Staten kaprer økt verdiskaping

Store grupper lønnstakere har de senere årene fått redusert kjøpekraft. Norsk økonomi har vært i sammenhengende vekst siden oljekrisen i 2014, men lønnstakernes andel av den økte verdiskapingen er blitt stadig mindre. Illustrasjonsfoto: @ Roy Vestfjord

LOs representantskap fastsatte tirsdag kravene foran vårens hovedoppgjør. LO går for forbundsvise oppgjør i direkte forhandlinger med NHOs bransjeforeninger og vil kreve økt kjøpekraft for medlemmene.

Dette er ikke bare et forståelig krav, men også høyst betimelig. Store grupper lønnstakere har de senere årene fått redusert kjøpekraft. Norsk økonomi har vært i sammenhengene vekst siden oljekrisen i 2014, men lønnstakernes andel av den økte verdiskapingen er blitt stadig mindre. LO har som en ansvarlig organisasjon tatt samfunnsansvar ved å stille moderate krav, men er blitt snytt for resultatene.

Hvor har så veksten i verdiskapingen tatt veien? Rett og eneste svar: De offentlige kassene. Aftenposten opplyste mandag at det offentliges andel av norsk fastlandsøkonomi er steget fra 29 prosent i 2014 til 35 prosent i 2020. Seks prosents økning på like mange år, rundt regnet 1 prosent i året – er like mye som veksten i den årlige verdiskapingen.

De enorme merverdiene som dermed er havnet i offentlige kasser er ikke gått til å styrke samfunnssikkerheten, kvalitetsforbedre velferdsstaten eller rekke hender til folk som sliter med livet sitt. Nei, veksten er gått med til å finansiere økt import av nye, utgiftsdrivende innvandrere, dempe innvandringens skadevirkninger, øke sponsingen av dysfunksjonelle regimer på andre kontinenter og gi rause bidrag til tiltak mot innbilte klimaproblemer.

Staten har en manisk, vi hadde nær sagt manisk depressiv lengsel etter andres penger. Derfor er det så viktig for staten å kapre verdiene som høye priser gir i oppdrettsnæringen. Og det er derfor at staten ønsker å rane kompensasjonen som utkantkommuner får for å stille sine ressurser til rådighet for kraftproduksjon. Maktelitenes pengebegjær for å finansiere sine hobbyer er nesten uten grenser.

Hvis sosialisme kan kjennetegnes ved høy offentlig andel av verdiskapingen, i Sovjetunionen var den jo nærmest 100 prosent, så har Norge aldri vært nærmere det sosialistiske samfunn enn etter at Erna Solberg og Siv Jensen entret regjeringskontorene. Staten forsynte seg mindre av resultatene av folkets strev, selv i sosialdemokratiets glansdager. Det offentlige pengesølet var også mindre i de tider.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i over 50 år levert økonomiske data som en del av grunnlaget for forhandlingene. Utvalget ledes av Statistisk Sentralbyrå. Folk som har levd en stund husker at utvalget ble omtalt som Aukrust-utvalget etter Odd Aukrust, forskningssjef i SSB.

Da utvalget mandag presenterte sine tall, viste det seg at offentlig ansatte i fjor oppnådde en klart bedre lønnsutvikling enn lønnstakerne i næringslivet. Statsansatte fikk 3,8 prosents økning, kommuneansatte 3,5, industriarbeiderne 3,1 og industrifunksjonærene 3,0 prosent.

Det er lett å si seg enig med forbundsleder Jørn Eggum i Fellesforbundet når han sier at disse tallene avspeiler en trussel mot hele frontfagsmodellen, det vil si at konkurranseutsatt industri skal legge den bunnplanken alle skal rette seg etter.

Regjeringens generøse behandling av de statsansatte bunner i Regjeringens manglende styringsevne. Det er som i tidligere århundrer: De som sitter nærmest kongen får de største porsjonene. Og kommunene følger opp vanstyret. Det vet at hvis de maser lenge nok, øker staten sine tilskudd til ustyrlige kommunekasser.

Regjeringens finanspolitiske rangel er en utfordring for Velferds-Norge.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!