Et kunstnerisk verdiløst minnemonument

Regjeringskvartalet med Matias Faldbakkens «En opprettholdelse». Foto: Privat.

Nå nærmer tiden seg for avduking av minnemonumentet for Utøya-tragedien. Det skjer 19. juli i regjeringskvartalet. Men Matias Faldbakkens utforming av monumentet har vært kjent lenge. Kunstneren har stadig endret på formuttrykket, skjønt hovedstrukturen, et digert og fremmedartet stål-skjelett, har han holdt fast ved. Det er et system av stålbjelker, en stålrigg, som er en kopi av den som ble brukt da Picassos veggmaleri ble løftet ned fra endeveggen på Y-blokka.

Den gang var det vekten og bærekraften som bestemte stålriggens bruksverdi. Picasso-kunstens estetiske kvaliteter smittet naturligvis ikke over på selve stålriggen. Den ble helt uberørt etter jobben, men ikke i Matias Faldbakkens hode. Her kokte det av kreativitet og konseptuelle strategier om å bruke denne typen stålrigg til et selvskapt kunstverk, i form av et minnemonument over Utøya-terroren.

Som tenkt, så gjort. Men stålriggen hadde jo ingen iboende referanser til tragedien på Utøya. Dens dominerende struktur og stål-karakter peker i en helt annen retning, selv om Faldbakken dekket fronten med et figurativt motiv, to fugler og noen strå fra Utøya, som er formgitt ved hjelp av mosaikker. Akkurat i dette motivet ser vi et streif av det kunstneriske. Ikke fordi det er figurativt, men fordi det uttrykker noe naturlig og stedsbestemt, mens hele den massive stålriggen bare fremhever Faldbakkens oppheng i konseptuelle abstraksjoner.

Vi skal merke oss hvordan Faldbakken legger mer vekt på riggstrukturen enn Utøya-motivet. Normalt ville en kunstner her fremhevet selve motivet og dets Utøya-referanse. Det er jo derfor man ønsket seg et minnemonument over tragedien og de mange ungdommenes død. Men Matias Faldbakken har andre ambisjoner. Hans oppheng i stålriggen innebærer også at selve Utøya-motivet blir dominert av riggens loddrette stålbjelker, som skjærer seg gjennom motivet fra øverst til nederst. Her fungerer de heslige stålbjelkene som en brutal negasjon av Utøya-naturen og minnene om de døde ungdommene.

Minnetemaet blir dermed fortrengt av stålriggens dominerende bjelker som insisterer på at riggens konstruksjon er mer minneverdig enn Utøya-tragedien. Slik sett er Faldbakkens minnemonument både en politisk og estetisk katastrofe. Det hjelper ikke om kunstneren har malt hele baksiden i rødt. Mulig det er en påminnelse om monumentets forankring i politisk radikalisme, i arbeiderparti-tenkning. Men fargeeffekten er banal, både i sin røde kulør og monumentale minnefunksjon.

Nå har Matias Faldbakken aldri skapt et autentisk kunstverk, bare ta en titt på hva Nasjonalmuseet har kjøpt inn. Det er konseptuell svada helt uten kunstnerisk kvalitet og estetisk verdi. Hans minnemonument «En opprettholdelse», vitner da heller ikke om noe annet enn en overdimensjonert stålverkskonstruksjon som demonstrerer misforholdet mellom fysisk bærekraft og en minneverdig tragedie. Det er ikke akkurat et monument som hedrer de døde og etterlatte, bare en middelmådig kunstner som radikalt misforstod sitt oppdrag.