Erling Marthinsen 
London er i verdens søkelys, på høyde med det som skjedde i The Swinging Sixties. Julie Birchell synes det er ganske spennende – men ikke med positivt fortegn.
Hun har derfor ingen ønsker om å flytte tilbake til hovedstaden.
Elon Musk og J.D. Vance har satt agendaen med sitt fokus gjengvoldtektsbandene og trusselen mot ytringsfriheten.
Takk og pris for at vi ble kvitt politiets og politikernes søte lille uttrykk «grooming-bandene», som hørtes ut som mobile puddel-salonger.
Serievoldtektene av tusenvis av sårbare unge jenter fra arbeiderklassen ble ignorert av «Sir» Keir Starmer og store deler av britisk media.
Starmer ignorerte alt maset om ny granskning av voldtektsbandene, som han anså som et krav fra høyresiden. Tydeligvis mener Starmer at kun høyreorienterte reagerer på gjengvoldtekter av småjenter.
Så grep Broder Vance og Tech Broder Musk inn. Men fortsatt styres hovedstaden av en muslim fra Labour. Både London og Storbritannia trenger en ny ledelse, og akkurat nå ser det ut til at Reform UK er den eneste reelle utfordreren.
«Jeg tror vi alle vet hvor forfallet begynte: med «Sir» Sadiq Khan som spankulerte rundt i sin Potemkin-landsby,» skriver Julie Burchill i The Spectator.
Med sin sugar daddy «Sir» Keir Starmer, kan man tilgi denne lille mannen – som er liten på alle måter en mann kan være liten – for å tro at han er stor, mens han spankulerer rundt som en sjefssersjant av en drabantby, bak rådhusets tykke vegger.
Er det ikke merkelig at alle sosialister trenger en «Sir» i navnet sitt bare for å føle seg som ekte menn? undres Burchill.
Khan har, med god støtte fra Starmer, ødelagt London. Byen har mistet sin tiltrekningskraft. Få av de som har flyttet ut av byen vurderer en retur, heller ikke Burchill. Noe lignende vil jeg tro gjelder for de fleste som har flyttet ut av Oslo, vår egen versjon av en vanstyrt hovedstad.
London fremstår fortsatt tiltrekkende, om man betrakter byen fra luften. Foto: Pixabay
Burchill forlot London for 30 år siden. I starten savnet hun byen, og dro tilbake hver fjortende dag. Men etter hvert ble hun avvennet fra hovedstadsrusen, og returene ble stadig sjeldnere.
Sjelen og stilen har forsvunnet; 1980-tallet var de siste dagene for disco både for aviser og forlag, og jeg var ung, attraktiv og ettertraktet av begge.
Hun minnes lunsjer som varte mellom tre og 13 timer.
«West End Girls» ble spilt i loop i vårt overdådige, sleipe lekeområde: det gjenopplivede Soho.
I min noe teoretiske rolle som «politisk spaltist» i Mail On Sunday ble jeg invitert på lunsj av den gode (Bill Deedes), den onde (Alan Clark) og den grusomme (Jeffrey Archer), og reflekterte ofte over at veien til L – L’Epicure, L’Escargot og L’Equipe – var brolagt med gode intensjoner.
Lockdown var den siste spikeren i kisten for London. Etter denne katastrofen er Londons liv og sjel nå bare en skygge av sitt gamle jeg.
Det var en gang en del av byen som faktisk føltes slik man forestilte seg at London ville være når man var et barn fra provinsen. Nå er det bebodd av velgjørere som synes at selv noe så behagelig og praktisk som å spise middag under stjernene er problematisk, som Guardian rapporterte:
«I Soho, sentrum for Londons natteliv, sier innbyggerne at uteservering og drikking har forstyrret tilgangen og skapt uutholdelig støy. Folk som har bodd der i flere tiår vurderer å flytte, ifølge Soho Society.»
London kan snart overlevere byens skjelett til National history museum. Der vil de snart få selskap av en rekke europeiske hovedsteder. Foto: Pixabay
En venninne som vurderer å flytte tilbake, forteller Burchill om sin skuffelse etter et besøk i sin gamle hjemby, som hun mener har mistet all sjarme.
«Det var like etter midnatt, og sexbutikkene var stengt. Jeg kunne ikke finne noen lap dance-klubb eller peep show – selv Sunset Strip har blitt til en karaokebar.»
London er fortsatt vilt, men ikke lenger fantastisk. Byen preges av mer uhyggelige definisjoner, som Merriam-Webster beskriver som «avvikende fra den tiltenkte banen».
«Ukontrollert/forstyrret: Mangler kontroll, preget av forvirring eller går utover vanlige grenser (f.eks. voldsom raseri). «Ikke sivilisert eller sosialisert».
Alt er selvsagt krydret av knivstikkinger, ran på åpen gate, voldtekter og grov vold, pyntet med utallige hijaber og burkaer og selvsagt med islamistiske terrorangrep i ny og ne som toppen av kransekaka. Britisk politi er mer opptatt av å arrestere krigsveteraner på over 90 år som holder opp et skilt «Sir» Keir ikke liker.
Det er så ille at man sitter med en følelse at det muligens var tryggere, og garantert mer preget av samhold, da bombene falt daglig under blitzkrigen i andre verdenskrig.
Så med «Sir» Sadiq som leder av den kontrollerte nedgangen til denne en gang så store byen, kunne du ikke betalt meg for å dra tilbake dit – ikke engang hvis du kjøpte tilbake min gamle tre-roms leilighet i Bloomsbury og ga meg den på et sølvfat.
Så lenge «Sir» Keir blir sittende i Downing Street er det ingen grunn til å håpe på en forbedring av min tidligere favorittby i Europa.
