Iran-krigen presser opp prisene på energi, bensin og mat. Britiske økonomer advarer om at dette kan bringe 200.000 ekstra husholdninger ut i fattigdom.

Dette forsterker den situasjonen Labour-regjeringen allerede har skapt, på grunn av økte skatter og avgifter, høyere kostnader på alt – særlig energi – og en tilsynelatende manglende evne eller vilje til å stanse strømmen av båtmigranter over Den engelske kanal.

National Institute of Economic and Social Research (Niesr) mener at de nye kostnadsøkningene vil øke presset på britiske familier. En økonomisk nedgang vil i tillegg svekke lønnsveksten og føre til økt arbeidsledighet, noe som vil redusere inntektene og forverre levestandarden, særlig for de husholdningene med lavest inntekt.

«Det nye energiprissjokket som skyldes krigen i Midtøsten, setter søkelyset på gamle sårbarheter. Folk i den nedre halvdelen av inntektsfordelingen vil oppleve at inntektene deres synker på grunn av redusert økonomisk aktivitet og høyere arbeidsledighet», sier økonomen Adrian Pabst til The Telegraph.

«I tillegg bruker husholdninger med lavere inntekt vanligvis en større andel av budsjettet sitt på energi og mat, så stigende energikostnader og matvareinflasjon vil forringe deres levestandard i enda større grad enn det inntektssjokket i seg selv gjør.»

Konsekvensene blir at minst 200.000 flere husholdninger havner i fattigdom hvis de ikke får målrettet støtte fra myndighetene. Dette kommer i tillegg til fem millioner briter som allerede lever i husholdninger med inntekter under 1500 pund per måned etter bokostnader.

Med så lave disponible inntekter havner man under fattigdomsgrensen, definert som under 60 prosent av medianinntekten.

Inflasjonen stiger, den lå på 3,3 prosent i mars og forventes å stige til 5 prosent de neste månedene hvis Hormuzstredet forblir stengt. Arbeidsledigheten forventes å stige fra 4,9 prosent i februar til 5,8 prosent. Et så høyt nivå har man ikke sett siden 2014.

Tall fra Bank of England viste at levekostnadene allerede steg raskere enn gjennomsnittlig inntekt etter skatt selv før krigen, samtidig som lønnsveksten avtok.

Lignende utvikling har rammet flere land i Europa. Mange av disse landene befant seg allerede før Iran-krigen i en selvforskyldt økonomisk krise som mange mener skyldes en kombinasjon av klimahysteri, dårlig energipolitikk, masseinnvandring og stadig voksende byråkratier. Situasjonen nå er derfor kritisk for mange europeere.

Det bør for ordens skyld bemerkes at den økonomiske nedgangen i Storbritannia startet i de 14 årene Det konservative parti satt med makten. Under statsminister Keir Starmer og Labour-regjeringen har den negative utviklingen aksellerert kraftig.

I en slik situasjon er det nokså spesielt at både den britiske og andre europeiske regjeringer viser en total mangel på vilje til å bidra til å få åpnet Hormuzstredet, slik at man kan få en slutt på det som forsterker den økonomiske krisen.

Europas økonomi kan tåle en periode med høy oljepris, det har vi opplevd flere ganger tidligere. Men i dag forsterkes problemet ved at så mange andre deler av økonomien er sterkt svekket, og flere europeiske land som tidligere hadde solid økonomi, trues av resesjon.

Et godt eksempel er Tyskland, hvor tidligere forbundskansler Angela Merkel må bære mye av skylden, siden hun åpnet grensene og stengte ned kjernekraften. Merkel gjorde Tyskland avhengig av russisk olje og gass. Så kom krigen i Ukraina og sabotasjen av Nord Stream.

Pabst foreslår å dele ut 10 pund i uken til de fattigste britiske familiene i et halvt år. Men er litt over 40 pund i måneden virkelig nok til å forbedre levestandarden til mottagerne?

Det virker som en dråpe i havet, særlig ettersom Pabst og andre britiske økonomer selv anslår at situasjonen vil forverres i løpet av de neste to til tre årene, ettersom de mener at de langsiktige økonomiske konsekvensene av krigen i Iran vil fortsette å legge press på familienes økonomi.

Denne utviklingen kan begrenses kraftig ved en rask avslutning av Hormuz-blokaden. Men denne oppgaven overlates fullstendig til USA, som kun belønnes med kritikk fra sine europeiske allierte.