Jeg lar meg stadig fascinere av det moderne krenkelsestyranniet som rir Norge som en mare.

Siste skudd på stammen er Ap-politikeren Tamina Sheriffdeen Rauf, som i en nylig Facebook-diskusjon, og i et lengre innlegg, sukker over hvor slitsomt det er å måtte forsvare sin «norskhet». Hun er lei av at folk ikke anser henne som norsk nok, til tross for at hun «kan laks og grammatikk til fingerspissene».

Til dette har jeg bare én ting å si: Jesus ble ikke en hest, selv om han var født i en stall, Tamina.

Realitetsorientering fra Asia

La meg bruke meg selv som eksempel, for å sette skapet på plass. Jeg har bodd lenger i Asia enn jeg har bodd i Norge i voksen alder. Jeg spiser maten her, jeg snakker språket, jeg forstår de kulturelle kodene, og jeg har tilpasset meg samfunnet jeg er gjest i.

Men – og dette er det viktige punktet som Rauf og hennes meningsfeller nekter å ta inn over seg – jeg kommer aldri, under noen omstendighet, til å kalle meg asiat.

Hvorfor? Fordi jeg ikke er det. Uansett hvor mye ris jeg spiser eller hvor godt jeg integreres, er jeg en nordmann i eksil. De lokale her nede ser på meg som en hvit mann. Det ligger ingen rasisme i det, det er bare biologiske og etniske fakta. Jeg forlanger ikke at filippinere skal endre sin oppfatning av hva en filippiner er, bare for at jeg skal føle meg inkludert. Man kan aldri forandre det man er, men man kan heller være stolt av det.

Gjensidigheten som mangler

Tamina Sheriffdeen Rauf klager over at hun føler seg fremmedgjort fordi hun er brun og bærer hijab. Hun etterlyser en aksept for at dette er like norsk som bunad.

Men la oss snu på flisa. La oss se på hvordan verden faktisk fungerer utenfor den norske, naive bobla. Hvordan ville det gått dersom en etnisk, hvit nordmann dro til landene som i dag dominerer innvandringsstatistikken i Norge, og krevde samme behandling som Rauf forventer her?

La oss se på realitetene dersom Ola Nordmann flyttet til:

Somalia: Tror noen virkelig at en hvit nordmann kunne flyttet til Mogadishu, lært seg språket, og deretter blitt ansett som en ekte somalier av lokalbefolkningen? Ville han kunne stille til valg i regjeringen, kreve rause sosialstønader fra dag én, og så gå ut i somaliske medier og klage over rasisme hvis en klanleder påpekte at han faktisk er hvit og kristen? Han ville blitt ledd ut av landet – om han var heldig.

Somaliere i kø for å stemme under et lokalvalg i Mogadishu i desember i fjor. Ikke akkurat så mange hvite i den køen som tror de er somaliere. Foto: AP/Farah Abdi WarsamehNTB

Pakistan: Pakistan har strenge lover og en kultur som er dypt forankret i etnisitet og religion. En nordmann kunne bodd der i 40 år, gått i kjortel og bedt fem ganger om dagen. Han ville likevel aldri blitt sett på som pakistaner. Han ville ikke fått i pose og sekk av velferdsgoder, og han ville garantert ikke fått definisjonsmakten over hva pakistansk kultur skal være.

En gruppe pakistanere i Lahore viser sitt religiøse engasjement. Jeg tror kanskje at jeg hadde slitt litt med å overbevise den gjengen om at jeg er pakistansk. Foto: AP/K.M. Chaudary/NTB

Eritrea: Et av verdens mest lukkede land. Tanken på at en nordmann skulle dra dit, få statsborgerskap, og deretter begynne å belære eritreere om at «jeg er like mye eritreer som dere», er så absurd at det faller på sin egen urimelighet.

Kanskje kunne jeg ha blitt eritreisk statsborger og representert Eritrea under Diamond League Bislett Games i stedet for Yomif Kejelcha? Eller kanskje ikke …
Foto: Beate Oma Dahle/ NTB

Enveiskjøringen

Poenget er at denne toleransen og utvanningen av nasjonal identitet er en utelukkende vestlig og særskilt norsk øvelse. Vi er de eneste som er lært opp til å utslette vår egen identitet for ikke å tråkke noen på tærne.

Når Rauf skriver at hun er «hjemme i Oslo», men «mest energisk i Paris» og føler ro i Kandy og Jaffna, så bekrefter hun jo nettopp det vi sier. Hun er en verdensborger med røtter et annet sted. Dét er helt greit.

Men det gjør deg ikke til etnisk norsk.

Det er på tide å slutte å leke at etnisitet, kultur og opphav er uvesentlig. Det er ikke hat å påpeke at en hund ikke er en katt. Det er sunn fornuft. Vi som bor i utlandet, vet dette.

Det er bare i Norge man tror at man kan vedta virkeligheten, for eksempel for å slippe å krenke noen.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!