Du blir lurt av ord. Det er hele trikset. De kaller det frihet, selv om det i praksis er statlig styrt bosetting og statlig finansiert livsopphold. De kaller det mangfold, selv om importen i stor grad kommer fra én religiøs og politisk kulturkrets. De kaller det humanitet, selv om regningen sendes til folk som aldri ga noe samtykke.

Jeg tar det i den rekkefølgen du faktisk må forstå det hvis du skal slutte å bli manipulert av språket.

Fri bevegelse er enkelt: Du flytter dit du kan skape verdi, du lever av egen innsats, og du tar risikoen selv. Det er ikke noe moralsk eventyr. Det er et praktisk system som fungerer fordi det tvinger deg til å bære konsekvensene av dine egne valg.

Masseinnvandring er det motsatte: Staten flytter mennesker inn i et land der andre allerede bor (og staten garanterer ytelser, bolig, skole, helse og rettigheter), og dermed blir «åpenhet» gjort om til tvungen omfordeling. Når du kobler åpne grenser til en stor velferdsstat, skaper du ikke frihet. Du skaper et trekkplaster. Det er ikke vondt. Det er mekanikk. Du får mer av det du subsidierer.

Og her kommer den delen du ikke slipper unna: I et velferdssystem er innvandring ikke bare «mennesker som flytter». Det er også en offentlig forpliktelse. Det er et budsjett. Det er skattepenger. Det er plass i klasserom. Det er tolketimer. Det er NAV. Det er politi. Det er domstol. Det er fengsel. Det er barnevern. Det er helsekø. Hvis du later som om dette er gratis, driver du ikke politikk. Du driver med tryllekunster.

Du kan like mennesker og samtidig mislike systemet. Det er faktisk slik at det er den eneste voksne posisjonen. Systemet er ikke moralsk. Det er insentiver. Det belønner noen handlinger og straffer andre. Når du belønner passivitet og belaster arbeid, får du mer passivitet og mindre arbeid. Det gjelder nordmenn også. Forskjellen er bare at masseinnvandring øker skalaen på problemet dramatisk.

Fri bevegelse krever at du bærer dine egne kostnader

Hvis du sier at du er innvandringsliberal, må du svare på ett spørsmål uten å snike deg unna: Hvem betaler?

I et liberalt samfunn er svaret tydelig: Den som tar valget, betaler. Flytter du, så ordner du jobb. Du ordner bolig. Du ordner forsikring. Du bygger nettverk. Du tar sjansen. Det er verdig. Det er ansvar. Det er også grunnen til at fri bevegelse kan fungere uten å rive i stykker samfunnet.

I et sosialdemokratisk system er svaret motsatt: Andre betaler. Du får rettigheter før du har bidratt. Du får sikkerhet før du har tatt risiko. Du får penger før du har skapt verdi. Det betyr at innvandring ikke lenger er et privat prosjekt. Det blir et kollektivt pålegg.

Og så later folk som om kritikk av dette handler om følelser eller «holdninger». Nei. Det handler om samtykke. Hvis jeg ikke kan si nei til regningen, er det tvang. Hvis du ikke kan si nei til bosetting, er det tvang. Hvis kommuner får folk plassert i fanget, uten at kommunens innbyggere får velge, er det tvang. Det er helt uforenlig med frivillighet.

Her er den konkrete konsekvensen (som folk merker i hverdagen): Skatten må opp eller tjenestene må ned eller gjelden må opp eller oljepengene må brennes. Du kan pynte på det i budsjettdokumenter, men du kan ikke oppheve det.

Og når politikere sier «vi må stille krav», men samtidig lar kjedeinnvandring og varige opphold rulle videre, driver de ikke «krav». De driver teater. Krav uten konsekvens er bare en plakat.

Dette blir ekstra brutalt i et land som Norge, fordi hele modellen vår er et tillitssamfunn. Tillit er ikke en følelse. Tillit er et økonomisk verktøy. Det betyr færre kontroller, færre vakter, færre låser, mindre byråkrati, billigere handel, enklere kontrakter. Når tilliten sprekker, må staten vokse for å erstatte den. Da mister du frihet, uansett hva du stemmer.

Det andre språktrikset er «integrering». Integrering fremstilles som en tjeneste staten tilbyr. Det er feil. Integrering er noe innflytteren gjør. Du kan få hjelp til språk, men du kan ikke få hjelp til vilje. Og hvis du importerer store miljøer der viljen er lav, får du parallelle samfunn. Ikke fordi folk er genetisk annerledes, men fordi normer og lojaliteter følger med.

«Multikultur» blir ensretting når du importerer nesten bare én kultur

Spørsmålet er om dette egentlig er multikultur, når man så godt som utelukkende importerer muslimer og arabere, og når det nesten utelukkende følger med antisionisme og Israel-hat. Du ser det som et mønster. Det er riktig å se det som et mønster.

Multikultur betyr ikke at du har mange restauranter og flere flagg på 17. mai. Multikultur betyr mange kulturer (reelt mangfold i normer, religion, historie, arbeidsmoral, familieform og politisk mentalitet). Hvis du i praksis henter en stor andel fra samme religiøse og politiske kulturkrets, får du ikke mangfold. Du får blokkdannelse.

Og blokkdannelse er ikke nøytralt. Det skaper politisk press. Det skaper identitetspolitikk. Det skaper krav om særhensyn. Det skaper konfliktimport.

Dette er grunnen til at utenrikspolitikk plutselig blir et spørsmål om gatekontroll i norske byer. Når du får store miljøer der Israel demoniseres som prinsipp (ikke som saklig kritikk av en regjering, men som fiendebilde), så påvirker det jøders sikkerhet i Europa. Det er ikke «polariserende» å si dette. Det er en praktisk konsekvens av importert konflikt.

Og legg merke til én ting: Det er ikke «multikultur» når bare én side får særstatus. Hvis du importerer miljøer der antisemittisme og antisionisme er sosialt akseptert, samtidig som du gjør majoritetskulturens selvforsvar til tabu, da bygger du et skjevt samfunn. Du lærer folk at aggressiv identitet belønnes og at tilpasning er for tapere.

Hvis du faktisk mente multikultur i positiv forstand, ville du spre opprinnelse. Du ville selektere for høy tilpasningsevne. Du ville prioritere grupper med høy arbeidsdeltakelse og lav kriminalitet. Du ville kreve sekularitet i offentlige institusjoner. Du ville stoppe kjedeinnvandring som sementerer klan og parallelle ekteskapsmarkeder. Du ville slå hardt ned på sosial kontroll og religiøs maktutøvelse i hjemmet (ikke med brosjyrer, men med konsekvens).

Og så kommer tallene som ingen liker å snakke om (fordi tall ødelegger gode intensjoner). Norge har nå rundt 1,2 millioner med innvandrerbakgrunn, omtrent 21 % av befolkningen, og når man ser på heltidsarbeid, er det store forskjeller mellom grupper (blant annet lav heltidsandel i flere store grupper fra muslimske land).

Du trenger ikke være «hard» for å se hva det betyr. Du må bare være voksen: Lav heltidsandel betyr lav skatteinngang. Lav skatteinngang kombinert med høyt tjenesteforbruk betyr underskudd. Underskudd betyr høyere skatt eller dårligere og færre tjenester.

Løsningen er mer konsekvens, ikke mer planverk

Løsningen er ikke en ny «plan for trygghet». Løsningen er å slutte å sabotere egne institusjoner med selvmotsigende politikk.

Man må skille tre ting som staten bevisst har blandet sammen:

1. retten til å komme hit
2. retten til å bli her
3. retten til å få betalt av andre

Hvis du vil ha noe som ligner fri bevegelse, må du kutte koblingen mellom bevegelse og velferd. Det betyr konkret:

Du får bo her, men du får ikke automatisk tilgang til hele velferdsmenyen.

Du får jobbe her, men du får ikke rett til livslang forsørgelse uten at du har bygget rettigheter gjennom arbeid og innbetaling. Du får hjelp i akutte situasjoner (fordi sivilisasjon), men ikke en livsmodell basert på offentlige ytelser.

Familiegjenforening må kreve full selvforsørgelse og bolig uten offentlig støtte.
Permanent opphold må være fortjent, ikke utdelt. Statsborgerskap må være et sluttpunkt, ikke en snarvei.

Dette er ikke «hardt». Dette er normalitet. Og det er faktisk den eneste humane løsningen på lang sikt, fordi alternativet er enten økonomisk kollaps eller et samfunn som blir mer autoritært for å holde orden.

Så må du ha en tydelig returpolitikk. Midlertidig beskyttelse må være midlertidig. Avslag må bety utreise. Hver gang staten bøyer seg for ramaskrik, lærer den alle at systemet ikke mener alvor. Da blir det mer press, mer utnyttelse og mer kynisme.

Og så må du slutte å late som om integrering er et «fellesskapsansvar» som betyr at jeg har plikt til å tilpasse samfunnet mitt til folk som kom i går. Nei. Fellesskapsansvaret går motsatt vei: Du som kommer inn i et tillitssamfunn, har plikt til å oppføre deg på en måte som bevarer tilliten. Hvis du vil leve i et samfunn med lav kontroll, må du leve som et menneske som fortjener lav kontroll.

Det siste punktet er det mest eksplosive, men også det mest presise: Lokalt samtykke må tilbake. Kommuner og nabolag må få si nei. Ikke fordi noen er onde, men fordi frivillighet uten samtykke er et bedrag. Statlig bosetting over hodet på folk er en form for overgrep i sakte film. Du ser det i skole, boligpriser, trygghet, offentlige budsjetter og sosial sammenheng. Når folk mister kontroll, mister de lojalitet. Når de mister lojalitet, mister samfunnet limet. Det er ikke filosofi. Det er hverdagslogikk.

Hvis du vil kalle deg liberal, må du tåle denne konklusjonen: Åpne grenser og stor velferdsstat kan ikke eksistere sammen uten at landet blir dratt i stykker. Enten har du fri bevegelse med ansvar, eller så har du masseinnvandring med tvang.

Det er ikke «multikultur» når du i praksis bygger et samfunn der én importert kultur får volum, makt og tabu-beskyttelse. Det er bare en ny majoritet under oppbygging, finansiert av den gamle, helt til den gamle gir opp og flytter, eller helt til staten må stramme til med mer politi og mer kontroll.

Du velger ikke mellom «snill» og «slem». Du velger mellom konsekvens og kollaps.