Tove Elisabeth Rooney 
«Vi må ikke sove!» skriver Michal Rachel Suissa om den nedslående HL-rapporten om jødehat i Norge. De som faktisk har makt til å rette opp situasjonen for vår lille jødiske minoritet, ser ut til å sove tungt.
Den 1. juni publiserte Michal Rachel Suissa en kommentar om den nye HL-rapporten «Jødisk liv og antisemittisme i Norge».
Suissa skriver at rapporten belyser politikernes og medienes medansvar for den urovekkende økningen i jødehat og den økende aksepten for dette i det norske samfunnet.
Hun trekker spesielt frem uttalelsen fra kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran som et eksempel på det hun mener er en manglende vilje til å ta politisk ansvar. Skjæran sa blant annet:
Det er alvorlig at jøder i Norge opplever utrygghet og å stå alene. Jeg er spesielt bekymra for at jødiske skolebarn er så utsatte. Vi har alle ansvar for å motvirke antisemittisme. Dette er et samfunnsansvar.
Det er nettopp denne typen reaksjoner, med det vage «vi», rapporten tematiserer i kapittelet «Fravær av offentlig støtte», skriver Suissa. Les mer om den oppsiktsvekkende rapporten her.
Det aller verste sviket
Fraværet av offentlig kondolanse etter 7. oktober har stor symbolsk betydning for de fleste av informantene. Det beskrives som en viktig årsak til svekket tillit til storsamfunnet og en sterkere følelse av å stå utenfor. Flere kaller det «det aller verste sviket» og noe man «aldri kan tilgi».
Suissa understreker at når statsråden velger å snakke om «bekymring» og et vagt «vi alle» i stedet for konkrete tiltak, viser det akkurat det jødene savner mest. De er fortsatt rystet over at flertallet av dagens politikere forholder seg tause til NTNU-professor Bassam Husseins hyllest av Hamas-terroren 7. oktober.
Og denne skandaløse og uhyrlige tausheten fortsetter. Kun én storavis i Norge skrev en sak om HL-rapporten, med overskrift og bilde som faktisk kunne ha nådd forsiden.
Men det er ingen grunn til å sende «bra jobba»-meldinger. Aftenposten begrenset seg til en liten NTB-notis på under 250 ord om den 54 sider lange rapporten.
Heller ikke Kommunal- og distriktsdepartementet er bedre. De la ut en kort pressemelding på regjeringen.no som sier praktisk talt ingenting.
Bra jobba, Sunnmørsposten, men …
Jeg har gjort flere søk. Framtida og TV 2 skrev korte notiser. Sunnmørsposten hadde en leder, men mistet det allerede i innledningen: – Antisemittismen kommer ikke alltid marsjerende med hakekors, slagord og trusler …
Likevel fortjener de en hederlig omtale, den norske journalistikkens deltagerbevis for innsats.
Men hvorfor må de legge inn det obligatoriske forbeholdet: – Det er fullt mulig å kritisere Israels krigføring, forsvare palestinernes rettigheter og samtidig stå kompromissløst mot jødehat?
Er det virkelig nødvendig å si dette hver gang man skriver om jøders horrible situasjon i Norge? Det virker som et obligatorisk ritual, en forsikring om at man fortsatt står på den riktige siden.
Men igjen: Honorable mention goes to Sunnmørsposten, som de sier på Oscars.
NRK den verste synderen
NRK er imidlertid den verste synderen. Jeg kan ikke finne én eneste omtale av rapporten hos statskanalen.
Dette er statskanalens tidslinje for jøder i Norge. Den øverste saken er fra 7. april og den neste fra 25. desember i fjor. Saken nederst til høyre er fra 2017, det er også Erna Solbergs tale.
Enda en skandaløs taushet rundt den dramatiske situasjonen for jødene i Norge. Dette bekrefter nok en gang at landet vårt ligger helt i toppsjiktet blant de mest antisemittiske i Europa.
Internasjonale medier og organisasjoner har imidlertid dekket saken, hovedsakelig jødiske aviser. De har skrevet detaljerte og hjerteskjærende reportasjer om HL-rapporten. For eksempel denne fra The Jerusalem Post.
Fjernet davidsstjernen på fødestuen
I tillegg har Ynet, The Algemeiner, Action and Protection League fra Belgia og andre dekket rapporten. Ikke minst ILTV Israel, som når millioner av seere.
Her hjemme i Norge bekrefter mange jøder innholdet i rapporten. På ILTVs Instagram skriver én person:
– Jeg bor i Norge. Jeg kan bekrefte dette fullt ut. Ingen på jobben min, en statlig barneskole, vet at jeg er jøde. Ingen kjenner til Instagram-kontoen eller Facebooken min.
Han sier at han ble tvunget til å blokkere tidligere kolleger som sendte ham anti-israelske og pro-palestinske meldinger. Noen av dem ble sendt til ham privat.
– De jeg trodde var vennlige i tidligere jobber, ble mine fiender, og noen ga meg klart uttrykk for det.
En annen skriver: – Ja, dessverre er det sant. Jeg tok av meg halskjedet med davidsstjernen da jeg skulle inn på fødestuen på et norsk sykehus, av frykt.
«Vi må ikke sove!» skriver Michal Rachel Suissa til slutt. Vi sover ikke, og det gjør heller ikke Michal fra Senter Mot Antisemittisme.
Men de som faktisk har makt til å rette opp situasjonen for vår lille jødiske minoritet, ser ut til å sove tungt.
Jeg vil ta kontakt med NRK, NTB og politikere, inkludert kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran. Jeg minner leserne om at de ikke må sitte og vente spent på svar.
Men vi gir aldri opp kampen for å gjøre hverdagen bedre for våre jødiske venner og naboer.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!
