George Galloway taler etter å ha vunnet suppleringsvalget i Rochdale i Storbritannia den 29. februar 2024. Foto: Peter Byrne / PA via AP / NTB.

Rochdale har den største andelen alenemødre i Nordvest-England. Byen, som hadde sin storhetstid på 1800-tallet, da den var sentral i Storbritannias tekstil­­produksjon, er også blant de 20 prosent av områdene i England der flest husholdninger bor i kommunale boliger. Andelen innbyggere som ikke identifiserer seg med minst én nasjonal britisk identitet økte fra 5,1 prosent i 2011 til 8,4 prosent i 2021, ifølge Office for National Statistics. Kun litt over halvparten av innbyggerne i Rochdale er i jobb (da er studenter trukket fra). I 2021 var Rochdales innbyggere 74 prosent hvite, 3,5 prosent svarte, og hele 18,5 prosent beskriver seg som asiatiske. Andelen hvite, altså etniske briter, minsker stadig, og det er all grunn til å tro at andelen har gått ytterligere ned siden 2021. Andelen asiater korresponderer med andelen som beskriver seg selv som muslimer. Tallene er hentet fra The Office for National Statistics.

Dette er bakteppet for torsdagens brakvalg av George Galloway – sosialist, Hamas-sympatisør og Israel-kritiker – i byen som i nyere tid er mest kjent for «grooming gang»-skandalen, der gjenger med muslimske menn, stort sett fra Pakistan, forgrep seg på britiske, sårbare unge jenter. Skandalen besto ikke bare i at det faktisk skjedde, men at de lokale myndighetene var klar over det i flere år før det ble tatt affære. Av frykt for å bli oppfattet som rasistiske, så politiet gjennom fingrene med overgrepene helt til de ikke lenger kunne ignoreres. Gjengene eksisterer fortsatt. 96 menn er klassifisert som en potensiell risiko for barn i byen, og de er fortsatt på frifot. Lederen for en av dem, taxisjåføren Qari Abdul Rauf, var en av ni menn som ble dømt for barne­voldtekt og trafficking i 2012, men han bor fortsatt i Storbritannia, selv om han er blitt beordret til å forlate landet.

Radioaktiv valgkamp

Men tilbake til valget, som ble utløst av dødsfallet til Sir Tony Lloyd fra Labour. I en valgkamp som blir beskrevet som skandale­ombrust og «radioaktiv», der Labours kandidat mistet støtten fra partiet sitt for å ha spredd konspirasjons­teorier om Israels involvering i 7. oktober-massakren, var løpet kjørt for Labour, og George Galloway hadde fritt leide. Avisen The Guardian beskriver det slik:

I noen deler av Rochdale har hvert eneste hus en Galloway-plakat i vinduet. WhatsApp-grupper er i fyr og flamme. Brosjyrene hans, som bærer fargene til det palestinske flagget, nevner huller i veiene, bysentrum og «grooming gangs», men på internett er Galloway klar på at kampen står om ett tema: «en folke­avstemning om Gaza».

Labour hadde allerede blødd velgere fra byens muslimske fellesskap før skandalen, der Azhar Ali ble suspendert for å ha sagt at Israel sto bak 7. oktober-massakren. Galloway representerer partiet The Workers Party of Britain, som han selv var med på å grunnlegge i 2019. Partiet er et sosialistisk protest­parti som ønsker å fange opp Labour-velgere som er des­illusjonerte med den retningen Keir Starmer har valgt. Et viktig tema er Midtøsten og spesielt Israel/Palestina, et tema som overskygger omtrent alt annet blant Rochdales muslimske befolkning. Og etter valgseieren, der Galloway fikk nesten 40 prosent av stemmene, tydeligvis også hos andre på venstresiden, var han tydelig:

«Keir Starmer, this is for Gaza», sa Galloway:

«You will pay a high price for the role that you have played in enabling, encouraging and covering for the catastrophe presently going on in occupied Gaza, in the Gaza Strip.»

Teamet til Galloway hadde 200 frivillige som delte ut klistre­merker med det palestinske flagget ved skolene i Rochdale, ifølge Farrukh Haroon, en av de frivillige. Vi har sett i flere store britiske byer at temaet har opprørt både muslimer og det vi kan kalle ytre venstre, med titusenvis av demonstranter med Palestina-flagg hver eneste helg siden oktober. Flere hundre er arrestert for å ha spredd anti­semittiske budskap. For noen uker siden ble Big Ben opplyst med det palestinske flagget, uten noen konsekvenser for gjernings­mennene så langt.

Hodepine for Starmer

At valget av Galloway er en hodepine for Starmer og Labour, er en underdrivelse. Labour har tradisjonelt vært muslimenes parti. Det høres kanskje ut som en konspirasjon, men det er likefullt en teori man kan tenke over: Noe av grunnen til at Labour har ønsket høy innvandring fra MENA-landene, er at de har importert trofaste velgere. Men Labour har også hatt et problem med anti­semittisme, og her har Starmer vært klar (i kontrast til Jeremy Corbyn, som jo er Palestina-venn). Prisen for å stå opp mot anti­semittisme kan i ytterste konsekvens bety valg­nederlag ved neste parlaments­valg, som må skje innen januar neste år. Labour ligger an til å vinne, men om krigen i Gaza fortsetter, balanserer Labour på en knivsegg – skal de kritisere Israel mer for å tekkes sine muslimske velgere, og risikere å bli anklaget for å støtte Hamas av jødiske og Israel-vennlige Labour-medlemmer, eller stå fast på den linjen de har valgt, og risikere at Galloways lille protest­parti får flere stemmer?

Det konservative partiet sliter med sine egne problemer. Nigel Farage og Reform-partiet spiser stadig flere av deres velgere også. Toryene har ikke klart å fange opp velgernes bekymringer for økt innvandring og de utfordringene et multi­kulturelt samfunn bringer med seg, som blir stadig tydeligere. Reform, som ikke er ledet av Farage, men av den noe mer anonyme Richard Tice, fikk hele 11 prosent på menings­målingene i januar.

Hva som skjer videre, er ikke skrevet i stein, men det ser ut til at endret demografi vil spille en stor rolle. Og endringene ser ikke ut til å ha stabilisert seg. Slik sett gir Rochdale en pekepinn på hva som ligger i kortene for Storbritannia som helhet. Innen 2050 vil Storbritannias muslimske befolkning utgjøre omtrent 17 prosent, en tredobling av dagens tall, ifølge en studie. Økningen vil vi se over hele Europa, og den vil skje selv uten økt innvandring, grunnet muslimers høyere fertilitets­rate.

Laurence Fox, leder for The Reclaim Party og tidligere skuespiller, skriver treffende på X:

Dette kommer til å bli et problem for Storbritannia. Hvis britiske velgere velger en talsmann for den palestinske saken, betyr det at deres interesser ikke ligger i Storbritannia, landets huller i veien eller dårlige offentlige tilbud, men heller hos medlemmene av deres egen religion. I motsetning til land har ikke religioner grenser. Den eksponentielle islamiseringen av Storbritannia er nå tydelig for alle.

Mørk dag for det jødiske samfunnet

Debatten i Storbritannia de siste ukene har handlet om innvandring og innvandringens konsekvenser i ulike former. Enten det er trusler mot parlaments­medlemmer som støtter Israel, som har ført til at Parlamentet må betale for sikkerhets­vakter, presset på bolig­markedet (i London går halvparten av kommunale boliger til mennesker som ikke er født i landet), og ytrings­friheten (læreren i Batley som viste en tegning av Muhammed for tre år siden, lever fortsatt i skjul og har fått ny identitet), blir det stadig vanskeligere å si seg enig med Londons borgermester Sadiq Khan, som stadig hevder at mangfold er en styrke.

Galloways valgseier er en «mørk dag for det jødiske samfunnet i dette landet, og for britisk politikk generelt. Vi mener at han bør bli behandlet som en paria av alle parlamentarikere», uttalte Board of Deputies of British Jews. Det spørs om Galloway og de verdiene han og hans muslimske allierte står for, lar seg ignorere når de kun ser ut til å øke i antall i årene som kommer.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!