Av roteringsmakronom og rompetitter Yan Calmeyer Friis

Hvorfor snur vi oss etter kvinner? Og hvorfor snur de seg for å sjekke om vi snur oss etter dem? Det er et automatisk lite spill som vi ikke tenker over, men som vi deltar i hele tiden. Spillet har dessuten et sett regler basert på et klassesystem.

Er du f.eks. en 5-er (på en skala fra 1 til 10) kan du trygt snu deg etter en 6-er, ja, til og med en 7-er uten risiko. Blir du knepet, vil hun kanskje sende deg et overbærende blikk, men hun er egentlig fornøyd. 8-ere og 9-ere (og 10-ere også, selvfølgelig, men de er så sjeldne og uoppnåelige at man ikke tør tenke på dem engang) derimot, vil, om de gidder å sjekke i det hele tatt, bli meget oppbrakt over at noe så middelmådig ynkelig som deg våger så mye som et vurderende øyekast i hennes retning. Hun er utenfor din rekkevidde. Hun er på et annet kontinent, faktisk, og dit får du ikke visum. Hun spiller i Champions League, din dust. At du snur deg likevel, reduserer deg til et vemmelig og innbilsk krapyl. Blikket hun sender deg er en spyttklyse av forakt: Hvem faen tror du at du er!

Snur du deg derimot etter en 4-er, eller Gud-forby-det, en 3-er, signaliserer du desperasjon og ikke altfor hyppig truseskift, men trøst deg med at du utfører en god gjerning, om hun våger å snu seg da, for å sjekke om det utenkelige skjedde, at en tross alt semirespektabel 5-er snudde seg etter henne! Det er imidlertid å leke med ilden, så unngå slike tabber. Vær deg bevisst din stand. For din del er det altså helt greit at du snur deg etter en 5-er, din like, som man sier, det forventes av begge parter, men kan ende med giftering, så nøy deg med én rompetitt, ikke den doble, med mindre du faktisk er gifteklar.

Regelen er altså at man snur seg etter kvinner som befinner seg fra eget nivå og maks to hakk opp. 9-ere og 10-ere må ta til takke med hverandre. De er få, bruker mye penger på vedlikehold, blir hyppig avbildet i ukeblader og får ofte dumme barn.

Snuingen er forresten en etterlevning fra de riktig gamle dager da man ikke hadde så mye å snakke om og derfor nøyde seg med å grynte eller å slå seg på brystet. Kvinnene var nødt til å forte seg den gang, da det var noe mennene likte enda bedre enn å grynte og å slå seg på brystet, og det var å røve søtnoser med seg til nærmeste ledige hule. Det ble det ofte hoiing og barn av. Nå var ikke det så farlig, da kvinnene bare hadde tre oppgaver den gang: Barning, hoiing og berøving.

De tre oppgavene kunne til gjengjeld være ganske slitsomme, særlig hoiingen, og akkurat som i vår tid, likte kvinnene aller best å pynte seg, pudre nesen og bry de små hodene sine, derfor pilte de forbi de gryntende mennene som sto der og klødde seg.

Når blide damer kom svinsende forbi og viftet med hekken, oppsto snabel-uro blant herrene, og noen glemte til og med at de skulle hjem til middag.

Det var klassesystem da også, men mye enklere: De brukelige og de ubrukelige. Dagens 9-ere og 10-ere ville vært sjanseløse. Mennene ville ha de gær’ne damene som hoiet hulebrokk på seg og dessuten hadde en rompestuss som signaliserte at her er jenta som kan barne!

Rompestussen er nøkkelen. Når kvinnene passerte en mann som sto der og hang og ikke tenkte på noen ting (noe de stort sett gjorde når de ikke jaktet eller tok seg en velfortjent blund), visste de at de utløste alarm i snabelskapet. Vitenskapen bruker det mye finere ordet «instinkt» om det.

Når snabelalarmen gikk, glippet mannen med øynene og kom liksom til seg selv, men da var jo allerede kvinnen forbi. Ergo snudde han seg etter henne og sjekket instinktivt rompestussen. Samtidig snudde hun seg for å sjekke 1) om det var smart å legge på sprang (hvis hun egentlig hadde mest lyst til å pynte seg eller bry det lille hodet sitt) eller 2) om det var hoiing på gang. De som i dag ville vært 9-ere og 10-ere snudde seg ikke i det hele tatt, og ingen snudde seg etter dem. De var like dårlige i barning og hoiing da som nå, men i dag slipper de unna med det fordi motebildet og kroppsfikseringen styres av damete menn med små rompestusser og en underlig forestilling om at barning er et søknadsskjema på et adoptivkontor som ved eventuelt avslag utløser fakkeltog, kronikker og debattinnslag på TV.

Selv ble jeg tatt på fersken da jeg snudde meg etter en meget høy og slank 8-er her forleden. Jeg var forberedt på at hun kom til å sjekke, men var hundredelen for sen og klarte bare å kaste blikket i asfalten rett bak henne med en bråfort anlagt uinteressert mine som ikke lurte noen. Like lynsnart spratt blikket opp igjen, men da snudde hun seg for pokker en gang til! Hun dobbeltsjekket! Er kvinnene blitt klin gær’ne?

Jeg anser meg herved som vitenskapsmann. I morgen skal jeg snu meg etter en 9-er.

En vitenskapsmann trener på den vanskelige 9’ern. Men her blir han knepet for andre gang på fem sekunder og må spise wienerbrød med en bestemor som straff. Bedre lykke neste gang. Kanskje.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!