Ondskapen erobrer kirken i Canada, når assistert selvmord fremmes som en gave fra himmelen. Å ta sitt eget liv skal støttes av «omsorgsfulle» prester.

Den anglikanske kirken i Canada offentliggjør en liturgi for assistert selvmord. Ettersom Canada tillater stadig flere å velge «MAiD» – Medical Assistance in Dying, landets statlige program for eutanasi – står kirkene overfor et pastoralt problem, skriver Ken Ham i Answers in Genesis.

Hva gjør man hvis noen i menigheten bestemmer seg for å avslutte sitt eget liv ved hjelp av en lege? Vel, ifølge Den anglikanske kirken i Canada skal man gå til vedkommendes sengekant med en ferdig utarbeidet liturgi.

Selvmord fremmes som en religiøs handling.

Mange av diskusjonene om hva som utgjør en god død søker å fremheve den døendes verdighet som den høyeste verdien. Svært ofte er forståelsen av verdighet knyttet til ens handlefrihet – å kunne tenke, handle og ta beslutninger på egen hånd.

Menneskelig verdighet hviler imidlertid på at vi er skapt av en kjærlig Gud. Det er ikke noe som skal knyttes til et spørsmål om verdi som skal fastsettes etter standarder som setter handlefrihet som den høyeste verdien for verdighet.

Gud har gitt oss verdighet og verdi som en del av hvem vi er som Guds skapninger. Vår handlefrihet i beslutninger om helsehjelp er dessuten noe vi må overlate til Gud i vår skjønnsutøvelse. Vi tar ikke beslutninger alene, men i Guds nærvær.

Denne kirken snakker om «Guds skapninger» i stedet for å si at mennesket er skapt i Guds bilde. Slik klarer dette liberale kirkesamfunnet å sette evolusjonsteorien i front, foran Gud.

Selvsagt bør ikke kristne heller avvise vitenskapelige teorier. Men en kirke bør ikke fjerne Gud fra sin forståelse av virkeligheten, det blir som en Liverpool-supporter som mister troen på laget sitt og historien til klubben. Man trenger faktisk ikke mye fantasi for å akseptere evolusjon som et sannsynlig faktum, mens man samtidig knytter det til noe hellig.

Reklamefilm for aktiv dødshjelp skaper reaksjoner i Canada

Det er vanlig i kristendommen å anse at livet er hellig. men denne kirken fordømmer ikke eutanasi for det den er – bevisst drap på et menneske (mord). De oppfordre folk til å akseptere det å ta sine egne liv på bakgrunn av Skriften.

Det er ikke vår hensikt å gå inn i de etiske diskusjonene rundt MAiD, og heller ikke å fremføre et moralsk argument for eller imot MAiD. Dette materialet handler om å imøtekomme de pastorale behovene til mennesker som er i livets sluttfase.

Med andre ord: «Det kan være riktig, det kan være galt. Hvem er vi til å bedømme det? Men her er et hjelpemiddel som gir deg bønner og bibelvers du kan bruke ved sengen til en som tar sitt eget liv.»

Ondskapen bare fortsetter.

Et sentralt spørsmål for noen prester vil være om de, når de uttaler Guds velsignelse over den døende, velsigner selve beslutningen om å gå videre med dette eller selve inngrepet.

For noen som følger retningslinjene fra enkelte bispedømmer eller sin egen samvittighet, vil det være viktig å gå den krevende veien ved å velge og tilpasse bønner fra dette materialet som ikke gir inntrykk av at inngrepet, den medisinske dødshjelpen i seg selv og beslutningen om å benytte seg av MAiD, ikke får Guds velsignelse. Det er imidlertid en naturlig del av sjelesorgen å be for og gi Guds og Kirkens velsignelse til den døende.

Mennesker som frivillig og uten tvang velger MAiD, kan faktisk være klare til å gå bort. De har levd med og lidd under komplekse helseutfordringer, og de ønsker at smertene skal ta slutt.

De ønsker å kunne sove. De ønsker desperat å slippe at familiene og de nærmeste skal sitte og vente, mens de lurer på: «Hvor lenge til?» De har uttømt alle medisinske muligheter, og de vet – alle vet – at det ikke finnes noen kur.

Noen ønsker fremfor alt å ikke være alene når de dør, og å dø på en verdig måte. Noen, som er kristne, ønsker også å ikke være alene når de dør, og å dø på en verdig måte, med Guds nåde og velsignelse og med Kirkens nærvær ved sin side.

Dette lyder veldig mye som en godkjennelse av MAiD fra forfatterne av denne liturgiske veiledningen, ifølge skribenten. Man må stille spørsmålet: Hva har slike holdninger med kristendommen å gjøre?

Med en slik liturgi bruker man Bibelens språk uten egentlig å tro på Skriften. De hevder de at det er opp til den enkelte å velge om man vil ta sitt eget liv eller ikke, og at prestenes oppgave er å stille opp som støttespillere – ikke for å overtale vedkommende til å ombestemme seg eller vise vedkommende Guds ord om at drap er galt. Man skal delta i vedkommendes selvmord gjennom liturgien.

Det er som hvis en lege dreper en pasient. Bare fordi pasienten har bedt om å bli drept, betyr ikke det at drap er greit. Hippokrates ville snudd seg i graven.

Den religiøse nettsiden skriver videre:

I en fallen verden vil vi alle lide, men vi har ikke makt over liv og død når det gjelder våre egne kropper. Vi er ikke selvbestemmende. Gud er vår Skaper, og Han holder våre liv i sine hender og har suverent skrevet antallet av våre dager inn i vår bok. Vi ser til Ham, ikke til vår egen feilbare menneskelige visdom, for å finne ut hva som er rett og godt.

Uansett om de vil innrømme det eller ikke, er en liturgi for eutanasi at kirken velsigner valget om selvmord. Det er kirken som godtar det onde.

Man trenger ikke nødvendigvis å være kristen for å si seg enig.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.