Den tyske filosofen Jürgen Habermas døde lørdag, i en alder av 96 år. I mer enn seksti år var han Vestens mest utrettelige forsvarer av fornuftens politiske prosjekt. Med bemerkelses­verdig intellektuell stand­haftighet overlevde Habermas sammen­bruddet av den verden han hadde viet sitt liv til å begrunne.

Det var en verden hvor politiske konflikter løses gjennom argumenter som kan begrunnes overfor alle, og hvor borgernes lojalitet retter seg mot prinsipper snarere enn mot folk og jord.

Det var et venstreliberalt prosjekt som fra begynnelsen var dømt til å slå feil, men som ble opprettholdt av de tusenvis av studenter og tilhengere som den begavede og svært produktive filosofen fikk ved universitetene, i media og i det politiske systemet.

Habermas’ sentrale begrep var kommunikativ rasjonalitet: fore­stillingen om at legitim politisk orden bare oppstår når den hviler på konsensus oppnådd gjennom åpen og maktfri samtale. For ham var ikke offentlig­heten et slagsmål om makt, men en utfoldelse av borgerlig fornuft. Demokrati som prosedyre.

Forfatningen som kunstig fedreland

Det filosofiske prosjektet fikk sin mest konkrete form i begrepet forfatnings­patriotisme.

Etter nazismen skulle ikke Tyskland samles om folk, kultur eller historisk kontinuitet, for alt dette var kompromittert av barbariet. «Aldri mer!»

I stedet skulle det politiske tilhørighets­forholdet knyttes til grunnloven, til menneske­rettig­het­ene, til de demokratiske prosedyrene. Nasjonen som skjebne­felles­skap skulle erstattes av stats­borgeren som rettighets­bærer.

Det var ikke bare en pragmatisk løsning på et tysk problem. For Habermas var det en filosofisk nødvendighet. Enhver forankring av det politiske felles­skapet i prepolitiske størrelser – blod, kultur, religion – var et tilbakefall til mytisk tenkning.

Det postnasjonale håpet strakte seg videre: Europa, altså EU, skulle insti­tusjon­al­isere fornuften, og nasjonal­staten skulle gradvis avvikles til fordel for en kosmo­politisk retts­orden. Verdens­borgeren skulle avløse lands­mannen.

Habermas var forelsket i EU – den post­nasjonale kon­stella­sjon­en, som han kalte det – og i abstrakte prosedyrer, selv om han som gammel tenker ble klokere, slik det kom til uttrykk i hans samtale med kardinal Joseph Ratzinger, den senere pave Benedikt XVI.

Verden lot seg ikke overbevise

Det Habermas trodde var overvunnet, kom tilbake – ikke som atavisme, men som en virkelighet som nektet å forsvinne.

Brexit var ikke en feiltagelse begått av uopplyste. Det var en befolkning som insisterte på at tilhørighet til et konkret folk og et konkret sted veide tyngre enn adgang til et indre marked.

Migrasjonskrisen i 2015 splittet ikke EU fordi prosedyrene sviktet, men fordi det bak prosedyrene ikke fantes noe felles «vi» som kunne bære byrden.

Krigen i Ukraina minner alle om at stor­politikk fortsatt handler om territorium, makt og over­levelse, ikke om rasjonell konsensus.

Sosiale medier bringer uorden inn i den styrte offentlig­heten, og derfor ønsker stater og EU gjerne å sensurere dem.

Den gradvise erosjonen av Schengen-systemet er kanskje det mest presise bildet: Her møtte prosedyren virkelig­heten, og prosedyren ga etter.

Det tapte fellesskapet

Ingen formulerte den konservative motstanden mot Habermas med større litterær kraft enn Botho Strauss og folkene rundt ham i det såkalte nye høyre. Anklagen mot Habermas’ generasjon var ikke politisk i snever forstand. Den var eksistensiell: Et folk som ikke lenger tør knytte seg til sine egne tradisjoner, sin egen myte og sin egen historiske kontinuitet, er ikke frigjort. Det er hjemløst.

Strauss og det nye høyre – tenkere som Karlheinz Weißmann og Heimo Schwilk – snudde konsti­tusjon­ell patriotisme på hodet.

En grunnlov kan ikke bære det emosjonelle og eksistens­ielle innholdet et politisk fellesskap trenger. Regler og prosedyrer skaper ikke tilhørighet. Kultur­nasjonen, derimot – forstått som et folk som deler historisk minne, språk, religiøs arv og nedarvede skikker –, er det egentlige underlaget for det politiske livet.

Det er ikke noe man slutter seg til rasjonelt. Det er noe man er formet av.

Strauss’ essay «Tiltagende bukkesang» fra 1993 utløste et ramaskrik i det tyske kulturlivet, noe som illustrerte Strauss’ poeng: at tanker om tilhørighet og tradisjon var blitt gjort til tabu i den offentlig­heten Habermas forestilte seg som fri og åpen.

Parasittens dilemma

Den konservative grunnanklagen er i konsentrert form følgende: Forfatnings­patriotismen er parasittisk.

Den lever av den prepolitiske lojaliteten som den hevder å ha erstattet. En grunnlov fungerer ikke i et kulturelt tomrom. Den forutsetter borgere som allerede deler noe – en vilje til å overholde spille­reglene, en felles fornemmelse av hva rett­ferdighet krever, en tilknytning til de insti­tusjon­ene som skal beskytte rettighetene.

Den abstrakte retten er ikke selvbærende.

Man elsker ikke menneskeheten in abstracto. Man elsker sitt språk, sin by, sine forfedre. Og det er fra dette konkrete kjærlighets­forholdet den politiske dyden vokser. Ikke fra en prosedyre.

Den kritikken treffer Habermas’ prosjekt i dets kjerne. Når den nasjonale og kulturelle identiteten erklæres som foreldet, forsvinner ikke identitets­behovet. Det finner nye uttrykk, og ofte mer eksplosive.

Respekt uten illusjoner

Habermas fortjener respekt. Hans filosofiske flid var ekte, hans engasjement urokkelig, og hans personlige anstendighet hevet over enhver tvil.

Men verden lot seg ikke overbevise.

Den styres ikke av samtale, men av makt, tilhørighet og historie, altså nettopp de størrelsene Habermas trodde fornuften kunne overvinne. Hans verden forsvant ikke med hans død. Den forsvant i løpet av årene han levde videre i dens ruiner.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.