Jonas Gahr Støre har store problemer med å få verden til å henge sammen. Han skal balansere mellom å fordømme krigen mot Iran samtidig som han ikke blir en forsvarer av det religiøse diktaturet. Han har store problemer med å begrunne hvordan fjerning av et morderisk regime er et angrep på «folkeretten». Stilt opp mot regimets myrderier blir ordet meningsløst.

Støre fremstår som en kald fisk. Selv Christina Pletten i Aftenposten har latt seg ryste av regimets framferd mot forsvarsløse sivile. Et slikt regime har mistet enhver legitimitet. Men slik snakker ikke Støre. Han mener situasjonen kan bli verre, stikk i strid med hva iranere hjemme og ute sier: Nei, det kan ikke bli verre. De vil ha regimet vekk, koste hva det koste vil. De har passert point of no return.

Men ikke Støre. Han argumenterer mot det iranske folks avvisning av regimet. Det fremkommer tydelig når han sier at Iran skaffet seg proxier i utlandet – Hizbollah, Hamas og Houthiene – for ikke å få krigen hjem. Det er en utrolig uttalelse. Den sjia-muslimske halvmånen, som den kaltes fra Teheran til Beirut, var en beskyttelse, en garanti for regimets beståen, ikke en plan for å dominere regionen. Dét er ren revisjonisme.

Obama var den som godkjente Irans rolle som stormakt gjennom JCPOA-avtalen, og det fortsatte med Biden.

Men bekymringene i utlandet økte. Regimet fortsatte med anrikingen av uran.

Jeffrey Goldberg, nåværende redaktør av the Atlantic, spurte Obama om han ikke var klar over at Hitler valgte å prioritere krigen mot jødene – det vil si utslettelsen -, fremfor å prioritere krigen mot sovjeterne. Jernbanevogner som kunne fraktet soldater, fraktet heller jøder til gasskamrene.

Nei, dette var ikke noe Obama var klar over, og han brød seg heller ikke om å vite det.

Iran har derfor kunnet fortsette kursen mot bomben.

Iran truet Israel med utslettelse og har gjort det siden grunnleggelsen. Regimet var villig til å ofre nasjonen for å oppfylle målet. Kostnadene var enorme. Befolkningen har for lengst forstått sammenhengen og finner seg ikke lenger i å bli ofret. De ser en inflasjon som gjør at lønna faller så mye og prisene stiger så mye i løpet av én dag, at de ser fattigdommen utfolde seg i sanntid. Da kan de like godt gå til krig mot regimet, for de ville ikke komme til å overleve det.

Så langt må folk pushes før de reagerer.

Europas herskere er nervøse. De vet at de også pusher sin egen befolkning og for lengst har nedprioritert dem. Den vanlige kvinne og mann kommer lenger og lenger ned på prioriteringslisten, etter innvandrere – menneskerettigheter for fremmede trumfer alt! Det er derfor Støre hele tiden snakker opp folkeretten – han må ikke gi fra seg dette trumfkortet -, for i kjølvannet av det følger Ukraina-krigen og det grønne skiftet – og eksporten av norsk fossilfri strøm og reimport av strøm som holder norske forbrukere i en skrustikke – en svak krone som skyldes utlandets manglende tillit til den norske regjeringens politikk (de ser galskapen). Trass i 20.000 milliarder i banken styrer ikke Støre skuta til det beste for Norge, men for sine egne prosjekter. Dette er som med prestestyret i Iran: Støre har relegert nordmenn så langt ned på listen at det ikke gir mening, og utlandet mister tilliten til hans styringsevne.

Støre lider av stormannsgalskap. Han skal vinne over Trump og få Norge inn i EU.

Trump står for alt Støre hater: virkelig krig.

Støre og klikken hans vrangleser alt Trump gjør. Når Trump tar ut lederen for det største kartellet – Venezuelas president -, kaller NRK det en kidnapping, og Barth Eide påkaller folkeretten.

Når J.D. Vance sier at Europa er i ferd med å svikte sine idealer, nekter Støre å klappe. Hans medier sier at den nasjonale strategiplanen er et angrep på Europa.

Støre forfører og bedrar. Men han sitter på lånt tid.

Trumps politikk gjør at det blir synlig hvilken side Støre står på.

Trump calls his bluff, som det heter. Støre blir nødt til å tone flagg. Han klarer ikke svelge at USA triumferer og hogger hodet av presteregimet.

Derfor må Støre utpensle hvor farlig krigen er og hvor stor usikkerhet den skaper.

Han må skjule at dette er en frigjøringskrig. Det er ingen tvil om hva iranerne vil. De takker!

Feilen Iran gjorde, var å slippe løs 7. oktober-massakren. Støre og Barth Eide klarte ikke lese at spillets regler ble forandret.

Men Israel forsto at det var en eksistenskamp.

I denne situasjonen valgte Støre, Barth Eide og NRK å la være å kondolere Israel og heller anerkjenne Palestina.

Støre og Barth Eide krysset grensen og sluttet seg til den anti-vestlige siden.

Derfor er avsettelsen av regimet også et slag mot den strategi som Støre og Barth Eide følger. Iran er motvekten mot Trump og Netanyahu. Lederen av Motstandsfronten.

Støre, Sanchez og Macron er de facto kollaboratører.

Men de klarer ikke lese utviklingen.

Det første store nederlaget for Iran var da Assad ble styrtet. Eller da den iranske presidenten og utenriksministeren gikk ned i en flystyrt.

Trumps og Netanyahus handlekraft tar dem på sengen. De er totalt desorienterte.

En frigjøringskrig er for dem destabiliserende.

De støtter de facto en stabilitet der morderne blir sittende.

Støre og Barth Eide er ikke på parti med historien.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!