Med Friedrich Merz som forbundskansler, ser utsiktene for Tyskland dystre ut. Hvis ikke Tyskland kan redde seg selv, vil det få effekt for hele Europa.

Tysk økonomi, verdens tredje største, har vært i resesjon eller stagnasjon de siste tre årene. Tyskland opplever den verste økonomiske krisen siden 1950-årene, og krisen er selvpåført.

I 2025 gikk industriproduksjonen ned med 1,3 prosent, og konkursene blant store selskaper økte med 25 prosent. 109.000 arbeidsplasser i industrien ble tapt i det første halvåret. Heldigvis går våpenindustrien bra, siden vi skattebetalere finansierer enorme summer til Kievs ubegrensede ønske om europeiske våpenleveranser.

Strømkostnader og offentlige utgifter er også et vekstområde. Tyskland har nå de høyeste innenlandske strømprisene i den utviklede verden. Samtidig økte de offentlige utgiftene til 50,4 prosent av BNP. Vi nordmenn lider av idiotiske politikere som valgte å koble oss til Merkels energiselvmord.

I tysk politikk finnes det ingen motstand. Sosialdemokretene SPD, som en gang var arbeidernes parti, har skiftet til å være talsmann for velferdsmottakere og innvandrere. Dette er lett gjenkjennelig i Norge, hvor Ap ledes av styrtrike folk som aldri har måtte telle på krona før de handler mat til familien.

Merz fremstår sjanseløs og patetisk, og motsetter seg de grunnleggende endringene som er nødvendige for å få den tyske økonomien på fote igjen.

Merz’ største svakhet er at han mangler den nødvendige handlekraften til å bruke sin makt til å få ting gjort. Tidligere kristendemokratiske kanslere, blant annet Merkel, Helmut Kohl og Konrad Adenauer, hadde dette i overflod.

Dette skriver Leon Mangasarian i The Spectator.

Tyskland er nå erklært som «Europas syke mann». Alt etter gjenforeningen i 1990 har vært totalt mislykket.

Landet har falt bak internasjonale standarder, blant annet innen genteknologi, kunstig intelligens og kjernekraft etter nedleggelsen av alle tyske kjernekraftverk. Samtidig sliter Tysklands gamle flaggskipindustrier – bilindustri, maskinteknikk og kjemisk industri.

I 2024 gikk nesten 200.000 selskaper i Tyskland konkurs – det høyeste tallet siden 2011. Tallene for 2025 er ennå ikke kjent. Enda mer påfallende var det at 4050 store selskaper delvis la ned virksomheten i Tyskland, ofte for å flytte produksjonen til utlandet.

Mot en febril internasjonal bakgrunn står Merz uten tvil overfor den største utfordringen av alle tyske kanslere siden 1949 med å få landet ut av den sumpen det befinner seg i.

Utenrikspolitikken gjør jobben mye vanskeligere. Tyskerne sendte noen få soldater demonstrativt til Grønland, for så å sende dem i retur omtrent umiddelbart. Hadde de glemt å pakke hansker?

Konflikten i Ukraina og Russlands hybride krigføring over hele kontinentet har tvunget Berlin til å øke sine militære utgifter raskt. Merz må få tyskerne til å tenke det tidligere utenkelige og innse at i Donald Trumps æra er Berlin dømt til å spille en ledende rolle i Europas forsvar.

Tyskland har aldri forsvart Europa, eller ikke siden Karl Martell stanset den islamske invasjonen da han vant slaget ved Poitiers i 732.

Men i mer moderne tid har Tyskland vært nabolandenes største trussel i mange år. Selv Romerriket falt på grunn av germanske stammer overfylt av krigere, lenge før Poitiers.

Kina lener seg tilbake og ser Europa utslette seg selv. I Det hvite hus sitter Trump, som er den eneste som forstår utfordringen fra Beijing. Nettopp derfor respekterer Xi Jinping Trump, men slett ikke von der Leyen.

Tyskland later som de tenker på klima, men fyrer for fullt i skitne brunkullkraftverk, som Jänschwalde i sørlige Brandenburg. Det har gått for fullt hele vinteren, mens nattemperaturen har falt til -16 grader.

Tyskerne og egentlig hele Vest-Europa har glemt at billig energi er nøkkelen til økonomisk suksess. Kjernekraft kan være en løsning, men det er kanskje allerede for sent.

Berlins nesten ukelange strømbrudd i begynnelsen av måneden rammet 45.000 mennesker, etter at en ytterliggående venstreorientert gruppe angrep strømnettet i en protestaksjon. Energi må være billig, ren og pålitelig. Tyskland svikter for tiden på alle tre områder.

Venstre-ekstremister antas å ha sabotert strømnettet i Berlin

Høye skatter, en stadig voksende offentlig sektor, økende kostnader til pensjonsordninger som burde ha vært selvfinansierende og  kostbar energi er Europas løsning på problemene. Kineserne gnir seg i hendene mens vi avskaffer oss selv. Europeisk produktivitet er nå lavere enn på 70-tallet. Vi gidder faktisk ikke lenger å reprodusere oss selv, siden vi ikke synes at vi europeere har en egen verdi.

Vi har glemt Sokrates, Galileo Galilei, Shakespeare, Descartes, Kant, Churchill og andre europeiske helter som skapte verdens beste verdensdel. Nå ønsker vi å ødelegge USA, som er den siste rest av det som en gang var Vestens overlegenhet.

De få gjenværende europeiske bedriftene møter veggen, og antallet konkurser vokser.

Angela Merkel åpnet Tysklands grenser for migranter fra Syria, Midtøsten og Afrika i 2015, og lot over 1 million mennesker komme inn i landet i løpet av ett år. Europa trenger migrasjon på grunn av den fallende fødselsraten, hevdet man. Men det er tullprat: Vi trenger virkelig ikke flere snyltere som lever av statlige overføringer.

Offisielle tall viser at kriminaliteten begått av migranter har økt kraftig. Dette bidro til å forsterke et annet av Merz’ problemer: økende støtte til ekstreme høyrekrefter.

Aha! Den voldsomme veksten i kriminalitet er ikke det egentlige problemet, som er at stadig flere støtter partier som ønsker å gjøre noe med problemene!

Det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) ble opprettet som et anti-euro-parti, men fikk aldri gjennomslag på dette spørsmålet. Etter 2015 skiftet det fokus til å være anti-innvandrer, og opplevde en kraftig økning i popularitet.

Selv The Spectator lar sine kommentatorer bruke begrepet høyreekstreme om partiet AfD. Antall allierte er stadig synkende.

AfD er anti-NATO, anti-EU, anti-euro, anti-USA, pro-Russland og pro-Kina. Noen av medlemmene har blitt dømt for å ha brukt forbudte nazistiske slagord. Mens høyreorienterte partier i Italia, Frankrike og Storbritannia har moderert seg, blir AfD derimot stadig mer radikalt.

At dette kan stå på skrift i The Spectator sier alt. For øvrig er også undertegnede anti-EU, men slett ikke pro-Russland eller pro-Kina. Faktisk tviler jeg sterkt på at AfD-leder Alice Weidel er i den kurven. Hun bryr seg nok mest om Tyskland, og kanskje litt om Europa, siden utviklingen i nærområdene påvirker utviklingen i hennes hjemland.

Mye tyder på at det kan være for sent å reformere Tyskland. Men allikevel: Tyskland har reist seg igjen og igjen gjennom historien, og kan ikke avskrives ennå. Å satse mot Tyskland er som å satse mot USA: det er stor sjanse for at du vil tape.

Det er fortsatt håp for landet, ettersom det går opp for mange at ting ganske enkelt ikke kan fortsette som de er – ikke bare i økonomien, men også i samfunns- og forsvarsspørsmål.

Her kan den tørre tyske riksrevisjonen være et godt eksempel.

Den tyske riksrevisjonen slakter klimatiltakene, for tredje gang

Merz forstår i det minste at Tyskland opplever en krise.

«Situasjonen for den tyske økonomien er svært kritisk», skrev han i et nyttårsbrief til medlemmene av koalisjonen i Forbundsdagen.

Så sparket Merz sin kontorsjef. Erstatningen, Philipp Birkenmaier, er ikke bare en partipolitiker, men også en ekspert på Mittelstand, de små og mellomstore bedriftene som utgjør ryggraden i økonomien og sysselsetter 53 prosent av tyskerne som jobber i privat industri.

Selv kirken forstår alvoret.

I Friedrichskirche i Potsdam, en kirke bygget av den prøyssiske kongen Fredrik den store, avsluttet pastor Corinna Hentschel den siste søndagsgudstjenesten i 2025 med eksemplet på den allmektige kong Herodes, som døde en pinefull død. «Selv herskere som tror de er allmektige, oppdager til slutt at de ikke er det».

Er Tyskland uten håp? Nei, dehar ikke gått så langte ennå. Det er fortsatt en god sjanse for å snu Europas største økonomi. Men tiden renner ut.

Merz må ta radikale skritt og handle raskt, ellers blir det for sent. Dette året er avgjørende. Handlingene i Berlin vil avgjøre Tysklands tilstand i det kommende tiåret – og dermed også Europas skjebne.

Det finnes altså et snev av håp for Tyskland. Sverige er ferdig, og Norge beveger seg i stormskritt mot undergangen.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.