Hvordan populærkulturen former narrativet
Politikk er nedstrøms for kultur sa Andrew Breitbart, grunnleggeren av Breitbart News. Man kan mene ulike ting om det utsagnet, men det er ingen tvil om at populærkulturen omgir oss alle og er med på å forme narrativet, historiene og fortellingene i samfunnet.
På samme måte som ordtaket «Det finnes statistikk, mer statistikk og forbannet løgn», kan vi si at det finnes propaganda, PR og populærkultur. Det er ingen tilfeldighet at Edward Bernays (1891–1995), som regnes som PRens far, også skrev en bok om propaganda, og brukte massepsykologi for å «skape enighet» («engineer consent»).
Både propaganda og PR handler om å formidle narrativer, slik at de kan skape en felles forståelse og måte å tolke eller oppfatte verden på. Populærkultur kan sees som en måte å forme meninger, synspunkter, oppfatninger, og holdninger på, gjennom å presentere bestemte historier eller godt presenterte og engasjerende fantasier. Det gjøres for å minne om eller gjenopplive gamle oppfatninger, myter, sagn og tradisjoner, endre eller oppdatere disse, eller introdusere helt nye historier og fortellinger, kanskje til og med om hvordan fremtiden kan eller skal komme til å bli.
Og en av de sterkeste måtene å gjøre dette på, er gjennom film. Film gir oss visuelle inntrykk, og den visuelle sansen er en av de sterkeste sansene vi har. Kombinert med musikk, lyd og stemmer, gir filmens bilder og handling varige inntrykk. Dermed er film godt egnet til å skape personlige og varige minner, som folk kan ha hele livet. (I dette tilfellet, tenk på favorittfilmene dine, og hva det var som gjorde at akkurat de ble til favoritter.)
Visjoner om en mørk fremtid
Kanskje spesielt er visjoner om fremtiden noe av det film egner seg godt til å gjøre. For det er ikke endringer i seg selv som skremmer mest, eller kan skape panikk, men raten av endringer. For mange endringer over for kort tid skaper forvirring, kaos og kanskje kollaps.
Men mange små endringer, og presentert over lang tid, gjør kanskje ikke det. Slik kan grunnen og narrativene beredes for situasjoner som i utgangspunktet store deler av befolkningen ikke vil ønske og heller ikke like? Med en slik forberedelse kan de likevel bli vant med tanken og komme til å akseptere den.
Siden starten på 1900-tallet har Hollywood produsert mange og berømte fremtidsvisjoner, og måter å tolke fremtiden på. Her er det bare å nevne filmer som Metropolis, Terminator, 1984, Minority Report, Her, med flere.
Som regel er fremtidsvisjonene dystre og mørke, men samtidig spennende og engasjerende for at de skal fenge og sees. Her er noen som er spesielt aktuelle.
Ambisjonen om en pandemi – Contagion
Filmen Contagion av Stephen Soderbergh kom ut i 2011. Det var bare noen år etter svineinfluensaen i 2009. I denne filmen er det et virus fra flaggermus som deretter har gått gjennom svin, og slik blitt i stand til å hoppe over artsbarrieren til mennesker, og deretter fra menneske til menneske. Det starter med en person, pasient null i Kina, og sprer seg raskt til alle deler av verden.
I motsetning til et visst annet virus, er dette viruset så farlig at svært mange folk dør av det, og det oppstår både helsekrise, samfunnskrise og internasjonal krise på en gang. I filmen beregner modige forskere smittsomhetsgraden i skremmende tall og dramatiske utregnnger på tavle for å forklare publikum hva R-null betyr.
Imens er samfunnskollapsen nær. Matbutikkene raides av desperate mennesker og massegraver graves i fine amerikanske forsteder. Men som alltid når det gjelder virus, er noen få mennesker immune, og fra dem lages det til slutt en vaksine. Som faktisk virker.
Våren 2020, like etter at koronapandemien ble erklært som en ekte pandemi, var Contagion en av de filmene som ble mest sett på strømmetjenestene på nettet. Da var filmen ikke lenger ny, men en av de få filmene som viste hva som kunne skje i en pandemi. Slik gikk det jo heldigvis ikke.
De fertile flyktningene må reddes – Children Of Men
I dag er det kanskje en film om en annen «pandemi» som er mer aktuell: Children Of Men, regissert av Alfonso Cuarón og gitt ut i 2006. Her har fødselsraten i de fleste land i verden falt til nær null, av grunner filmen ikke forklarer. Den langvarige mangelen på barn har ført til frykt for at menneskeheten skal dø ut, og det igjen har ført til krig og konflikt over hele verden.
I denne dystopien er Storbritannia det siste stabile landet, og har derfor blitt oversvømmet av flyktninger og migranter fra hele verden. Storbritannia har derfor blitt en politistat som holder migrantene i leire og deporterer dem. Samtidig er folk flest dypt deprimerte og desillusjonerte fordi det ikke lenger er mulig å få barn, og fordi noen anser dette som en straff fra Gud. Derfor tilbys alle som ønsker det antidepressiva eller medisinsk selvmord.
Det har likevel oppstått en undergrunnsbevegelse som hjelper flyktningene. Når en flyktning viser seg å være gravid, får hun hjelp av filmens hovedperson til å skjule seg og få barnet til et forskningsprosjekt som arbeider med å kurere menneskehetens infertilitet. Selvsagt er både moren og barnet ikke-vestlig, og den vestlige mannen må til slutt ofre seg for å få dem i sikkerhet.
Ønsketekning med journalister som helter – Civil War
Til sist har vi filmen Civil War, regissert av Alexander Medawar Garland fra 2024. I denne filmen har borgerkrig brutt ut mellom den amerikanske regjeringen, med en president som har tatt makten for en tredje periode, og delstatene California og Texas.
Disse to statene har gått sammen og brutt ut av unionen, og holder i filmen på å gå inn i Washington DC for å ta over Det hvite hus og de andre maktinstitusjonene. Her blir presidentens slemme ultranasjonalister tatt av dage på ulike voldelige vis, sammen med den maktgriske presidenten og hans styrker, mens heltene er journalister og krigsfotografer som tar bilder av voldshandlingene.
Denne filmen er kanskje mer forvridd virkelighetsoppfattelse, ønsketenkning og krigsfantasi fra venstresiden av det politiske spekteret.
Det gjør likevel ikke voldsfantasiene mindre farlige. Nylig kom det frem at terrorister planla å angripe Det hvite hus med droner under feiringen av Trumps 80-årsdag med publium til stede, og så storme bygningen.
Viva La Idiocracy – One Battle After Another
Når venstresidens fantasier om å redde illegale innvandrere og gjøre «væpna revolusjon» mot et innbilt hvitt overherredømme går helt av skaftet, får vi filmen One Battle After Another. Denne filmen vant seks Oscars i 2026, inkludert for beste film og beste regissør. Opprinnelig var den nominert for tretten stykker, noe som sier mye om hvor Hollywood befinner seg nå og hvorfor så mange filmer flopper salgsmessig sett.
Hovedrolleinnehaver Leonardo DiCaprio spiller Bob Ferguson, en tidligere rød terrorist (les: revolusjonær) som fikk et barn med en av sine svarte «kamerater», som ikke klarte å være mor og stakk av for å fortsette revolusjonen. Siden da har Bob tatt seg av datteren alene, men det han ikke vet er at hennes egentlige far er den rasistiske Oberst Lockjaw, som jaktet på Bob og vennene hans den gang.
Nå ønsker Oberst Lockjaw å bli med i en rasistisk eliteklubb, og da kan han ikke ha et barn med en svart kvinne i live. Dermed starter han en jakt på Bobs datter, og Bob må «aktiveres» igjen, takket være sine gamle venner, for å beskytte henne.
Både DiCaprio, humorinnslaget Benicio Del Toro og Sean Penn ser ut som de er godt forbi sine beste dager, og det er synd å se tidligere dyktige skuespillere i en røre som dette. One Battle After Another skal visstnok være frekk politisk satire, men ser bare patetisk, tankeløs og trist ut.
At en film som dette blir genierklært og vinner Oscar for beste film, viser bare hvor langt en indre råte har kommet i Hollywood. Heldigvis overbeviser denne filmen få andre enn dem som allerede er fanget i woke-narrativet.
Mer foruroligende er det at avstanden mellom den amerikanske venstresidens voldsfantasier og virkeligheten ser ut til å bli mindre og mindre. Da FBI raidet Trumps hjem i Mar-A-Lago i 2022 for å lete etter graderte dokumenter, hadde FBI tillatelse til å bruke dødelig makt. Trump og familien var ikke på eiendommen da raidet skjedde, men hva kunne ha skjedd om de var det?
Utallige demonstrasjoner og aksjoner mot ICE-agenter i USA har fått voldelig utfall, uten at dette blir fordømt eller tatt avstand fra på politisk hold. I stedet er det mer oppfordringer til «motstand» og mer radikale representanter kan bli valgt inn i Senatet, som Graham Platner i Maine. Det signaliserer ikke en fredelig fremtid eller mindre splittelse for landet i årene som kommer.
Det kommer mer om film på Document
Rene dommedagsvisjoner, i form av ulike apokalypser, kommer også fra Hollywood med jevne mellomrom.
Den nyeste av disse er The Dog Stars av ingen ringere enn Ridley Scott. Her har det meste av menneskeheten dødd av et virus, mens de fleste overlevende blitt til rabiate nesten-zombier som jakter på alt som rører seg. Det har ført til total samfunnskollaps, og de få som fortsatt er friske er så desperate etter mat og andre ressurser, at de er samlet i gjenger som dreper hverandre. Bare noen få klarer å leve noenlunde fredelige liv på små steder langt fra folk.
The Dog Stars har premiere i Norge til høsten, og vi skal komme med en grundigere omtale av den.

