En herværende professor emeritus i filosofi beskriver meg på en annens Facebook-vegg som en Trump-beundrer og Ap-hater. Han skriver: «Er det virkelig kommet så langt, Dagfinn Koch? Skjønner du ikke hvor dette bærer hen? […] Dette er ikke et spill [jeg viser til ABB-kortet], det er blodig alvor, og du er altså Hegseths mann i valgets time. Det hadde jeg dog ikke forestilt meg, så jeg blir urolig.»

Det er en nedlatende og ekskluderende holdning, sminket som omsorg. Den norske mildheten er ikke annet enn en passiv-aggressiv måte å få kontroll over hva som kan kritiseres og hvordan det skal formuleres. I Sovjet gikk man fra å sende dissidenter til GULAG-leirene til å anvende psykiatrien.

Det er et godt eksempel på Herbert Marcuses idé om repressiv toleranse. Det er akseptert å være intolerant overfor klassefienden. Det gjelder både for diskusjoner og demonstrasjoner. Palestina-aktivistene stiller opp ved pro-israelske arrangementer med megafoner, trommer og signalhorn. Det dreier seg ikke om araberne i Gaza, Judea og Samaria, men om den permanente revolusjonen.

Med utgangspunkt i den franske revolusjonen i 1789 har sosialister og deres like onde slektninger forsøkt å skape en vidunderlig ny verden gjennom «social engineering». Disse har ikke forstått menneskets antropologi og at frihet avhenger av at en kan velge å trå feil. Tilgivelse og nåde er erstattet med tilståelse og total underkastelse. Det onde finnes ikke som en egen kategori i dialektisk materialisme: bare klassekamp.

Sosialdemokratiet var den eneste løsningen da revolusjonene ikke fungerte i Vest-Europa. Jevnfør «Den lange marsjen gjennom institusjonene». Det lot seg for eksempel ikke gjøre å legge ned Den norske kirke, men å uthule den fra innsiden. I den korporative staten er tro noe en kler på den sosial­demokratiske materialistiske «virkeligheten».

Ytre høyre er en konstruksjon som oppstod etter 2. verdenskrig for at sosialistene skulle kunne ta avstand fra den like onde fetteren, nasjonal­sosialismen. Etter at sentrum har beveget seg til venstre, har jeg, uten å ha endret mitt grunnsyn som nasjonal- og sosial­konservativ, blitt en ytre-høyre-fascist.

Vår norske korporative stat har mye til felles med italiensk fascisme. En symbolsk konge, en tilnærmet allmektig statsminister, en oppblåst offentlig sektor som sementerer makt, NRK og pressestøtte, sterk sosial kontroll og nettverks­korrupsjon, «Tax the rich», med et parlament der uenighet primært vises under en ultrakort valgkamp.

Vi er det DDR ville vært med olje og gass. Dog er konformiteten så stor at vi ikke engang trenger Stasi. Det er derfor eliten er så opptatt av å stemple konservative som fascister: Det blir for nært. Den som kjenner litt til historien, burde vite at ytre høyre er venstresidens høyreside.

I forbindelse med markeringen av 7. oktober i Oslo i fjor sa Mona Levin til meg: «Ja, da møtes vi igjen, Dagfinn, du og jeg; ytre høyre.»

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.