Politiken-redaktør Christian Jensen maser fortsatt om at Norge skal gi mer penger til Ukraina.

Jensen mener dette burde være en selvfølge, siden Norge har tjent store beløp på de høye olje- og gassprisene som krigen i Ukraina har medført. At strømprisene også har skutt i været, noe som har ført til en fattigere norsk befolkning og et konkursras blant norske bedrifter snakker ikke Jensen om.

Det er korrekt at de høye gassprisene har skaffet Norge flere tusen milliarder kroner i ekstra inntekter. Men det er en bakside av medaljen.

Norske borgere ser lite til den økte inntekten, men merker godt den høye inflasjonen og det kraftige fallet i kronekursen. En god del av inntektene går dessuten til utenlandske investeringsselskaper.

I tillegg har Norge tatt inn rundt 106.000 flyktninger fra Ukraina, noe som påfører oss enorme kostnader. Til sammenligning har Jensens hjemland Danmark tatt imot under 67.000, som dessuten må klare seg med langt mindre offentlig støtte enn ukrainere i Norge.

Jensen mener det norske selvbildet som fredsnasjon er i ferd med å slå sprekker, skriver Hilde Øvrebekk i Stavanger Aftenblad.

«Dette bildet er nå til forhandling. Hvis Norge ikke gjør mer for Ukraina, tror jeg ettertiden vil dømme dere hardt,» sa han på Solamøtet mandag.

Jensen la til at neste generasjon her i landet vil se et misforhold mellom «de summene vi snakker om og det dere gir til Ukraina».

Statsminister Jonas Gahr Støre deltok på møtet, og mener Jensen mangler kunnskap.

«Det er mye du som sitter i København ikke vet så mye om».

Støre pekte på investeringer i nord som følge av at vi er et naboland til Russland, og skrøt av hvordan Norge som energinasjon har klart å ta vare på det vi har tjent. Men dét er vel en sannhet med modifikasjoner. Pengene spruter ut av statskassa for å finansiere masseinnvandring, bistand, krigen i Ukraina, Europas mest overbemannede offentlige sektor og enorme kostnader knyttet til klimahysteriet.

Støre insisterte på at han ikke lot seg irritere av Jensens påstander, som han beskrev som «heftige».

Kontrafaktisk

Prisen på olje og gass fastsettes av markedsprisen, og har variert mye. Så sent som i 2020 var oljeprisen helt nede i 20 dollar per fat, som følge av pandemien, overfylte lagre og dårlig etterspørsel. Var det noen som den gang argumenterte for at Norge burde få økonomisk hjelp på grunn av de lave oljeprisene?

Tyskland la ned kjernekraftverkene og satset på russisk gass. Da prisene var lave i 2020 var EU veldig opptatt av at gass skulle selges til markedspris. Men så brøt krigen i Ukraina ut, og gassprisene skøt i været. Da forsøkte EU å presse Norge til å akseptere et pristak på gass.

Debatten om hvor mye Norge skal bidra til Ukraina er en helt relevant debatt å ha. Men er det så mye penger som mulig så raskt som mulig som er svaret på krigen i Ukraina? Det er vel også et poeng å ha en viss kontroll på hvor pengene havner?

Det er ikke en enkel øvelse å lage slike kontrafaktiske scenarioer. Hva gassprisen ville vært i et fredeligere scenario, er umulig å si. Det er heller ikke lett å sette kriterier for når og hvor det kreves noe mer av Norge enn andre land.

Derfor ble ikke Øvrebekk imponert over Jensens tale om moral og det han kalte kjærlighet for sitt broder- og søsterfolk. Det ble heller ikke Støre eller de andre deltakerne på Solamøtet.