Sør-Afrika sliter med masseinnvandring. Dette har ført til rekordhøy arbeidsledighet, økende frustrasjon og en bølge av vold mot innvandrere.

Men i Sør-Afrika møtes ikke innvandrere med skilt som sier Refugees Welcome. De møtes med misnøye, frykt, hat, vold, drap og avsky. Dette er altså svarte mot svarte, så det er vanskelig å skylde på hvite menneskers rasisme.

Det er også en del fiendskap mellom ulike stammer, noe som ikke akkurat har preget den opprinnelige befolkningen i Europa i moderne tid, selv om vi har importert konflikter fra den tredje verden.

Hele den vestlige verden fordømte apartheid. Forakten mot den hvite befolkningen i landet ble sunget av popstjerner, og landet ble boikottet av vestlige land. Free Nelson Mandela ble en stor hit for oss vestlige dydsposører.

Få kjenner historien, men noen enkle tall kan vise at Sør-Afrika ikke akkurat har blitt et bedre sted etter at apartheid ble avsluttet og Nelson Mandela ble valgt som president i 1994.

I hele perioden apartheid eksisterte, fra 1948 til 1989, døde tilsammen 7000 personer knyttet til politisk vold. I overgangsperioden på kun fire år (1990-1994) økte dette tallet til 21.000 dødsfall.

Drapene i denne perioden besto i stor grad av svarte som drepte svarte. Noe var ren kriminalitet, men en god del av drapene var på grunn av kampen om makten etter at apartheid ble oppløst. Hvite farmere ble utsatt for en rekke drap, voldtekter og andre grusomheter, noe som pågår fortsatt.

Men verden feiret og gledet seg over at den svarte befolkningen i Sør-Afrika endelig hadde fått sin frihet.

Siden har det kun blitt verre. I 2024 ble over 26.000 drap registrert på et eneste år. I det siste kvartalet i 2025 ble det registrert 6351 drap, i tillegg til 127 voldtekter per dag.

Sør-Afrika befinner seg i dag i en situasjon preget av tristesse, frustrasjon og oppdemmet sinne. Mange av problemene fra apartheid-tiden har fulgt med, volden har eksplodert, den politiske korrupsjonen er voldsom, energitilgangen forfaller, og ledende politikere synger Kill the boer foran titusenvis av entusiastiske tilhengere. De store smilene på 1990-tallet varte ikke lenge.

Det danske nettmediet Point of View International (POV) skriver:

Arbeidsledigheten ligger i dag godt over 30 prosent. Landet er det minst likestilte i verden. Byer med over en million innbyggere er i fullstendig forfall.

Infrastruktur som strøm- og vannforsyning er ikke lenger til å redde, korrupsjonen er verre enn noensinne, og 32 år med det gamle frihetspartiet, ANC, har ikke endret mye for den vanlige befolkningen – så lite at stadig flere sørafrikanere får stadig vanskeligere for å klandre de hvite apartheid-rasistene fra den gang for alle verdens ulykker, slik man ellers har hatt for vane i alle årene.

Og volden er der fortsatt, altså den vanlige hverdagsvolden, som i hovedsak består av eiendomskriminalitet eller familie- eller gjengkonflikter. I gjennomsnitt er det 58 drap om dagen, men nå har volden fått en forsterket dimensjon, som riktignok har florert i rundt 20 år, men som først nå for alvor kommer i medienes og kommentatorenes søkelys.

Mye av volden rettes mot migranter fra andre afrikanske land, som ifølge offisielle tall utgjør rundt 3 millioner mennesker. Men få stoler på disse tallene fra de korrupte og inkompetente myndighetene, og sannsynligvis dreier det seg om et langt høyere antall.

Det er stadige demonstrasjoner i gatene, som gjerne ender opp i voldelige opptøyer. I mai ble fem innvandrere drept under opptøyer i Johannesburg. Slike angrep mot innvandrere har pågått i årevis.

Uroen mot innvandrere øker i Sør-Afrika

Masseinnvandring er klasseskille på speed

Som i store deler av Vesten merkes virkningene av masseinnvandringen ulikt, skriver Robert King i The Spectator.

De rikere delene av samfunnet isolerer seg i enklaver og ser ofte på innvandrere som en kilde til billig, pålitelig og uorganisert arbeidskraft.

I kontrast til dette står fattigere samfunn overfor det daglige presset fra konkurransen om jobber, boliger og offentlige tjenester, forsterket av kulturelle og språklige spenninger i en stagnert økonomi.

Disse faktorene har skapt den kruttønnen som har ført til den nåværende situasjonen. Nå har flere organisasjoner i Sør-Afrika bestemt seg for at remigrasjon er den neste løsningen.

De siste årene har aktivister samlet seg i etablerte antiinnvandrerorganisasjoner som Operation Dudula, ActionSA og den svært aktive March & March, som nylig har satt 30. juni som frist for ulovlige innvandrere til å forlate landet. Hvis ikke? Ja, hva da?

De fleste i de tre gruppene hevder at demonstrasjonene deres ikke handler om fremmedfrykt, men om at loven skal overholdes. Utlendinger som oppholder seg ulovlig i landet, og det gjør de fleste, må ut.

I vestlige land, inkludert Norge, blir de som snakker om remigrasjon av illegale, kriminelle innvandrere utskjelt som rasister og nesten nazister. Få av disse stemmene bruker lignende ord om befolkningen i Sør-Afrika, eller om Gaza og arabiske land som har ryddet landet for jøder.

Masseinnvandringen, både i Vesten og i Sør-Afrika, er et eksempel på et klasseskille som sosialistene sjelden bryr seg om. For det er de med lav inntekt som blir hardest rammet av den enorme mengden kriminalitet.

Arbeiderklassen føler at utlendingene stjeler jobbene deres og presser ned lønningene på de som fortsatt har jobb. Det er også deres barn som blir utsatt for ran, trusler, fornedring og vold på de ødelagte skolene.

Men i et land hvor arbeidsløsheten nylig slo rekord med 34,9 prosent, så er det ikke så mange jobber å stjele.

Dale McKinley, som er aktiv i foreningen KAAX (Kopanang AfricaAgainst Xenophobia) sier til POV at en stor del av problemet i Sør-Afrika skyldes en forvrengning av fakta. Denne påstanden om feilinformasjon og fake news er velkjent også her i Vesten.

«Sør-Afrika har opplevd en arbeidsledighetskrise de siste 25 årene. Det finnes enkelte sektorer hvor utlendinger har fått jobb, for eksempel i detaljhandelen og i byggebransjen, men de utgjør et lite mindretall.»

McKinley viser til tall fra OECD som hevder at innvandringen faktisk skaper flere jobber enn de jobbene som forsvinner. Det samme har jo vestlige politikere hevdet i flere tiår, om hvordan vi trenger varme hender som kan ta vare på en stadig økende eldre befolkning.

Men i praksis er det langt flere av disse migrantene fra ikke-vestlige land som ender opp som kriminelle enn ansatte i helsevesenet. I tillegg kommer den store andelen av folk som lever hele livet på sosiale overføringer finansiert av de av oss som fortsatt er skattebetalere.

Det skapes riktignok en del jobber for å håndtere de problemene innvandringen fører med seg, men dette er stort sett jobber uten inntekt, men med enorme utgifter, som finansieres av det offentlige, som betyr oss skattebetalere.

Begrepet som rutinemessig brukes om å føle uro for den massive innvandringen er «fremmedfrykt». Reelle og presserende bekymringer avvises som «fobier» av venstresiden.

Men bekymringene for  massemigrasjon er reelle, og derfor er en form for uro, usikkerhet, frustrasjon og frykt for barnas fremtid ikke en fobi, men en bekymring støttet av rene fakta.

I Europa aksepterer de fleste at en tysker flytter til Sveits, eller at en svenske flytter til Norge. Vi er, tross alt, ikke så forskjellige, og kommer som regel greit overens.

I Sør-Afrika er situasjonen annerledes, for også intern migrasjon skaper konflikter. Folkevandringen fra Øst-Kapp, hvor xhosaene utgjør flertallet, til Vest-Kapp, med sine mange og veletablerte vestlig-orienterte samfunn, har bidratt til en økende følelse av kulturell fremmedgjøring og usikkerhet.

Norge har opplevd noe lignende, i forbindelse med samer, og i moderne tid da nordlendinger var uønsket som leietagere i boligmarkedet i Oslo. Men dette var på et langt lavere nivå, uten særlig voldelig preg, og det gikk over nokså raskt.

Siden det skapte problemer og misnøye at folk fra Bodø flyttet sørover, så er det nesten utrolig at norske politikere aldri har sett noe problem ved at folk fra Syria, Afghanistan og Somalia som flytter til vårt land kunne føre til visse utfordringer.

King mener at problemene i Sør-Afrika bør gis oppmerksomhet, av minst to grunner.

For det første gir Sør-Afrika vestlige land en forsmak på afrikanernes sterke ønske om å bo i velordnede, velstående vestlige økonomiske regioner. Det viser også hvor raskt det oppstår kaos i disse regionene etter massiv, rask og ukontrollert innvandring.

For det andre har Sør-Afrikas stabilitet direkte innvirkning på den vestlige innvandringskrisen. Til tross for alle sine problemer har landet fortsatt infrastrukturen, institusjonene og den økonomiske styrken som kreves for å være en avgjørende stabiliserende kraft i Afrika sør for Sahara.

Det samme gjelder for Europa: Situasjonen her må bli mye verre før folk fra de fattige landene ser på migrasjon hit som en god investering.

Først når land som Norge ender opp i total fattigdom, uten skattebetalere som kan flås for å finansiere sin egen undergang, vil innvandrerne som ikke kan overleve ved egen hjelp velge seg nye mål.

Store deler av Europa vil kollapse økonomisk og sosialt en god stund før Norge. Men dessverre er norske politikere ute av stand til å se inn i fremtiden, selv når fremtiden er åpenlys i land som Storbritannia, Sverige, Belgia, Nederland, Spania og Tyskland.

Norge følger lydig etter mot undergangen.

Kjøp «Europas underlige død»!