Ellie er 21 og belgisk. Hennes tyske partner, Nele, er 24. Begge tok testosteron for å bli mer maskuline, og de fikk fjernet brystene sine under dobbel mastektomi. Nå har de detransisjonert (angret) , og lever igjen som kvinne – kjønnet de ble tildelt ved fødselen. Foto: Twitter

Mandag, på den internasjonale kvinnedagen, publiserte vi en sak kalt Transetull i skoleverket. Dessverre kom vi (jeg) i skade for å illustrere artikkelen med et noe misvisende bilde. Min ignoranse i forhold til begrepet ‘transmann’ ble også synliggjort. Det rettes herved opp, men ‘transetull’ er det like fullt.

Saken handlet altså om at noen kreative ungdommer på videregående i Målselv, ansporet av Ung Bedrift-ordningen i skoleverket fikk en i utgangspunktet glimrende idé om å lage smykker formet som en livmor, i den hensikt å skape oppmerksomhet rundt livmorkreft. (Ungt Entreprenørskap er en organisasjon startet av næringslivet og med statsstøtte, som har et nasjonalt sekretariat og 17 fylkesorganisasjoner)

Mandag skrev jeg følgende:

Ideen om å lage livmorkunst var i utgangspunktet god, men når de også vil at transpersoner må sjekke seg for livmorhalskreft, har de åpenbart tatt for mye transetran.

Det fikk daglig leder i Gimba UB, Nora Helene Doski til å reagere, og NRK fulgte opp saken:

Document.no ut mot ungdomsbedrift: – Transetull

– De har jo misforstått hele greia. Jeg tror ikke de vet forskjellen på transmenn og transkvinner, sier daglig leder i Gimba UB, Nora Helene Doski.

Beklager!

Doski har helt rett. Jeg kjente ikke til forskjellen på transmenn og transkvinner, og derfor var det selvsagt helt feil av meg å illustrere artikkelen med et bilde av den østerrikske dragartisten, Conchita Wurst.

Men takk til Gimba UB og NRK Troms og Finnmark, som i likhet med noen i kommentarfeltet under den opprinnelige saken, lot meg forstå at jeg hadde mangelfulle kunnskaper om begrepet ‘transmenn’.

I markedsføringa si er bedriften bevisst på å bruke ordet livmorhelse, og ikke kvinnehelse. Dette fordi de ønsker å ha fokus på at transmenn også må sjekke seg. For terskelen kan være enda høyere for dem.

– Det er utrolig lite informasjon om transmenn og at de får sjekka seg. I tillegg til at det er et stigma rundt det å være trans, så er det et stigma rundt det å få sjekka kjønnsorganene sine, sier Nesse Lindgård. (NRK, mandagens sak)

Skjermdump: NRK

Angrerne

Siden mine kunnskaper åpenbart var mangelfulle, også om dette temaet, måtte jeg naturligvis lese meg opp, og bildet måtte skiftes ut med et som var relevant. Bildet er som dere ser endret, men la meg så få henlede oppmerksomheten på noe jeg mener underbygger min opprinnelige påstand, nemlig at radikal kjønnsteori, herunder ‘transmenn’, burde vært holdt utenfor prosjektet til Gimba UB.

Min research om temaet ledet meg raskt til denne artikkelen publisert av BBC:

Den handler altså om to kvinner, som begge gikk til det skritt å kaste innpå testosteron og fjerne sine bryst, fordi de ville bli menn. Som ‘transmenn’ ble de glade i hverandre, og da satte angeren inn:

Both took testosterone to become more masculine, and they had their breasts removed in double mastectomy surgery. Now they have detransitioned, and live again as female – the gender they were assigned at birth.

Begge tok testosteron for å bli mer maskuline, og de fikk brystene fjernet ved dobbel mastektomi. Nå har de detransisjonert, og lever igjen som kvinne – kjønnet de ble tildelt ved fødselen.

Akkurat. Som om ikke dette beskriver godt nok hvor farlig og problematisk det er å eksperimentere/leke/endre vårt det kjønnet vi har fått fra fødselen av, vil den observante leser vil kanskje stusse ved ordet ‘detransisjonert’. Jeg gjorde også det, og ble dermed ledet til PKI (Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens). De skriver følgende:

«Angrere» har de siste årene blitt brukt mer og mer som en oversettelse av det engelske begrepet “detranssition» for å snakke om personer som levde som transkjønnet for deretter å gå tilbake til sitt tildelte kjønn. Begrepet ble popularisert etter den svenske dokumentaren «Angrarna» kom ut i 2010, og er et begrep som ikke brukes i noen stor grad utenfor Norge og Sverige.  Selv om begrepet ofte behandles som synonymt med detransisjon brukes det i praksis veldig ofte om å snakke om en betydelig større gruppe enn det som er vanlig ved «detransisjon». (PKI)

Et søk leder ofte til et nytt søk, så da jeg ville forsøke å finne ut om dette PKI-senteret jeg aldri hadde hørt om sto på listen over statsstøttede organisasjoner, fikk jeg meg enda en overraskelse. Det holdt å kaste et blikk på overskriften i Blikk, for å forstå at jeg enda har mye å lære:

«Harry Benjamin ressurssenter«?! 

Jeg skal ikke gi meg ut på å skrive om dette for meg helt ukjente senteret i dag. Jeg vil spørre kollega Kjell Skartveit om han eventuelt kan skrive en artikkel om denne underskogen av organisasjoner som befatter seg med det som absolutt kan være et problem for enkeltindivider, det tviler jeg ikke på, men som jeg tror har vokst frem i kjølvannet av radikal kjønnsteori. Skartveit har skrevet boken Normløst om fremveksten av begrepet ‘radikal kjønnsteori’ i Norge.

Avslutningsvis vil jeg bare få si med Edith Piaf: Non, Je ne regrette rien (Nei, jeg anger ingenting).

Men, elevene på Bardufoss skal ha takk for at de fikk meg til å lære noe nytt. Jeg tror jammen de bør få beste karakter i delfaget PR!

Lær mer om innføringen av ‘radikal kjønnsteori’ i Norge. Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Kom dere ut av gamle medievaner! Se Documents daglige TV-sendinger på YouTube og Rumble. Dagsorden har premiere kl. 21 seks dager i uken. Programmene kan også sees på våre Facebook-sider,  og de kan høres og lastes ned som podkast på PodBean. Abonnér og få varsel om ekstrasendinger. 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂