Det er en merkelig stillhet som senker seg over landet når folket endelig hever røsten.

Vi husker alle hvordan de høye drivstoffprisene førte til det mange kalte for dieselbrølet, men i maktens korridorer i Oslo var man raskt ute med å finne måter å kvele denne misnøyen på. Det er nemlig slik makteliten fungerer i dagens Norge. De later som de lytter, mens de egentlig bare venter på at raseriet skal blåse over av seg selv.

Mange har etter hvert sett seg lei på politikere som snakker varmt om distriktene i valgkampen, for så å snu ryggen til dem når hverdagen kommer. Da bensinprisene bikket tretti kroner literen, var det et tydelig tegn på en regjering som har mistet kontakten med de menneskene de er satt til å tjene. Eller «skulle ha tjent», er det riktig å skrive. For politikere i dag er på ingen måte tjenere for noen, men en adel som ser på seg selv som våre herrer.

Det som er mest påfallende, er hvordan myndighetene og deler av pressen samarbeider om å nøytralisere slike folkelige opprør, som dieselbrølet. Man ser det hver eneste gang folk prøver å organisere seg utenfor de etablerte rammene. Plutselig dukker det opp eksperter som forteller oss at vi må forstå det «grønne skiftet», eller at prisene er et resultat av internasjonale forhold vi ikke kan styre.

Asker 10.04.2026
Dieselbrølaksjonistene på vei mot Oslo for å demonstrere mot høye drivstoffavgifter.
Foto: Terje Pedersen / NTB

Det er en effektiv måte å få folk til å føle seg dumme på. Hvis du klager på prisen på diesel, blir du stemplet som en som ikke forstår alvoret i klimakrisen eller som en som motarbeider det fellesskapet vi alle skal være en del av.

Hverken Senterpartiet eller de andre partiene i regjeringskontorene later til å ha tatt inn over seg dybden i denne frustrasjonen. De kommer med små kutt her og der som knapt merkes på lommeboken, og så forventer de takknemlighet fra velgerne. Det er som om de tror at de kan kjøpe seg fri fra folkets vrede med noen få øre i rabatt.

Vi har sett dette mønsteret gjenta seg gang på gang, og det er i ferd med å skape en dyp mistillit til det politiske systemet. Folk merker når de blir holdt for narr, og de ser at de som sitter med makten, beskytter sine egne interesser fremfor å lytte til dem som faktisk holder hjulene i gang.

Jeg har sett lignende tendenser i utlandet, der myndighetene bruker de samme metodene for å kontrollere befolkningen. Det handler om å fange opp misnøyen før den blir for stor, og så pakke den inn i ufarlige komiteer eller symbolske tiltak. Det er en form for politisk brannslukking som kanskje virker på kort sikt, men som etterlater seg en ulmende vrede i folket.

Et svært treffende ord på denne danske honningen.
Foto: Johan Nilsson / TT / NTB

Norge fremstår ofte som selve honningkrukken for dem som ønsker seg gratis ytelser, men for dem som faktisk bidrar og betaler for gildet, blir veien stadig tyngre å gå.

Til syvende og sist er det snakk om hvem som skal ha definisjonsmakten i dette landet. Er det dem som føler de høye prisene på kroppen hver eneste dag, eller er det dem som sitter trygt plassert i sine kontorer og regner ut hva vi skal tåle. Det sanne dieselbrølet ble kanskje kvalt denne gangen, men misnøyen forsvinner ikke så lett. Den lever videre i de tusen hjem, der man ser seg lei på en elite som har mer omsorg for systemet enn for menneskene som bor her.

Det er en farlig vei å gå for et demokrati som liker å smykke seg med begreper som «åpenhet» og «folkelig forankring».

Kjøp bøker fra Document Forlag her!