Tonen i kommentarfelt, og faktisk også i offentlige samtaler, blir stadig hardere. Jeg observerer at hva jeg vil kalle «vanlige folk» reagerer på dette. De reagerer på at politikere blir svertet og hetset i en høyere grad enn før. De reagerer på at normale filtre for debatt og meningsytring ikke synes å gjelde lenger.

Dette er som sagt hva jeg kaller «vanlige folk», og ikke nødvendigvis venstrevridde folk som hjernedødt støtter venstresiden. Jeg synes derfor det er viktig at høyresiden ikke støter disse menneskene fra seg med vulgær karakterisering av politikere og andre offentlige personer.

Men jeg har et budskap til «vanlige mennesker». Vi er ikke lenger i 1980-årene, da politikerstanden både krevde og fikk respekt. Respekt er ikke noe man har krav på, men noe man må gjøre seg fortjent til. Det gjelder ikke kun politikere, men alle rundt oss, også slektninger og venner. Det kan dog argumenteres for at tidligere generasjoners politikere var noble, gjorde sitt beste for landet, og derfor fortjente respekt.

Men slik er det ikke lenger. Når dagens politikere hetses, er det fordi «innestemme» ikke lenger nytter. Når politikerne konsekvent jobber mot folkeviljen, kan de ikke forlange respekt. Når de er mer opptatt av enkelte utland enn av Norge, så bryter de sitt mandat. Når de avgir Norges ressurser og suverenitet til EU, så legger de seg nærmere svik og straffeforfølgelse enn høflig passiar. Når de gjør nordmenn fattigere, samtidig som de påstår at vi får økt kjøpekraft, så legger de selv opp til politikerforakt og -hat.

Dette kan det være vanskelig å forklare for «vanlige folk». Det er et tungt emne å stikke hull på i vennskapelig og høflig samvær. I stedet kan man føle seg anklaget og stilt til veggs for at man ikke bruker innestemme. Det synes som om det er viktigere at debatten foregår høflig enn at den faktisk fører til politisk endring. Og av og til trenger man pause fra politikk. Av og til trenger man fred, ro og latter. Av og til holder man kjeft, og dét er lov.

Men folk som bruker «innestemme», blir ikke lenger hørt, de blir rævkjørt.

«Utestemme» nytter. Vi har nettopp sett det i Bovaer-saken, der Stortinget nå synes å trekke ett av sine mange hjernedøde vedtak tilbake. Folkemotstanden ble for stor. Tine meierier ble boikottet i en skala de aldri tidligere har opplevd. De hadde vokst seg til en «merkevare», en stor og arrogant organisasjon som oppførte seg bedrevitende overfor sine forbrukere. Det straffet seg.

Og politikerne, som bare kjører igjennom det ene ugjennomtenkte vedtaket etter det andre, synes å snu i saken. Men hvor mange andre saker går igjennom fordi folket verken har tid eller krefter til å mobilisere mot hvert eneste skadelige vedtak?

Kanskje er dette nettopp hensikten. Å leve blir dyrere. Vi må jobbe mer for å få endene til å møtes. Vi blir utslitt. Et utslitt folk går hjem fra arbeid og rett i seng. De har ikke kapasitet til å sette seg foran internettet og engasjere seg i politiske saker. Kun de ekstremt engasjerte orker dét, og de kan politikerne lett stemple som «oppviglere» og få arrestert. Er det dit vi er på vei?

Bovaer var kanskje ikke den viktigste saken å bruke kreftene på. Jeg vil nok mene at det finnes viktigere saker for Norges og Vestens fremtid. Men det var en prinsipielt viktig sak: Vi skal ikke tolerere dyremishandling og besudling av matvarene våre. Og saken viste at forbrukermakt og folkelig motstand bærer frukter. Kanskje kan det inspirere til videre folkelig opprør i andre saker. Det er noe som heter «én ting om gangen».

Jeg er selv blant dem som ikke lenger bruker innestemme. Jeg kaller gjerne Jonas Gahr Støre for sviker. Jeg kaller gjerne mine motdebattanter for venstreidioter. Og jeg møter mye motbør. Jeg må innrømme at det tok litt tid å komme ut av skallet til «flinke Daniel». Det var ikke helt slik jeg forestilte meg at jeg ville snakke med andre. Jeg var en «people pleaser». Faktisk er jeg konfliktsky av natur.

Men mange av de samme som nå klager på at tonen er blitt «avskyelig», er de samme som selv hetset vaksinemotstandere under covid, dem som ikke brukte munnbind og dem som ikke holdt avstand. Det er de samme som i dag hetser Trump – den eneste mannen som kan redde Vesten. Det er de samme som hetser klimarealister. Disse menneskene fortjener ikke å bli møtt med innestemme. Når de ikke vil høre på fornuft, må de disiplineres. De må ganske enkelt slås ned på, slik de selv er villig til å slå ned på dem som ikke følger politisk korrekt konsensus.

Derfor: Skam deg ikke over din vulgære språkbruk mot dem som trenger å høre den. Men glem ikke hvem du er. Du er dannet, kunnskapsrik, rettferdig, modig og med høyere integritet enn de fleste. Du kan tenke selv, i motsetning til dem du debatterer mot.