Asylsøkeren som drepte bussjåføren på Vestlandet er blitt dømt utilregnelig. De etterlatte forstår ingenting. De får heller ingen erstatning. Jeg hører deres vantro: hvordan er det mulig? vi er da medlemmer av dette samfunnet! Hvordan kan dette være lov og rett?!

I Sverige ble en mann i 20-årene som var dømt for å ha knivdrept en nordmann frikjent ved ny rettsbehandling. Nordmannen irriterte seg over høylytt festing hos naboen og gikk inn for å be dem dempe seg. Det kostet ham livet. I Sverige har man den utrolige praksis at hvis et menneske blir drept en en eller flere i en gruppe, og man ikke greier å bevise hvem som gjennomførte udåden, så blir alle frikjent. Det har skjedd ved flere anledninger, og er en himmelropende urett mot ofrene og samfunnet. Den norske samboeren til den drepte, greier ikke fortsette å bo i Sverige.

Det merkelige er at mens samfunnet på den ene siden utvikler en stadig større sensitivitet for urett og utvider menneskerettighetene, som nå med antidiskrimineringsloven, så skjer det samtidig en parallell utvikling som går i stikk motsatt retning: forbrytere slipper unna av tekniske grunner, det være seg utilregnelighet, dårlig politiarbeid, for lang tid er gått siden forbrytelsen ble begått, prinsippet om at ingen skal dømmes for noe to ganger etc. Det er ikke grenser for unnskyldninger. Imens sitter ofrene tilbake, knust.

I Mexico er dette ikke unntaket, men regelen. Politiet oppklarer 5 prosent av forbrytelsene, og står selv bak en god del kriminalitet, som kidnappinger.

Søndag marsjerte flere hundre tusen mennesker i gatene for å vise at de har fått nok. Mange vil ha tilbake dødsstraffen. Bak liggerer hendelser som drapet på journalisten Francisco Oritz Franco:

As an investigative reporter and editor at the weekly newspaper Zeta, Francisco Ortiz Franco knew better than most how deep crime and corruption run in this country. Still, say friends and family, he never lost faith.

His sister-in-law, Socorro Ramírez, says she once challenged Mexico’s steadfast opposition to the death penalty, showing Mr. Ortiz a gruesome newspaper photo of a woman’s body that had been cut into pieces and left on the street.

«I told Francisco, ‘Why not the death penalty? That would stop killers like this,’ » she recalled. «He told me that he did not want to see our society return to that level of barbarity.»

On Tuesday, Mr. Ortiz, 48, a quiet man whose columns read like thunder, was shot to death here at point-blank range in front of his two small children. It was the latest in a series of brutal killings that has stirred mass outrage across this crime-ravaged nation. On Sunday, hundreds of thousands of people in at least 10 Mexican cities filled the streets to make clear to government authorities that they have had enough.

Among the marchers were relatives of Sebastián and Vicente Gutiérrez Moreno, brothers and professionals who were kidnapped commando-style last May and found dead in a trash hauling bin, even after their family delivered $600,000 for their safety. There were relatives of 60-year-old Roberto Cummings Ibarra and his son Guillermo, 27, shot to death two weeks ago by car thieves who panicked while stealing their Volkswagen Beetle.

There were friends of Lizbeth Itzel Salinas Maciel, a 26-year-old economist who was beaten and thrown from a speeding taxi last month and died from her injuries.

Then there were survivors, like Marcela Hinojosa and Enrique Latapí, new parents who were kidnapped on their way home from a rare night out at the movies and released after a making a major withdrawal from a cash machine.

The couple is planning to leave Mexico. «I am going to the march with a desire to scream,» Ms. Hinojosa said.

Hundreds of Thousands in Mexico March Against Crime
By GINGER THOMPSON

Published: June 28, 2004