For å skjønne at «Europa er dekadent», trengte ikke den amerikanske regjeringen å dra til Schorndorf, den svebiske byen med 40.000 innbyggere tjue minutter fra Stuttgart – byen til Gottlieb Daimler, en av bilindustriens pionerer.

Det gotiske klokketårnet dominerer fortsatt markedsplassen med spiret som stikker opp mot himmelen som et steinspyd. I fem århundrer har klokken markert dåp, bryllup og begravelser for generasjoner av lutheranere. Søndag 16. november, inne i kirkeskipet, ved alteret hvor Martin Luther kunne ha preket, lød det «Allahu akbar» fra en muezzin.

Dette er ikke et isolert tilfelle. Det er skumringen. Og det faktum at de har overbevist oss om at vi skal kalle det daggry, er vår tids største kulturelle svindel. Som når det er «inkludering» å fjerne ordet Jesus fra en juleforestilling på en skole i Toscana.

Islamiseringen av Europa har fått et nytt ansikt: Utrecht, Nederland. En muslimsk folkemasse beleirer St. Martin-katedralen og roper «Allahu Akbar». Men har ikke Willem Eijk, Nederlands erkebiskop, som har sete i Utrecht, sagt at hvis trenden fortsetter i samme tempo, vil hele erkebispedømmet Utrecht, det største i landet og det eneste hvor det fortsatt finnes en kristen tilstedeværelse, kunne «forsvinne» innen 2028? I 2018 fryktet han at i verste fall ville det bare være rundt tjue igjen av de 300 kirkene som erkebispedømmet Utrecht fortsatt rådet over den dagen i 2028 da han går av med pensjon. Eijks prognose styrkes av beslutningen om også å legge katedralen, som har vært symbolet på nederlandsk katolisisme siden 1560, ut for salg.

Men dette er bare traileren. Hva tror vi vil skje når de blir i flertall? Snart kommer selve filmen.

Kirkene som er blitt moskeer i England, blir latterliggjort.

Den britiske avisen The Telegraph anser Tyskland som et land som risikerer å forsvinne under det enorme presset fra den fremmedkulturelle innvandringen. Analysen signert den tidligere britiske offiseren James Jeffrey er en beretning fra en mann som har sett krigssoner, og som nå drar merkelig kjensel på dem i våre kjente byer.

Hanau, fødebyen til brødrene Grimm, er hans utgangspunkt. To verdener kolliderer synlig. Bybildet har ikke endret seg gradvis, men fullstendig. Det er ikke blitt modernisert, men erstattet.

I mellomtiden trenger julemarkedet i Bremen i år et ekstra budsjett på tre millioner euro for å unngå å bli jevnet med jorden av terrorister. Det sier seg selv at Muhammed er det mest populære navnet i Bremen. Husker dere Grimms eventyr om musikantene fra Bremen?

«The uncomfortable truth about the Islamisation of Germany», lyder overskriften i The Telegraph, med elegansen til en britisk butler som serverer te mens huset brenner.

Jeffrey stiller spørsmålet nesten ingen andre tør å stille slik at det er hørbart: Hva skal et samfunn gjøre når byene blir fremskutte stillinger for en annen verden?

Den raskere demografiske endringen, de politiske tabuene, unnvikelsen hos partier og presseorganer – alt dette skaper en virkelighet som alle ser, men få tør å snakke om. På mindre enn en generasjon vil islam tredobles i Europa.

USAs utenriksminister Marco Rubio har nylig forklart at «islam ønsker å erobre Europa».

Eller som viseutenriksminister Christopher Landau sa etter å ha forlatt Brussel: «Enten er de store europeiske landene våre partnere i å beskytte den vestlige sivilisasjonen vi har arvet fra dem, eller så er de det ikke».

Dette er julemarkedet i Brussel.

For å forstå dette, trenger man ikke å dra til storbyer med millioner av innbyggere, som Paris og London, men til byene som er vuggen for europeisk historie, kunst og kultur.

Dra til Machelen i Belgia, som i århundrer var hovedstaden i de spanske Nederlandene, sete for erkebiskopene-primasene i Belgia, byen til Rubens og Van Dyck, med 320 fredede monumenter og åtte gotiske og barokke kirker. Det er også verdens hovedstad for hvit asparges og Maneblusser-øl. I dag har byen 120 nasjonaliteter, annethvert barn er av utenlandsk opprinnelse, og 20 prosent er muslimer allerede. I den katolske erkebiskopens katedral lød gjenklangen fra muezzinen foran Van Dycks fantastiske «Korsfestelse».

Dra til Orléans, byen til Jeanne d’Arc, jenta som reddet Frankrike fra engelsk erobring under hundreårskrigen: 37 prosent av ungdommene i Orléans kommer utenfra Europa, mot 2 prosent i 1968, det skjebnesvangre året.

Dra til Avignon, den gamle byen ved Rhône omgitt av middelalderske murer, hvor århundrene svever i luften. Murene fra 1300-tallet er fortsatt perfekt bevart, 4,3 kilometer med stein som omgir sentrum som en krone. Her bodde syv paver og to motpaver, her gråt Petrarca over Laura, her ble Europas mest berømte festival født. Men i dag er deler av Avignon, ifølge Paris Matchs uhyggelige undersøkelse, kjent som «salafistenes by». «De fleste forbipasserende ser like ut, med svart slør for kvinnene og vide afghanske bukser for mennene», forteller Paris Match. «De fleste har den troendes skjegg, langt og noen ganger farget med henna, som i profetens tid. Det er som å gå fjorten århundrer tilbake i tid. Kjønnssegregering respekteres: frisører for kvinner, utilgjengelige for menn; barer fulle av menn, utilgjengelige for kvinner. De serverer kaffe, te, limonade … Alt unntatt alkohol. Det er en islamsk minirepublikk».

På hovedtorget i Vicchio, en kommune i Firenze-området, henger det et palestinsk flagg på toppen av det store juletreet.

Dette er derimot Norge: Julepynten er fjernet og erstattet med palestinske flagg.

Dra til Regensburg, en av de viktigste romerske forpostene ved Donau-grensen, sete for det hellige romerske keiserrikets faste riksdag, med det gotiske mesterverket Peterskatedralen, hvor det bygges et nytt kulturhus med en 21 meter høy minaret. I hjertet av gamlebyen, ved siden av Neupfarrplatz, hvor den middelalderske synagogen som ble ødelagt i 1519 stod, bygger de det nye «islamske kulturhuset». Biskop Rudolf Voderholzer har skrevet et hjerteskjærende brev: «En så høy minaret i hjertet av den kristne byen er et tegn på kapitulasjon». Det hjalp ikke.

Dra til Trappes, hvor Ludvig XIV anla de berømte dammene i parken ved slottet sitt i Versailles, og som i dag er 70 prosent muslimsk.

Dra til Strasbourg, eller rettere sagt, Strasburgistan.

Dra til Graz, residensen til habsburgerne, med gamlebyen som er oppført på UNESCOs verdensarvliste, middelalderklokke, slott på åsen, og hvor 34 prosent av studentene er muslimer.

Dra til Utrecht, kjent for katedralens tårn og det gamle universitetet, hvor Muhammed er det vanligste navnet blant nyfødte, moskeene kaller til bønn med høyttalere hver dag og svømmehallen Den Hommel hver mandag kveld tilbyr svømmetimer «kun for muslimske menn».

Dra til Charleroi, hvor 20 prosent av befolkningen er muslimer.

Dra til Aachen, byen til Karl den store og hans fantastiske katedral, hvor han ble kronet til keiser julen 800 i palatinkapellet, en karolingisk juvel og UNESCO-verdensarv, og som i dag har tolv moskeer.

Det gamle Europa er fortsatt vakkert, men snart vil vi ikke kjenne det igjen.

Dra til Mainz. Gutenbergs by, med den tusen år gamle romanske katedralen, Rhinen og karnevalene. Den sentrale moskeen fikk i 2024 tillatelse til å kalle til bønn med høyttalere tre ganger om dagen. Det gir gjenlyd mellom katedralens spir.

Dra til Marburg. Universitetet ble grunnlagt i 1527 av Filip av Hessen, byen til brødrene Grimm og St. Elisabeth-kirken med relikviene av helgenen. I dag er 22 prosent av befolkningen muslimer. Den lutherske St. Mikael-kirken ble solgt til en tyrkisk forening som har omgjort den til en moské med minaret. Som den protestantiske pastoren sa: «Det er smertefullt, men vi hadde ikke flere troende».

Dra til de historiske områdene i Paris. De som kommer med tog til Gare du Nord, kommer til en souk. Bistroene er erstattet av halal-kebab, og skilt på fransk er i mindretall. Basilikaen Sacré-Cœur, hvit på åsen som et siste rop av stein, ser ut til hjelpeløst å observere havet av minareter som vokser i forstedene. Saint-Denis, hvor Frankrikes konger er begravet, har muslimsk flertall.

Det er det perfekte selvmord: assistert, politisk korrekt, finansiert av våre skatter, feiret av media, velsignet av NGO-er.

Velkommen til det nye Europa: mindre Bach, flere bønnerop. Og det fine er at vi selv har ønsket dette, overbevist om at det var nok å tilby velferd og tyskundervisning for å forvandle Medina til München. Spoiler: Det fungerer ikke slik. Prosit!

For å forstå hvor lite en som lever i dag, kan forstå historien som hjemsøker ham, må man dra til Connaught Place i New Delhi.

Nabolaget har fått navn etter dronning Victorias sønn, hertugen av Connaught, og er nå sete for det indiske hegemoniet som er i ferd med å erobre verden. London bestemte seg for å bygge New Delhi i 1911 fordi de mente det ville være lettere å kontrollere det indiske subkontinentet derfra enn fra Calcutta. Dette var det eneste formålet med prosjektet: å konsolidere britisk herredømme. Britene innviet New Delhi i 1931. Imperiets største arkitekt, sir Edwin Lutyens, fikk i oppdrag å tegne visekongens residens. Visste han at det bare ville vare i femten år? Selvsagt ikke.

Hvis du hadde fortalt noen, fra sir Edwin til den mest ydmyke arbeider, at det neste tiåret ville markere slutten på britisk herredømme i verden, ville de ha trodd du var gal. Likevel skjedde det. For svært få av oss er klar over når historien tar fart. Lutyens og de andre visste ikke at de bygde en ny hovedstad for sine etterfølgere.

Nå har også det gamle Europa kommet til sitt «New Delhi-øyeblikk». Og det er ett spørsmål som ingen ser ut til å stille seg: For hvem er det vi bevarer ting? Hvem er det som overtar alle kulturskattene våre?