The end of the beginning

Winston Churchills berømte sitat «The end of the beginning» ble ytret 10. november 1942 under en lunsj med lord mayor i Mansion House i London, etter de alliertes seier ved El Alamein.

Jeg må sitere på originalspråket, men legger til en oversettelse, for ordens skyld.

«Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning».

(Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen).

Churchill undervurderte ikke borgerne han var valgt for å lede gjennom en krig for overlevelse. I dag må vi nordmenn holde ut politikere som ser det som sin hovedoppgave å bringe oss mot undergangen.

Personlig hadde jeg foretrukket å gå i krig for noe jeg sto for, heller enn å bli seigpint av tyranner som Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre, som etterfølger åtte år med nedgang under Erna Solberg.

Churchill hadde allerede krigserfaring da nazistene angrep Storbritannia. Han var en ung offiser og krigskorrespondent i flere konflikter, blant annet den andre boerkrigen i Sør-Afrika (ca. 1898 til 1902), hvor han på berømt vis rømte etter å ha blitt tatt til fange.

Han var First Lord of the Admiralty (1911–1915), men ble tvunget til å trekke seg etter den katastrofale Gallipoli-operasjonen. Med omtrent 250.000 tap på hver side, ble landkampanjen oppgitt og invasjonsstyrken trukket tilbake.

Det var en kostbar kampanje både for de allierte maktene og Det osmanske riket, og for Churchill. Kampanjen regnes som en tyrkisk seier.

Deretter tjenestegjorde Churchill som offiser i hæren på vestfronten, før han vendte tilbake til regjeringen som forsvarsminister (1917–1919).

Churchill gjorde åpenbart feil, men aldri for å tjene seg selv. Han forsøkte å tjene nasjonen, og på sett og vis hele Europa. Han fornektet heller ikke sine svakheter, og stilte seg naken foran USAs president Roosevelt og sa:

I’ve got nothing to conceal from you.

Britene skjønte at de trengte en person som Churchill for å lede dem gjennom krigen mot Hitlers Tyskland. Men så forkastet de ham kort tid etter seieren, og trodde sosialismen skulle bringe dem videre i fredstid. De tok feil.

Noe alle burde forstå, er at vi nordmenn regjeres av folk som ikke kan lede oss i en reell krig, og som ikke klarer å ta vare på oss, selv etter flere tiår med fred. De leder oss inn i begynnelsen på slutten, noe som har pågått i mange år.

Vi vanlige borgere er under angrep, nå av våre egne såkalte ledere.

Men Churchill, med sin sigar og sitt tegn for victory, brakte britene trygt gjennom nasjonens største krise noensinne. Nå forsøker Keir Starmer og hans gjeng av gangstere å skape noe enda verre, og de er i ferd med å lykkes.

Støre og Barth Eide bidrar med glede, og folket betaler prisen.

Hvor er egentlig Churchill når vi trenger ham? Vi må kanskje stole på Donald Trump. Perserne i Iran har ikke like god tid, men langt sterkere kampvilje enn oss bortskjemte nordmenn.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!