Iran har ikke alltid vært islamsk

Irans historie går tusenvis av år tilbake – fra antikkens persiske imperier til moderne tid. Landet, som idag er kjent som Den islamske republikk Iran, har ikke alltid vært en teokratisk shia-islamsk stat.

Overgangen fra et semisekulært samfunn under Pahlavi-dynastiet til islamsk teokrati efter 1979-revolusjonen, representerer en av de mest dramatiske politiske omveltningene i det 20. århundre. Denne transformasjonen var drevet av en blanding av nasjonalistiske, religiøse og sosioøkonomiske faktorer, og har siden formet både Irans identitet og landets forhold til omverdenen.

Muslimenes erobring i 651 e.Kr. endret alt

Irans røtter ligger i det gamle persiske rike som fra rundt 1000 f.Kr. til 651 e.Kr. var dominert av zoroastrisme – en monoteistisk religion med et dualistisk verdensbilde hvor kampen mellom det gode og det onde er den sentrale forestilling – og ildvesenet Ahura Mazda den høyeste guddom. Han er fullstendig god, uten ondskap i seg (Ahura: herre/livskraft, Mazda: visdom). Til tross for Ahura Mazda allmakt møter han en kosmisk opposisjon fra ondskapens ånd, Angra Mainyu.

Under imperier som akameniene, partierne og sassanidene sameksisterte zoroastrisme med andre trosretninger som jødedom, kristendom, mithraisme og manikeisme. Dette gjorde Persia til en kulturell smeltedigel som til tross for imperial maktutøvelse sies å ha vært preget av toleranse for ulike trosretninger.

Den arabisk-muslimske erobringen i 651 e.Kr. endret alt. De fleste iranere konverterte under trusler og tvang til islam og landet ble sunni-dominert frem mot det tiende århundre.

Safavid-dynastiet (1501–1736) tvang igjennom en overgang til shia-islam og ga Iran sin nuværende nasjonale shia-identitet.

Qajar-dynastiet som hersket fra 1789 til 1925, fortsatte islamiseringen og ga muftiene stor makt over rettsvesen og utdannelse.

Most Europeans and Americans know very little about Iran.

Its modern history (in many cases narrated by its enemies) dominates most of the narratives about this incredible place.

Some things might surprise you, the Achaemenid Empire (550–330 BC), founded by Cyrus the Great,… pic.twitter.com/Ez8QwUyQaI

— Chay Bowes (@BowesChay) November 10, 2025

Den konstitusjonelle revolusjon av 1906, inspirert av vestlige ideer som nasjonalisme og konstitusjonalisme, introduserte et parlament og begrenset monarkens makt, men beholdt shia-islam som statsreligion og ga begrenset frihet til minoriteter som zoroastrere, jøder og kristne.

Iran utviklet seg i denne perioden til en hybrid: En monarkisk stat med religiøs innflydelse, men økende sekularisering gjennom vestlig påvirkning.

Pahlavi-dynastiet

Sekulariseringen av Iran akselererte under Pahlavi-dynastiet. Reza Shah Pahlavi (1925–1941) innledet en ambisiøs moderniseringskampanje for å vestliggjøre Iran. Han reduserte shia-muftienes og mullahenes innflydelse, sentraliserte statsmakten og introduserte vestlige lover. Reformene inkluderte forbud mot hijab i 1936, fremme av vestlig klesdrakt og statlig kontroll over moskeer, religiøse skoler, utdannelse og rettsvesen.

Reza Shahs mål var å sekularisere samfunnet ovenfra – inspirert av Atatürk i Tyrkia – og å gjenopplive landets pre-islamske persiske identitet.

Hans sønn, Mohammad Reza Shah (1941–1979), fortsatte denne linjen med enda større vekt på vestliggjøring og sekularisme. Den «hvite revolusjonen» i 1963 ga kvinner stemmerett, introduserte landreformer og statlig kontroll over islamske donasjoner/pengestrømmer (waqf).

Det ble innført sekulære lover, men shia-islam forble offisiell statsreligion i henhold til grunnloven av 1906.

I Pahlavi-æraen utviklet Iran seg til et hybrid sekulært samfunn hvor mullahene opplevde å bli stadig mer marginalisert og nasjonens persiske arv – som for eksempel Kyros den store som grunnla det akameniske rike, et av de største imperiene i menneskehetens historie – sto i sentrum. Mullahenes makt holdt seg imidlertid sterkere i rurale områder.

Denne ovenfra og ned-sekularismen skapte misnøye blant islamister og konservative som så det som vestlig imperialisme og kulturell erosjon. Økonomisk ulikhet, korrupsjon og Shahens bånd til USA og Storbritannia forsterket frustrasjonen.

1979-revolusjonen: Islamsk teokrati

Misnøyen kulminerte i den islamske revolusjon 1978–1979. Mullaher, muftier og tradisjonalister ledet opprøret mot Pahlavi-dynastiets pre-islamske identitetsfokus, vestlig innflydelse og økonomiske problemer.

Ruhollah Khomeini som levde i eksil i Frankrike, ble revolusjonens åndelige leder. Han fremmet konseptet «Velayat-e Faqih» – vokterens styre – et teokratisk system der islamske sharia-jurister (faqih) styrer i Allahs navn.

Revolusjonen var en reaksjon mot Shahens regime og anglo-amerikanske interesser i iransk olje. Efter Shahens flukt i januar 1979 og Khomeinis retur, ble det etablert en islamsk republikk gjennom folkeavstemning. Den nye grunnloven av 1979 gjorde shia-islam til statsreligion og sharia til grunnlag for lovgivning, sosialt og politisk liv. Den øverste leder (Khomeini) ble den ultimate autoritet og islamsk skriftlærde dominerte politikk og utdannelse.

Overgangen var brutal: Tusenvis ble henrettet eller fengslet i «rensningen» av samfunnet for «kontrarevolusjonære». Spesielt ille gikk det ut over revolusjonens venstreorienterte støttespillere. Kvinner ble påtvunget hijab, og minoriteter som baha’i, jøder og kristne ble sterkt undertrykt.

Iran gikk fra et hybrid sekulært monarki til et teokrati der religion og sharia styrer alle aspekter ved livet.

Muslimer som ikke identifiserer seg som muslimer

Idag dominerer islam stort i Iran og anslås offisielt å omfatte rundt 99 prosent av befolkningen. Av disse utgjør shia-muslimer 90 til 95 prosent – hvilket gjør Iran til verdens største shia-majoritetsland.

Sunni-muslimer står for fem til ti prosent av befolkningen og finnes særlig blant etniske grupper som kurdere, balutsjere, turkmener og innen grenseområdenes arabiske befolkning.

Forfulgte og underregistrerte grupper som kristne, baha’i, zoroastrere, jøder, yarsanere og sabeere-mandaeere utgjør offisielt under én prosent av befolkningen.

Under de offisielle tallene ligger mye usikkerhet. En undersøkelse fra GAMAAN 2020 viste at kun 40 prosent av iranerne identifiserer seg som muslimer (32 prosent shia, fem prosent sunni, tre prosent sufi), noe som indikerer en voksende sekularisme spesielt blant urbane unge.

Ifølge flere rapporter har den islamske republikk «en av de raskest voksende kirkene i verden». Til tross for det autoritære shia-teokratiet skal hundretusener av iranere «fra alle samfunnslag» ha konvertert til kristendommen. Det skal være et sted mellom 500.000 og 800.000 kristne i landet.

Iran har verdens raskest voksende kirke, men ingen kirkebygg

Revolusjonen førte til en teokratisk stat der muftiene kontrollerer nøkkelinstitusjoner, men dissensen har vært voksende, spesielt blant unge urbane og intellektuelle. 2022-protestene efter Mahsa Aminis død og dagens opprør avdekker enorme spenninger i samfunnet.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!