Mobin Anwar tegner et bilde av en maktkamp i Oslos trappeoppganger, der en selvutnevnt «elite av etniske nordmenn» tviholder på et Oslo som «ikke lenger finnes».

Juristen og prosjektlederen i tenketanken Minotenk beskriver situasjonen som en konflikt mellom de etnisk norske som har bodd der i tiår og den nye majoriteten med minoritetsbakgrunn. Det er en beskrivelse av en by i dyp endring der den opprinnelige befolkningen nå er i mindretall i sine egne borettslag.

Når Anwar skriver i Avisa Oslo om «biryaniduften» som siver ut i oppgangen mens «eliten sitter på årsmøtet og føler seg truet», mener han i realiteten at maktkapitalen til de gamle naboene kun består i at de deler samme hudfarge og har bodd der siden 1980-tallet. Han fremstiller det som om disse menneskene har et intenst behov for å definere hvordan alle skal leve, men kanskje er det egentlig et uttrykk for avmakt hos en gruppe som ser nabolaget sitt bli fremmedgjort?

For hvordan ville man ha reagert i Pakistan om det motsatte var tilfellet? Hvis Pakistans største byer plutselig ble invadert av nordmenn, noen som jobbet, og andre som kun forventet at den pakistanske staten skulle betale alt for dem. Hvordan ville folk i blokker der ha reagert da, mon tro, om nordmennene begynte å forlange ting, fordi «Pakistan nå ikke lenger er slik gamle Pakistan var»? Ville nordmennene ha klaget på den brune minoriteten i blokka, som ikke forsto at det var «hvite privilegerte nordmenn» i flertall der?

Han hevder videre at språket brukes som et våpen for å kneble naboer, og at minoriteter blir behandlet som gjester som aldri lærer seg reglene. Det er en kraftig anklage mot landets egne innbyggere. Igjen bør man spørre seg: Hva hadde skjedd om nordmenn hadde sagt det samme i Pakistan? Hvis man ikke gidder å lære seg språket, og skylder på andre for å bruke det mot en, så sier vel det i grunnen det meste.

Anwar mener at mangelen på representasjon på årsmøtene er det som gjør at denne «eliten» får holde på makten, men han hopper bukk over hvorfor deltakelsen er så lav.

Når majoriteten i en blokk føler seg som gjester, er det gjerne en grunn til det, og den trenger slett ikke være av den art at det er de opprinnelige innbyggerne som ikke er inkluderende nok. Det kan rett og slett være at de som er i majoritet i blokka, faktisk er gjester i landet.

Har du tenkt på det, Anwar?

Hvis man ikke kan språket i landet man bor i, hva er man da, en gjest eller en innbygger?

Denne ustanselige sutringen fra utlendinger som bor i Norge, over at de ikke får bestemme nok, de kunne jo forsøke å gjøre det samme i afrikanske eller asiatiske land. Der forblir man en gjest, enten man har pass der eller ei. Man blir aldri en innfødt, noe som selvsagt er riktig.

Nå skal det sies at Anwar er født og oppvokst på Stovner i Oslo, og han er dermed andregenerasjons innvandrer. Han kan betegnes som norsk statsborger, men ikke som etnisk norsk. Dette har han tydeligvis ingen problemer med å forstå, siden han til stadighet refererer til «oss med minoritetsbakgrunn».
Men han føyer seg inn i rekken av mennesker som har foreldre fra andre land, og som bor i Norge, og den andelen bare vokser og vokser. At Anwar føler at han og andre derfor burde få mer å si, både i blokka han bor i spesielt og i Norge generelt, er ganske naturlig. Det er jo slik det er. Blir man mange nok med samme tankesett, kultur og religion, ønsker man å sette sitt preg på alt fra blokka man bor i til selve landet.

Denne utviklingen er det også mange etniske nordmenn som ønsker. De stemmer på partier som åpner for en slik utvikling, og ser ikke at de med dette overlater kontrollen. Noen av dem har sikkert ingen problemer med en slik utvikling, men de av oss som har det, må også få lov til å bli hørt.

Derfor er det så utrolig viktig at de etniske nordmennene i blokka til Anwar fortsatt sitter i styret. Alternativet ser vi i land som Sverige og England: Slike områder heter gettoer.