I Iran kan du bli slått, fengslet eller drept for noe så enkelt som å vise håret ditt, elske feil person eller si høyt at du er lei. Det er ikke en kulturforskjell. Det er et regimeproblem.
Det iranske prestestyret er blant verdens mest brutale. De undertrykker kvinner systematisk, forfølger homofile, fengsler journalister og skyter demonstranter i gatene. Likevel behandles Iran ofte som et vanskelig, men legitimt land i internasjonal politikk. Det er uverdig.
Da Mahsa Amini døde etter å ha blitt arrestert av moralpolitiet, eksploderte det i protester. Ikke fordi dette var et enkelttilfelle, men fordi det var dråpen. Unge jenter tok av seg hijaben i protest, vel vitende om at de risikerte alt. Mange betalte med friheten. Noen med livet.
Dette er mot. Ekte mot. Og det forplikter oss.
Altfor ofte snakker vi i Vesten om menneskerettigheter som fine ord i festtaler. Men når det faktisk koster noe å stå opp for dem, blir vi plutselig forsiktige. Norge liker å se på seg selv som en forkjemper for frihet. Da må vi også tørre å være tydelige mot regimer som Iran, også når det er politisk ukomfortabelt.
Frihet er ikke vestlig. Den er universell.
Som liberal ungdomspolitiker mener jeg det er vårt ansvar å si klart ifra: Ingen stat har rett til å kontrollere kroppene, tankene eller livene til sine innbyggere. Staten skal tjene individet, ikke knuse det.
Norge bør bruke stemmen sin tydeligere internasjonalt, støtte iranske menneskerettighetsforkjempere aktivt og slutte å late som dialog alene er nok når et regime skyter sin egen befolkning.
Dette handler ikke om religion. Det handler om makt. Og om frykten for frie mennesker.
De unge i Iran kjemper akkurat nå for de samme verdiene vi tar for gitt: frihet, verdighet og retten til å leve sitt eget liv. Det minste vi kan gjøre, er å stå tydelig på deres side.
Å være stille er også et valg. Og i møte med undertrykkelse er det alltid feil valg.
Nadia Noor Louhibi er 1. Vara i Oslo Øst FpU.
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
