«Storbritannias mest verdifulle ressurs er vårt mangfoldige og sammensveisede demokrati.»

Dette kunne man lese i innledningen til Khan Review, regjeringens plan for sosial samhørighet, som ble publisert 25. mars 2024, bare noen uker før Keir Starmer overtok som britenes statsminister.

Og selvsagt må britene velge en pakistaner for å skrive en vurdering av britisk demokrati. Forfatteren Sara Khan er født i Bradford, en svært flerkulturell by med en lang innvandringshistorie, særlig fra land i Sør-Asia, som Pakistan, India og Bangladesh. Ifølge folketellingen i 2021 utgjør pakistanere 25,5 % av befolkningen. Det bor også store grupper fra Øst-Europa i byen, samt flyktninger fra land som Syria og Afghanistan.

Begge Khans foreldre er pakistanere.

Selve det faktum at planen måtte utarbeides, kunne kanskje tyde på noe annet, men den gang forsøkte i det minste lederne i den multikulturelle staten fortsatt å opprettholde fasaden.

Dette skriver Laurie Wastell i The Spectator.

I de siste tiårene har britene opplevd terror, en massiv strøm av nye migranter, utallige voldtekter, noe som forsterkes av vedvarende serievoldtekter av unge britiske jenter, hovedsakelig utført av pakistanske gjerningsmenn. Dette hadde foregått lenge før Khan Review kom ut.

Labour-regjeringen og Starmer fortsetter i det samme sporet, og slapp 9. mars i år ut sin strategi for samhold i lokalsamfunnet, «Protecting What Matters».

«Etter enhver rimelig målestokk kan Storbritannia være stolt av sin tilnærming til sosial samhørighet».

Men er virkelig «mangfold» en «ressurs» for Storbritannia og resten av Vest-Europa? Eller er «mangfold» et problem man burde ta tak i?

Samtidig blir offentligheten desperat bedt om å være «rettferdig», snarere enn kritisk, i sin vurdering av dette.

De politiske tiltakene i denne planen fremstår som svært strenge. Statsminister Starmers forord gir et avslørende dystert bilde av hvordan staten ser på nasjonen den styrer. Verden er nå så «farlig» og så «ustabil» at vi befinner oss i intet mindre enn en «nødsituasjon» når det gjelder integrering, innrømmer Sir Keir åpent.

Starmer er kanskje ingen Churchill, men han håper likevel å kunne sende ut en samlende «oppfordring til handling» til den britiske offentligheten, for «stille handlinger av motstand mot splittelsens krefter». Hva mener han med at denne innsatsen er et ansvar for «hele regjeringen» og «hele samfunnet». Hva skal dét egentlig bety?

I det andre forordet fremmer boligminister Steve Reed banaliteter som å plukke søppel eller undervise i engelsk som en del av en stor sivilisasjonskamp. Allmennheten blir fortalt at integrering må være «en toveis gate».

Men hverken briter, nordmenn eller andre europeere har tatt den oppgaven frivillig. Selv ikke de aller fleste som sto i gatene og skrek «Refugees Welcome!» velger å bosette seg i muslimske nabolag.

Mytene om «vellykket flerreligiøst demokrati» og våre «samfunn av samfunn» er åpenbart rene løgner, skriver Wastell.

I en utvikling som ingen noensinne har bedt om – og som absolutt aldri har vært omtalt i noe etterkrigsmanifest – fører den multikulturelle galskapen til en ny «Blitz»-krig. Nok en gang må briter kjempe hvis de vil bevare sitt eget land. Og situasjonen er tilnærmet like ille i Norge.

Når «Protecting What Matters» går nærmere inn på detaljene, blir bildet enda dystrere. En oversikt over «demografiske» utfordringer innrømmer at den forrige regjeringens innvandringspolitikk var «uholdbar» og at den har lagt «enormt press» på lønninger og offentlige tjenester.

Allikevel må den innrømme at problemene med «sosial samhørighet» egentlig ikke er noe nytt. Den går helt tilbake til Cantle-rapporten om opptøyene i Oldham og Khans hjemby Bradford i 2001 for å illustrere det «parallelle livet» mange innvandrersamfunn lever i dag, og vi blir advart om at dette kan «forverre spenninger og begrense mulighetene et mangfoldig samfunn gir».

Man kunne like gjerne konludere med at opptøyene nettopp viser mulighetene et mangfoldig samfunn gir oss.

For lille Norge koster innvandringen de få arbeidende skattebetalerne opp mot 500 milliarder kroner årlig. Belønningen vår er splittelse og kriminalitet, krydret med at vi får stadig dårligere råd. Litt av noen muligheter vi blir tilbudt, altså.

Vi bruker alle oljepengene på ikke-vestlige innvandrere

Samtidig fremmes «ekstremister» som den reelle trusselen. De «skaper splittelse og retter seg mot britiske institusjoner, inkludert skoler, universiteter, veldedighetsorganisasjoner og til og med lokale organer som Standing Advisory Councils on Religious Education, for å tjene sine formål».

Men hvem er disse ekstremistene? Hva er deres formål? Det får vi aldri vite, men vi vet det likevel. Og er ikke hovedproblemet den utbredte kriminaliteten, samt mange innvandreres mangelfulle evne til å forsørge seg selv?

Midt i klagene om «ondskapsfull utenlandsk innflytelse», «fiendtlige stater» med sine «hybridstrategier» og «stormene i denne ustabile verden», blir vi minnet om suksesshistorien om «samfunnet som kom sammen og, med støtte fra regjeringen, restaurerer sin lokale pub i Tafarn y Plu».

At én pub restaureres, blir hyllet. Men tusenvis av britiske puber, som er et ikon i ekte britisk kultur og samhold, stenger hvert eneste år. Mange av de stengte pubene i områder som Tower Hamlets er blitt forvandlet til islamske community centers eller moskeer.

Midt i advarsler om synkende tillit til institusjoner, «slitt» samhold og «ekstremistiske narrativer og desinformasjon», får vi den banale grunnskolefloskelen om at «folk viser stolthet over sitt land og sitt samfunn gjennom sitt arbeid med å støtte venner …»

Denne surrealistiske holdningen gjenspeiles i de politiske tiltakene, som blander det banale og det autoritære. Den industrielle voldtekten til grooming-gjenger og milliardene som brukes på asylhoteller for invandrende migranter, er bare en ny utgave av «UK Town of Culture»-konkurransen.

Men i den konkurransen er førstepremien 3 millioner pund. I multikulturens mareritt er belønningen for de heldigste at døtrene har flaks nok til å unngå å bli voldtatt, mens sønnene unngår å bli knivstukket eller skutt.

Britene oppfordres til å varsle om «hatkriminalitet» mot muslimer, men blir fengslet hvis de demonstrerer mot muslimers voldtekter av unge britiske jenter.

Omtrent 1,5 milliarder pund vil bli brukt på «kulturorganisasjoner», med ytterligere 150 millioner pund til å «gjenoppbygge tilliten til våre handlegater». Samtidig angriper ungdomsgjenger butikker og stjeler alt de kan, som Clapham har opplevd nylig. Det er få hvite briter som deltar i disse opptøyene, og ansatte som gjør motstand, får sparken.

Stanset butikktyv, mistet jobben

Britene vil utarbeide en handlingsplan mot avfallskriminalitet, og Ofcom vil gå etter «skadelig» innhold på Netflix. Online Safety Act (OSA) kan godt bli styrket med ekstra «krisebeføyelser», ettersom Whitehall fortsetter å opptre som om drapene i Southport aldri ville ha skjedd hvis det ikke hadde vært for sosiale medier.

Til tross for all den brede bekymringen rundt skadelig «ekstremisme» og destabiliserende globale trender, er det tilsynelatende ytringer på nettet som av nervøse tjenestemenn er blitt utpekt som den virkelige årsaken til våre problemer.

For å takle det Steve Reed kaller «ekko-kamre på nettet forsterket av ondsinnede algoritmer», sier regjeringen at den må sette i gang med å «sikre nettbaserte rom» så snart som mulig.

OSA-ens nåværende fullmakter skal tre i kraft «så snart som mulig». Den vitenskapelige sjef-rådgiveren, som leder Sage, skal utarbeide en rapport om «feilinformasjon».

Foreldre og omsorgspersoner i Yorkshire og Midlands vil få tilbud om «praktiske verktøy for å hjelpe barn med å bygge motstandskraft mot skadelig, splittende og polariserende innhold på nettet». Om noe av dette virkelig vil forbedre «samholdet», er høyst tvilsomt, og tiltak mot innvandrere som begår voldtekter og grov vold, står ikke på listen.

Labour-regjeringens samholdplan blir, som mange før den, fremstilt som veien til å gjøre Storbritannia mer «selvsikkert, sammensveiset og motstandsdyktig». I virkeligheten vil dette bisarre smørbrødbordet av ytringsrestriksjoner, kommunale kulturinitiativer og lite subtil etnisk smisking gjøre lite for å nå disse målene.

Både briter, nordmenn og andre europeere trenger litt mer ærlighet. Våre ledere må innrømme at multikulturalisme ikke fungerer, og at masseinnvandring alltid var uforsvarlig, tåpelig og fullstendig udemokratisk.

Våre ubrukelige politikere har påført oss en enorm sosial byrde som det haster med å få ryddet opp i. Trolig er det allerede for sent.

Derfor advarer nå fremstående akademikere om en nært forestående borgerkrig. Vanlige europeere har nemlig fått nok.

Les også:

Borgerkrig i Vesten, er det en mulighet?

Kjøp «Europas underlige død»!