Hans Rustad Dagbladet stusser over at leserne «raser» over skjev dekning av valgkampen i USA, med en altfor positiv omtale av Barack Obama og for lite og for negativt om McCain/Palin. Avisen har spurt to eksperter. Men ingen av dem ser ut til å forstå den jevne amerikaners inngrodde skepsis til en liberal elite spesielt og establishment generelt.
Det spesielle med McCain er at han i skrivende stund ligger fire prosentpoeng foran på meningsmålingene, og det i en situasjon hvor folk er fed up med den republikanske presidenten. Det burde gitt Obama en drømmeposisjon. Men han har ikke hatt en tilsvarende ledelse.
All viraken har imidlertid skygget for det faktum at ledelsen ikke har vært betryggende. Og det er her kritikken av norske medier slår inn: Folk har i økende grad merket at det er mediene som er begeistret for Obama. De er selv en del av det liberale establishment og ser Obama som sin kandidat. Men da gjør de ikke jobben sin, som er å reflektere opinionen.
Det mener imidlertid ikke NUPI-forsker Halvard Leira.
Doktorgradsstipendiaten setter også spørsmålstegn ved oppfatningen av at norske medier har en plikt til å gi en objektiv, balansert dekning av amerikansk valgkamp.
– Gitt at journalistene og nordmenn flest sympatiserer mer med demokratene enn republikanerne, ser jeg ingen grunn til at norske medier er forpliktet til å gi et uhildet bilde av valgkampen.
– Det som blir feil er hvis det ikke blir rapportert om hva ståa er, hvordan kandidatene ligger an på meningsmålingene. For fire år siden var det jo slik at nordmenn ble overrasket over at Kerry ikke vant, sier Leira.
Leiras «innrømmelse» er på nivå med å si at mediene tross alt rapporterer valgresultatet. Hvis man systematisk fremstiller den ene fordelaktig, vil leserne/seerne enten bli dupert eller skeptiske. Det er det motsatte av å informere.
Jan Arild Snoen har noe større avstand til problematikken, men også han snakker om Obamas stjernestatus. Obama er formidabel, men er det ikke også et element av medienes selvforelskelse i denne statusen? Sier den ikke noe om medienes selvbilde, deres sosiale profil, verdier og tilhørighet? De identifiserer seg med de intellektuelle, kule, smaksbevisste, karriereklatrerne, som er liberale på andres bekostning.
Liberal er blitt et dirty ord i mange kretser i USA. Det er også i ferd med å bli det i Norge. Liberal er en som er «raus», tolerant på andres bekostning. Det er noe grunnleggende falskt med dem som personer. De rakker ned på norsk identitet og kultur og skryter av den importerte. Når disse tankene ikke en gang slipper til i mediene – og hvis de gjør det er det med stemplet «rasisme» – er det ikke rart at motviljen vokser. Man skal ikke undervurdere slike motsetninger.
Valgkampen til McCain er en enorm stimulans til disse følelsene. Med valget av Sarah Palin slo han Obama på hans egen banehalvdel. Palin står også for «change», men en annen slags forandring. Mistanken har hele tiden ligget der om at Obama er en tax and spend-liberaler. Han snakker vakkert om helsereform for alle, men folk lurer likevel på hvem som skal betale, og hva nå som det går så dårlig med økonomien? Inn dundrer Palin og bruker det kroppsspråket Obama ikke er særlig flink til. Hun er fysisk, og snakker til magefølelsen hos folk.
Det får Obama til å se «blekere» og tammere ut, og da dukker også spørsmålet opp: Var populariteten noe medieskapt?
Men Dagbladet ser ikke ut til å forstå diskrediteringen av det liberale. Der i gården sitter de så innesnødd og nedgravd i radikalismen fra 70-tallet at de beveger seg bakover. Finn Graffs tegning om innstrammingen av asylreglene lørdag viste et norsk borgerskap som hadde gjerdet inn stua med høye KZ-gjerder og satt og spiste middag som om ingenting hadde skjedd. Teksten over tegningen sa mer om avisen enn Marie Simonsen nok var klar over: «Regjeringen skulle forandre landet, ikke omvendt.» Det norske folk velger KZ-løsningen. Hvilket nivå, hvilken imponerende tankekraft.
Det ligger implisitt i mye av kritikken mot tilstrammingene, der Ap og Frp slås i hartkorn, at folket må passe seg: De har egentlig ikke fortjent den liberale eliten.
Det er disse mange små dryppene av nedlatenhet og forakt, av en selvfølgelig besserwisser-holdning, som over tid får folk til å se rødt. Dagbladet skjønner ikke en gang hva som traff dem.
