I Iran kan du bli slått, fengslet eller drept for noe så enkelt som å vise håret ditt, elske feil person eller si høyt at du er lei. Det er ikke en kultur­forskjell. Det er et regime­problem.

Det iranske prestestyret er blant verdens mest brutale. De under­trykker kvinner systematisk, forfølger homofile, fengsler journalister og skyter demonstranter i gatene. Likevel behandles Iran ofte som et vanskelig, men legitimt land i inter­nasjonal politikk. Det er uverdig.

Da Mahsa Amini døde etter å ha blitt arrestert av moral­politiet, eksploderte det i protester. Ikke fordi dette var et enkelt­tilfelle, men fordi det var dråpen. Unge jenter tok av seg hijaben i protest, vel vitende om at de risikerte alt. Mange betalte med friheten. Noen med livet.

Dette er mot. Ekte mot. Og det forplikter oss.

Altfor ofte snakker vi i Vesten om menneske­rettig­het­er som fine ord i festtaler. Men når det faktisk koster noe å stå opp for dem, blir vi plutselig forsiktige. Norge liker å se på seg selv som en forkjemper for frihet. Da må vi også tørre å være tydelige mot regimer som Iran, også når det er politisk ukomfortabelt.

Frihet er ikke vestlig. Den er universell.

Som liberal ungdomspolitiker mener jeg det er vårt ansvar å si klart ifra: Ingen stat har rett til å kontrollere kroppene, tankene eller livene til sine innbyggere. Staten skal tjene individet, ikke knuse det.

Norge bør bruke stemmen sin tydeligere internasjonalt, støtte iranske menneske­rettighets­forkjempere aktivt og slutte å late som dialog alene er nok når et regime skyter sin egen befolkning.

Dette handler ikke om religion. Det handler om makt. Og om frykten for frie mennesker.

De unge i Iran kjemper akkurat nå for de samme verdiene vi tar for gitt: frihet, verdighet og retten til å leve sitt eget liv. Det minste vi kan gjøre, er å stå tydelig på deres side.

Å være stille er også et valg. Og i møte med under­trykkelse er det alltid feil valg.

Nadia Noor Louhibi er 1. Vara i Oslo Øst FpU.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!