Britenes «prosessorienterte» statsminister representerer en advokat-elite som setter utlendinger og dem som ikke gidder å jobbe, foran hardtarbeidende briter.

Dette skriver Allison Pearson i The Telegraph. Man tenker umiddelbart at hun kunne sagt nøyaktig det samme om Norge og nordmenn, hvor stadig færre ser poenget med faktisk å jobbe og forsørge seg selv. Dette gjelder spesielt innvandrere.

Britene har aldri likt Keir Starmer. Labour vant valgt i 2024 fordi De konservative hadde sviktet britene i 14 år, med åpne grenser og en stadig mer svekket økonomi.

Men seieren fikk Sir Keir til å skape en arrogant følelse av å ha rett. Nå gjemmer han seg i bunkeren sin i Downing Street, som en modene Führer, og hevder at han vil «fortsette å regjere» i nasjonens interesse, som han har forvekslet med sin egen.

Massakren i Southport 29. juli 2024, da tre små jenter ble brutalt myrdet, er et godt symbol på britenes forakt for Starmer. Da han dukket opp i den sjokkskadde byen i nord, ignorerte han den fortvilte folkemengden og fokuserte på å legge ned en krans, før han måtte rømme åstedet.

Som en pårørende fortalte Pearson:

«Vi kalte ham ‘19 Seconds Keir’, for det var så mye tid han ga oss.»

Starmer hastet tilbake til London for en drinkfest i nr. 10 – den første av mange tonedøve handlinger fra den merkelige, sjelløse mannen.

Starmer finner trøst i å rase mot «ytre høyre» mens han setter i gang rettsprosesser mot kritiske stemmer. Han ignorerer skadene masseinnvandringen påfører Storbritannia, både økonomisk og sikkerhetsmessig, og velger heller å menge seg med muslimene ved å besøke moskeer og skryte av muslimer.

Starmer burde dratt til Epping for å trøste, ikke for å fordømme

«Islamofobi» og de muslimske stemmene betyr langt mer for Starmer enn sikkerheten og velferden til majoritetsbefolkningen. Han er absolutt ikke alene blant den politiske mafiaen i Vest-Europa, men han er kanskje den verste.

I en tale til dem som hadde gått ut i gatene (og på sosiale medier) for å uttrykke sin fortvilelse over massakren på uskyldige småjenter, holdt statsministeren en av sine forferdelige, skinnhellige taler.

«De som har deltatt i denne volden, vil møte lovens fulle kraft. Personer vil bli varetektsfengslet. Tiltaler vil følge. Og domfellelser vil følge. Jeg garanterer at dere vil angre på at dere deltok i denne uroligheten.»

Han snakket om «volden» til fortvilte bestemødre som gikk i gatene med britiske eller engelske flagg. Men de som virkelig sto bak vold, voldtekter, drap og terror? Dem snakket han lite om, han var sintere på dem som reagerte på å se landet bli ødelagt og barna trakkasert eller det som verre var.

I stedet kastet Starmer Lucy Connolly i fengsel, fordi hun skrev noe upassende på sosiale medier etter drapene i Southport. Hun var en høyt elsket barnepasser fra Northampton som også tok vare på barn med innvandrerbakgrunn. At hun hadde en dødssyk ektemann og et barn som havnet i store problemer, ble ignorert av britenes jurister, som sikkert hadde fått jobb som aktorer for Gestapo.

Det hjalp ikke at hun selv slettet meldingen da hun fikk kontroll over følelsene sine. Lord Hermer, regjeringens øverste juridiske rådgiver og statsministerens partner in crime, godkjente personlig tiltalen mot Lucy for én stygg, hastig slettet tweet.

Two-Tier Keir

«Two-Tier Keir» er et nedsettende kallenavn på den britiske statsminister Keir Starmer som ble popularisert i august 2024 av Elon Musk. Det antydes at politiet og rettssystemet opererer med en «todelt» skjevhet der de er strengere mot høyreorienterte demonstranter enn mot andre, særlig i kjølvannet av opptøyene i Storbritannia i 2024. Starmer har avvist beskyldningen som et «ikke-problem».

Two-Tier Keir forakter den hvite arbeiderklassen, tradisjonelle Labour-velgere, fordi de ikke deler Starmers «britiske verdier» om menneskerettigheter (ikke borgerrettigheter), og om «mangfold» i stedet for samhold.

Derfor forfølges britiske veteraner og krigshelter som var villig til å ofre alt for sitt land.

Starmer får ros for «bane­brytende» arbeid med å saksøke britiske soldater

Derfor fant han det genialt å gi bort Chagosøyene, slik at kineserne kunne ta over kontrollen (just wait and see). Derfor nektet britiske myndigheter å utvise terrorister og avviste asylsøkere. Fordi britene var skurkene.

Hvis du ikke delte den forvrengte liberale skyldfølelsen, hvis du motsto Starmers mantra om at «det er britisk å være for mangfold, og det er essensen av det britiske» (snakk for deg selv, din pompøse tosk!), var du «intolerant», «rasistisk» og hoppet sannsynligvis på «høyreekstremismens bølge».

Men som alle snart burde forstå: Multikulturen fungerer ikke, den vanvittige ideen skaper kun splittelse og sekterisme. Det skaper et samfunn hvor industriell voldtekt av titusenvis av britiske småjenter ignoreres i flere tiår, og de som protesterer, som Tommy Robinson, anklages for «hatkriminalitet» og kastes i fengsel.

Ytringsfriheten er avskaffet, akkurat som i Norge og store deler av Europa. Lucy Connolly er et symbol på dette.

«Mangfold er vår styrke», sier Starmer, og repeterer løgnen like ofte som andre politikere som ser ut til å hate Europa og oss opprinnelige europeere. Fotballsupportere svarte med fjorårets mest populære chant: «Starmer is a wanker».

Og så, den 7. mai, tok folket hevn. De stemte på Reform UK i forbløffende antall. Lokalvalgene markerte slutten på topartisystemet i Storbritannia. Labour tapte i sine kjerneområder, som Wigan, Warrington, Oldham, Grimsby og de stammemessige lenene i Wales og Tameside.

Hvis jeg skulle velge to ord for å forklare hva som skjedde forrige torsdag, ville det være disse: innvandring og urettferdighet. Britene har en sterk sans for rettferdighet. Denne sansen har blitt krenket gang på gang av en Labour-regjering (og før det av de konservative), som setter utlendinger og arbeidsledige foran hardtarbeidende mennesker som må stille seg bakerst i køen i sitt eget land.

Hvorfor får 1,5 millioner innvandrere lov til å kreve Universal Credit til en kostnad på milliarder? Hvordan i all verden endte 48 prosent av de sosiale boligene i London opp med å bli okkupert av folk som ikke var født i Storbritannia?

Det er nylig bekreftet at «ekstra ektefeller» i polygame ekteskap får en økning på 4,8 prosent i ytelsene sine, noe som «mest sannsynlig vil gjelde ektemenn med flere koner». Britiske skattebetalere som sliter med å forsørge sin egen familie, skal nå finansiere ikke-arbeidende utlendingers ekstra ektefeller. Det er nesten ikke til å tro, men i praksis skjer akkurat det samme her hjemme.

Storbritannia er i utgangspunket et kristent land, akkurat som Norge, men begge landene er sviktet av en hyperwoke og patetisk kirke som bryr seg mer om innvandrere enn om nordmenn og briter. Polygami er ikke bare ulovlig, det vekker avsky blant vanlige folk. Nå tvinges hardtarbeidende briter til å finansiere synden.

Men Labour og Starmer lever på lånt tid, og De konservative sliter også. Britene er lei av de gamle svikerpartiene. Folket stemte gang på gang for å begrense innvandringen, men ble ignorert. Politikere som Starmer og Rishi Sunak gir bort nasjonen, godt symbolisert ved valgresultatet i Tower Hamlets i London.

Islam avgjør valgene

I sin dystre «reset-tale» hadde en villedet og defensiv Starmer frekkheten til å angripe Reform.

«Vi står ikke bare overfor farlige tider, men farlige motstandere. Svært farlige motstandere … Hvis vi ikke får dette til, vil landet vårt slå inn på en svært mørk vei.»

Men britene vet at landet allerede har slått inn på en svært mørk vei, og Starmer med sitt ubrukelige parti er den største trusselen. De som forsøker å ta over lederrollen i Labour, tilhører den ytterste venstresiden.

Det er derfor Allison Pearson avslutter med å skrive: «Glem en ny statsminister; vi trenger et parlamentsvalg og et regjeringsskifte.»

Det trenger jaggu vi nordmenn også, før det er for sent. For mange av oss, som har elsket særlig England siden barndommen, er det smertefullt å bevitne at både vårt første og vårt andre hjemland forfaller.

Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!