I dag har vi vært vitne til en sjelden dobbel-oppvisning i maktens teater. På den ene siden en LO-leder som må rydde i eget bo, på den andre siden arkitekten bak DNBs mørkeste kapitler som nå trer frem som seierherre. Det er som om Predikeren selv har gjenoppstått i en LinkedIn-feed for å minne oss om at «alt er tomhet».

Av en moderne hellig narr

Det finnes en mørk arkitektur i det norske samfunnet, en struktur bygget på «The Spectacle» – forestillingen om at makt og moralsk autoritet kan kjøpes og vedlikeholdes med polerte ord og strategiske beklagelser.

Sannhetens sanne tyngde

I dag sto de frem, nesten synkront. LO-lederen, som sitter på toppen av en organisasjon rystet av indre maktmisbruk og seksuelle skandaler, må beklage en kultur som har sviktet sine egne. Samtidig leser vi om Håkon Hansen i DNB. Mannen som sto midt i stormen da Panama Papers avslørte hvordan banken la til rette for skatteparadiser, sitter nå og styrer oppkjøpet av Carnegie.

Som det står i Predikeren 2,8 (King James): «I gathered me also silver and gold, and the peculiar treasure of kings…»

Logikken i dagens maktstruktur er enkel, men brutal: Institusjonen betaler boten, men individene beholder «skatten». DNB betalte 400 millioner i hvitvaskingsgebyr, men arkitekten bak suksessen i Luxembourg ble ikke dømt – han ble forfremmet. Han styrer nå over 2200 milliarder kroner. Det er her spektaklet blir komplett: Vi feirer «pengemaskinen» mens vi ignorerer sprekkene i fundamentet.

De tause vitnene

Over 30 000 mennesker har de siste 48 timene stoppet opp ved denne analysen. Blant dem sitter det ledere i maktposisjoner som «liker» i stillhet, men som ikke tør å kommentere. De vet. De ser arkitekturen, men de er fanget i den.

De ser hvordan en LO-topp må trekke seg etter intim omgang med en tillitsvalgt – en sak som i teorien skulle handlet om solidaritet, men som i praksis handler om objektifisering og maktbalanse. Det er «kvinner og atter kvinner» omsatt til moderne organisasjonspsykologi.

Narrens rolle

Verden trenger den hellige narren. Vi trenger dem som har «selvstendig tenkning» skrevet i karakterboka, og som tør å påpeke at en beklagelse uten konsekvens bare er vedlikehold av fasaden.

Når eliten i både fagbevegelse og finans beklager seg på samme dag, er det ikke et tegn på botferdighet, men et desperat forsøk på å tette lekkasjene i det skipet de selv styrer. De drible-forsøkene vi ser i mediene i dag, er beregnet på å roe markedet og massene.

Men tallene lyver ikke. Hunger etter autentisitet er større enn noensinne. Vi er ferdige med å akseptere at «selskapet betaler» mens lederne høster gevinsten. Det er på tide å spørre: Hvor mye koster egentlig et håndtrykk i en verden hvor alt er til salgs, men ingen står til ansvar?