Storbritannia har i de senere årene vært rystet av en rekke grufulle voldssaker der gjerningsmennene har hatt innvandringsbakgrunn, men med nedslaktningen av Stephen Ogilvy i Belfast bare dager etter at omstendighetene rundt mordet på Henry Nowak i Southampton ble kjent, har et sinne hos briter som normalt er taust, igjen brutt ut – mindre enn to år etter drapene på tre små jenter i Southport.

Man fornemmer et stemningsskifte denne gangen. For når britiske politikere, myndigheter og andre offentlige hypermoralister enda en gang fordømmer de riktignok ganske stygge utslagene av vanlige arbeiderklassebriters sinne mer enn ufattelig råskap fra innvandrere, er det knapt noen som bryr seg filla om hva de sier.

Det er et klart uttrykk for dette stemningsskiftet når The Times på lederplass sent onsdag kveld fastslår at årsaken til opptøyene i Nord-Irland er den ukontrollerte innvandringen.

For dette er ikke en hvilken som helst avis; det er den som har beholdt rangen som øyrikets mest tungtveiende og innflytelsesrike gjennom lang, lang tid. Det er avisen alle i makteliten leser og tar på alvor. Den er så tett på makten at det ikke er urimelig å mistenke at den fra tid til annen også fungerer som et redskap for makten. Noen ganger virker det som om den har påfallende gode kilder i Downing Street 10.

Ekstra bemerkelsesverdig er det derfor når statsminister Keir Starmer etter The Times’ oppfatning høres ut som om han har hakk i plata når han igjen gir seg hen til rituelle fordømmelser av folkets raseri.

Sir Keir Starmer sier at han er kvalm. Han sier at han har «absolutt ingen toleranse» for avskyelige voldsscener i Storbritannias gater. Han høres ut som en plate med hakk i.

Også The Times tar naturligvis avstand fra volden, som den kaller

et tegn på en ny, stygg stemning: maskerte menn som streifet rundt i gatene og ropte «utlendinger ut», knuste vinduer i et hus der en afrikansk familie hadde bodd i i 20 år, og brannstiftelser mot boliger.

Men lederskribenten går langt i å gi Starmer selv ansvar for volden ved å fastslå i overskriften at «det glødende sinnet i Belfast næres av passiviteten i innvandringsspørsmålet», og innledningsvis skrive at statsministeren «må innse at en svak innvandringspolitikk truer stabiliteten i landet».

Tatt i betraktning den britiske sansen for understatements er dette i realiteten en veritabel nedsabling av Starmer som vitner om en markant vending hos The Times, som i praksis tar vanlige folks parti mot en maktelite som avisen selv egentlig er en del av.

Det stilistiske virkemiddelet er ikke til å ta feil av: Man nevner først det som er minst viktig. Avisen liker riktignok ikke uroen:

Altfor ofte i det siste har knivstikkinger, overfall og voldtekter som involverer migranter og asylsøkere, utløst vold i gatene, en storm av sinne på sosiale medier og pekefingre fra politikere som forsøker å avlede skylden.

Men deretter kommer det verbale nådestøtet mot den største skurken, nemlig den inkompetente regjeringen:

Og som alltid har statsministeren kommet med klisjéfylte fordømmelser, statsrådene hans har manet til ro, og en forvirret og drivende regjering har ikke gjort noe for å takle årsaken.

Avstand tas pliktskyldigst til Trump, Elon Musk og sinte folk på nettet, men hovedårsaken gnis inn:

Årsaken – som sosiale medier, selvpromoterende provokatører og innblanding fra den andre siden av Atlanteren insisterer på – er ukontrollert innvandring.

Og snart lar ikke folk seg kontrollere heller:

Den generelle oppfatningen er at lovlig og ulovlig innvandring er ute av kontroll, at Storbritannia er for ettergivende og at millioner av pund blir brukt på å huse asylsøkere på komfortable hoteller. Det er et budskap som tordner ut i stadig grovere språk, og som noen ganger utgjør en stygg oppfordring til vold mot alle som ikke er hvite, enten de kom i forrige uke eller er tredje generasjons briter.

Da er det for sent å klage.

En vaklende Starmer vekker forakt, og hans tomme ord er bare ytterligere oppvigling. Dette er virkelig en risiko for den nasjonale sikkerheten.

Vi gjentar det poenget for sikkerhets skyld: Det er regjeringen som truer rikets sikkerhet – det er like sant i Norge som i Storbritannia.