The Economist har oppdaget at Norges olje­rikdom brukes til å tette gapende hull i stats­budsjett­et, og formidler analysen som Martin Bech Holte har gjort i boken «Landet som ble for rikt»: Oljeinntektene og avkastningen på statens finansformue tillater norske politikere å sløse med penger.

Selv om fondet kun investerer i utlandet for å unngå å fortrenge den innenlandske private sektoren, kanaliserer det penger tilbake til regjeringen, som bruker dem til å tette gapet mellom utgifter og skatter. I 2008 var dette utbyttet beskjedne 36 milliarder kroner, eller mindre enn 5 % av utgiftene. I 2025 kom 414 milliarder kroner, en femtedel av utgiftene, fra oljefondet.

Det innflytelsesrike tidsskriftet trekker den konklusjon at dette gjør politikerne til noen uansvarlige slabbedasker, og at folket lar dem slippe unna med det, for kanskje selv å gå samme vei:

Dette har uheldige konsekvenser. Politikere kan utsette vanskelige beslutninger. Velgerne ser liten grunn til å dempe kravene om økte utgifter. Ta helsevesenet, regjeringens største utgiftspost. I gjennomsnitt koster medisinske tjenester 30 % mer i Norge enn i EU. Men hvorfor reformere sykehusene når man kan kaste mer penger på problemet? Danmark, som bruker omtrent like mye per person som Norge, har redusert ventetiden for rutineoperasjoner dobbelt så raskt som sin nabo i nord.

Få lovgivere gidder å vurdere de økonomiske fordelene og kostnadene ved forslagene sine, sukker en. Dette er en svakhet andre steder, men Norge synes spesielt utsatt for det. I likhet med Munch-museet tok renoveringen av Stortingsbygningen i Oslo fire år i stedet for ett, og kostet seks ganger så mye som forventet.

Så kan man også opprettholde en velferdsstat som passiviserer store deler av befolkningen, eller bruke penger på å kjøpe seg beundring:

I 2023 kanaliserte regjeringen 250 milliarder kroner, halvparten av inntektene fra skatter på arbeid og kapital, til utenlandsk bistand og innenlandske veldedighetsorganisasjoner. Det er en høy pris å betale for å skaffe seg goodwill i utlandet og lindre klimaskyldfølelsen hjemme.

Kanskje man kunne brukt litt sterkere ord om denne kriminelle dumskapen, men man er da dannet, liksom.

Insentivene til å anstrenge seg uteblir:

Det samme gjelder behovet for å skaffe seg inntekt i utgangspunktet. Nesten én av ti nordmenn i 20-årene er arbeidsledige, sammenlignet med én av 20 dansker. Norges frafallsprosent på videregående skole og universitet er blant de høyeste i Europa. Det høyere utdanningssystemet tilbyr så mange grader man ønsker gratis, pluss sjenerøse studielån. Dette oppmuntrer folk til å utsette sine grader, bytte studieretning og forlenge studietiden.

Resultatet er en svekket økonomi:

Denne økonomiske hedonismen skader allerede økonomien. Sentralbanken er tilbakeholden med å heve rentene på grunn av husholdningenes høye gjeld, noe som har svekket kronen og skremt bort utenlandske investorer. Arbeidstakernes produktivitet har sluttet å vokse. Reallønningene begynner å falle.

I prinsipp kan dette fortsette i det uendelige, i alle fall så lenge pengemaskinen surrer og går til evig tid, konstaterer The Economist, som advarer mot at den kanskje ikke vil gjøre det.

Men det er også en menneskelig pris å betale, fortsetter analysen: I en sunn økonomi blomstrer også menneskene. Elementær logikk tilsier da at nordmennene avblomstrer i disse dager.

I egenskap av globalist­blekke ser ikke The Economist på inn­vandring­ens økonomiske konse­kvenser. Oljedopet hadde ikke vært nødvendig hvis Norge ikke hadde importert en stor befolkning som betaler lite inn til statskassen, men tar mye ut av den. Et innvandringsliberalt tidsskrift med respekt for seg selv kan ganske enkelt ikke se altfor nøye i den retningen – slik Martin Bech Holte heller ikke gjør.

For i dette mentale paradigmet er mennesker litt som penger eller varer, de er bare elementer i økonomien, og om de flytter på seg, er det bare bra.

I et slikt perspektiv er det knekkende likegyldig om et lass av rike nordmenn rømmer landet, mens hærskarer av mindre rike som ikke kan emigrere, havner i et slags indre eksil, fjernt fra maktklassen som vanskjøtter sin egen befolkning og skjemmer bort utlendinger.

Omverdenen – herunder også bandittstater, organiserte kriminelle og utenlandske lykkejegere – ser naturligvis at et styrtrikt land med en dekadent maktklasse og en føyelig befolkning er lett å utnytte. Men det får du altså ikke lese i The Economist.