Dette var en «brutal og hjerteløs handling», sa dommer Shaun Smith onsdag om drapet på Gurvinder Singh Johal.

Smith overdrev ikke, skriver Georgina Mumford i Spiked.

Haybe Cabdiraxmaan Nur ble dømt til livsvarig fengsel for drapet på trebarnsfaren, et drap som virker helt tilfeldig. Men egentlig er det britiske politikere som burde havne bak murene resten av sitt liv. For det er de som lar slike drap bli en del av hverdagen for britene.

Nur fra Somalia ankom Storbritannia ulovlig i oktober 2024, som en av disse båtmigrantene. Han fikk asylsøknaden sin avslått i januar i år, men kunne fem måneder senere gå inn i en filial av Lloyds bank i Derby. Johal sto tilfeldigvis i kø inne i banken. Nur trakk en kniv og drepte en person han aldri hadde møtt.

Nur var inne i banken i bare 22 sekunder, men dét var nok til å ødelegge livet til Johals kone, hans to barn og hans familie og venner. Starmer har sittet med makten i 16 måneder, og har ødelagt så mye av de restene som Tory-partiet etterlot seg, etter 14 år med fiasko fra Downing Street.

Det dagligdagse blir verre enn krig

Wayne Broadhurst (49) ble knivdrept mens han gikk tur med hunden sin rundt kvartalet. En 45 år gammel mann ble påført livsvarige skader, mens en 14 år gammel gutt også ble angrepet. Broadhurst forsøkte å hjelpe, og måtte betale med sitt liv.

Historisk sett har «the British Spirit» vært assosiert med evnen til å tåle motgang med ro og humor. Et godt eksempel er «Blitz-ånden» under andre verdenskrig, som var preget av at folk forholdt seg positive og samlet i møte med bombeangrepene.

London ble bombet av Luftwaffe. Men britene holdt butikkene og pubene åpne, selv om dørene var sprengt i filler. Britiske myndigheter startet en kampanje med slagordet Keep Calm and Carry On. Man skulle da ikke la noen få bomber ødelegge hverdagen!

Det var et beundringsverdig samhold den gangen, som jeg leste utallige bøker om som guttunge. Nå er samholdet ødelagt, på grunn av den meningsløse innvandringen som ødelegger britenes liv. Samholdet brister når man blir angrepet innenfra.

Også han som drepte Broadhurst var en illegal migrant.

Familier over hele landet blir tvunget til å betale prisen for en ryggradsløs regjering som bare altfor gjerne spiller russisk rulett med befolkningen.

De fleste asylsøkere utgjør ingen trussel mot britiske borgeres sikkerhet. Men det er helt klart altfor mange som gjør det, og myndighetene anstrenger seg ikke for å identifisere og utvise dem.

Forholdene er vanvittige i Storbritannia, men det er like ille i Tyskland, Nederland, Frankrike, Sverige – og snart Norge. Vi ledes av politikere som ignorerer menneskers liv og håp for fremtiden. Det later til at de ikke kunne brydd seg mindre.

Vår utenriksminister Espen Barth Eide virker «dypt bekymret» over hva som skjer med Hamas-terrorister fra Gaza, men bryr seg tydeligvis minimalt om hva som skjer med unge jenter som blir voldtatt her hjemme. Eller norske gutter som blir banket opp, ydmyket og i verste fall skutt eller knivstukket.

Barth Eide er persona non grata i Israel, og han burde vært persona non grata i Norge også. Men han er ikke alene, hele politikerklassen spiller med i den samme dødsdansen. Ord som integrering ender opp som penetrering, og barna våre betaler den høyeste prisen.

Volden er ingen overraskelse heller. Nur hadde politirapporter fra fire forskjellige europeiske land før han kom til Storbritannia. Britiske myndigheter visste at han var voldelig og farlig, så jeg antar at det var derfor han raskt ble sjekket inn på et luksushotell.

Om morgenen på drapsdagen skal han ha drukket tre flasker vodka og en kasse øl før han ringte en hjelpetelefon for migranter og sa at han «skulle drepe 500 mennesker … leger, politi eller folk som jobber i innenriksdepartementet».

Hans politiattest og oppførsel var klare faresignaler, men takket være vårt kaotiske asylsystem kunne han fritt vandre rundt i gatene våre.

Britene ble vant til Luftwaffes angrep under krigen, for de så heltene i luften, Spitfire-flygerne som gamblet med livet for å beskytte sine landsmenn. Kor e’ alle helter hen? sang Jan Eggum.

Ingen tar skurker mer
Det e’ hver mann for seg sjøl
En får karriere
En annen evig nok med øl

Vel, det er ingen grunn til å lete på Stortinget etter hjelp i en trist hverdag.

Britene har vent seg til hodeløs voldskriminalitet og drap som de er påført av sine egne politikere. Da blir det vanskeligere å finne the British Spirit, med humor og samhold.

Det er som om en merkelig fatigue har lagt seg over oss – en dyster aksept av at dette «bare er slik livet er» nå.

Når man mister troen på livet, har man null energi til å bry seg om nabolaget, kommunen, nasjonen. I verste fall mister man til og med evnen til å bry seg om sin egen familie.

Vi kan ikke fortsette slik. Vi kan ikke fortsette å behandle saker som Johals eller Broadhursts som tragiske unntak. Det forferdelige er ikke bare at disse hendelsene skjer – det er også at vi er i fare for ikke lenger å bli forferdet.

Jeg kjenner meg igjen i det Mumford skriver. Som gammel offiser er jeg faktisk i tvil om hvorvidt jeg er villig til (om nødvendig) å gå i krig for å beskytte Norge mot abstrakte fiender.

For, som man sier: The Enemy is Within The Gates. Det er som Franco sa før han invaderte Madrid med fire kolonner: Det er den femte kolonnen som skal vinne krigen for oss. Han henviste til svikerne på innsiden av bymurene.

Selvsagt er man fortsatt villig til å forsvare familie og venner. Den norske staten er hverken min familie eller min venn. Det norske statsapparatet har blitt vår utgave av den femte kolonnen.

Britene må nøye seg med skatteøkninger til denne staten, som trenger penger til å mure inn drapsmenn som Nur resten av livet. Å stanse en gummibåt i Den engelske kanal er uoverkommelig for Starmer & co.

Man savner Royal Air Force og heltene som fløy Spitfire. Hvis Luftwaffe hadde ankommet i dag, hadde de fått lande på Heathrow og deretter blitt sjekket inn på luksushoteller.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.