Når kirkeklokkene ringer julen inn og landet går i dvale, blir den flerkulturelle løgnen mer synlig enn noen gang.

Mens vi feirer vår kulturarv, sitter hundretusener på utsiden og venter på at Norge skal åpne igjen. Julen er lakmustesten på integrering – og fasiten er nedslående.

Det er stille i Norge nå. Den type stillhet som bare senker seg over landet den 24. desember. Lukten av ribbe og pinnekjøtt siver ut fra de tusen hjem, Sølvguttene synger julen inn på NRK, og for et øyeblikk føles det som om nasjonen trekker pusten i takt. Det er trygt. Det er tradisjon. Det er norsk.

Men stillheten lyver. For den dekker over at en stadig større andel av befolkningen ikke er med på festen.

Når politikerne holder sine nyttårstaler om fellesskap, samhold og det «nye vi», glemmer de beleilig å nevne realitetene som utspiller seg hver eneste jul. Vi lever ikke sammen. Vi lever ved siden av hverandre. For muslimer og andre ikke-vestlige innvandrere er julehøytiden ofte bare en serie røde dager i kalenderen hvor alt er stengt, gatene er tomme og følelsen av utenforskap er total.

Den praktiske (og triste) arbeidsfordelingen

Det er blitt et fast ritual i norske medier å lage gladsaker om muslimene som «tar støyten» i julen. Vi leser om Ahmed, som kjører taxi, mens vi drikker akevitt, eller Fatima, som tar vakten på sykehjemmet, slik at Kari kan være sammen med barnebarna.

«Så flott integrering!» roper venstresiden. «Se så nyttige de er!»

Men er dette egentlig et tegn på vellykket integrering? Eller er det beviset på et klassedelt samfunn hvor etniske skiller avgjør hvem som fester og hvem som serverer? Det sementerer en virkelighet hvor vi har en tjenesteytende underklasse som står utenfor fellesskapets viktigste ritualer. Det er ikke et samfunn; det er en økonomisk transaksjon. Et nasjonalt fellesskap bygges ikke av at den ene gruppen kjører den andre til julebordet.

Selvutslettelse som strategi

I stedet for å invitere innvandrere inn i den norske varmen på våre premisser, har det offentlige Norge valgt en strategi som grenser til kulturelt selvmord.

I frykt for å fornærme noen, vasker vi bort vår egen kulturarv. Skolegudstjenester blir problematisert, julesanger byttes ut med nøytrale viser om snømenn, og i barnehager kalles høytiden for «vinterfest» eller «lysmarkering».

Dette er misforstått toleranse på steroider.

Når vi fjerner det kristne og kulturelle innholdet i julen for å være «inkluderende», gjør vi det stikk motsatte. Vi fjerner selve inngangsbilletten til det norske fellesskapet. Hvordan skal en innvandrerfamilie kunne forstå og bli en del av norsk kultur når nordmenn selv skammer seg over å vise den frem?

Når skoler i Groruddalen dropper nisseluer fordi det kan virke «ekskluderende», sender de et signal om at norsk kultur er noe som må vike. Resultatet er ikke at minoritetene føler seg mer inkludert, men at majoriteten føler seg fremmedgjort i sitt eget land.

Integrering krever deltakelse

Harde fakta fra SSB og integreringsbarometeret viser at tilliten i samfunnet er tynnslitt i områder med høy innvandring. Felles referanserammer forsvinner.

Integrering handler om mer enn å betale skatt og følge loven. Det handler om en emosjonell tilknytning til landet man bor i. Julen er ryggraden i det norske årshjulet. Det er her vi bekrefter hvem vi er.

Dersom man bosetter seg i Norge, men aktivt velger å melde seg ut av nasjonens viktigste høytid år etter år, vil man aldri bli fullt ut integrert. Man forblir en gjest. Jeg kjenner sekulære iranere og eks-muslimer som pynter juletre og spiser ribbe, ikke fordi de tror på jomfrufødselen, men fordi de har tatt et aktivt valg om å bli norske.

De har skjønt at kultur er limet som holder oss sammen.

Samtidig ser vi en urovekkende tendens blant andre og tredje generasjons innvandrere. De blir mer religiøse og konservative enn foreldrene. De vender ryggen til det norske og bruker høytiden til å markere avstand.

Når fellesskapet er svakt, søker man mot sine egne.

Ensomhetens høytid

Konsekvensen av denne politikken er ensomhet. Undersøkelser viser at innvandrere er overrepresentert på statistikken over dem som føler seg ensomme i høytiden. Det er prisen man betaler for segregering.

Når Norge stenger ned, sitter tusenvis i sine leiligheter og ser på parabol-tv fra hjemlandet. Det er tragisk, men det er også en villet utvikling. Man kan ikke bygge murer rundt sin egen kultur 360 dager i året, og så klage på at man ikke blir invitert inn de siste fem dagene.

Så til alle dere som feirer jul med stolthet: Ikke la noen fortelle dere at dere må dempe feiringen av hensyn til «mangfoldet». Det er deres tradisjoner som holder dette landet sammen.

Og til dere som ikke feirer jul:

Dere bor i Norge nå. Dere er velkomne til å delta. Men døren åpnes innenfra – og nøkkelen er respekt for husets skikker. Vi kommer ikke til å slutte å ringe julen inn for deres skyld.