Rembrandt The holy family (1645)

«Jeg er verdens lys. Den som følger meg,

skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

(Joh 8,12)

Vi befinner oss i mørketiden – på mer enn én måte. Vesten har formørket seg selv ved å avvise «det sanne lys» som var vår sivilisasjons kilde. Vi har slått inn på en vei som bare kan føre til avgrunnen. En sivilisasjon som opplever metafysisk død, vil til slutt gå under også i materiell forstand. Kristus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Men vi har glemt veien, forkastet sannheten og dermed mistet livet selv. Vesten har mistet livsviljen og er fanget i en dødsspiral. Vår verden kjølner ettersom vi har forvillet oss bort fra livets og kjærlighetens kilde. Viljen ofrer seg for det den elsker, men en vilje som ingenting elsker, ofrer seg selv i nihilistisk undergang. Men det finnes håp – det kristne håp, ikke en optimisme som er grunnet på virkelighetsfornektelse.

Advent og jul er håpets og forventningens tid. Det er feiringen av lyset midt i mørket, av at Gud åpenbarte seg for verden gjennom Jesus Kristus: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.» (Joh 1,9) Ved Kristus har en dør blitt skapt som står på gløtt for alle som lengter og søker og våger å nærme seg – døren til Guds rike gjennom frelsen. Troen på Jesu fødsel, død og oppstandelse var begynnelsen på vår sivilisasjon. Kristendommen – håpets religion framfor noe – ble den indre struktur som vår sivilisasjon ble formet omkring av mennesker som forsøkte å realisere det kristne ideal og som levde eskatologisk, i visshet og forventning om gudsrikets komme.

Jesu budskap var det mest radikale og revolusjonerende budskap i historien, et frihetsbudskap som rystet samfunnets grunnvoller, en konfrontasjon med en amoralsk verden. Evangelienes budskap om gudsriket bringer en stille, sakte og indre forandring på alle livets områder – for den som er lydhør for budskapet. Det forandrer selve sjelens struktur og skaper et nytt register av følelser og en hel ny måte å betrakte livet og verden og menneskene på. Evangeliene vender seg til det indre og det evige i mennesket – ikke som en oppfordring til politisk revolt, men en appell til åndelig oppvåkning og vitalisering, til «å bli født på ny».

Det kristne ideal

Joseph Ratzinger (Benedikt XVI) har skrevet at «å være kristen er rett og slett den rette måten å leve på som menneske …» Med det mener han at det er en måte å leve på som inspirerer oss til å virkeliggjøre vårt potensiale som mennesker, til å bli det beste vi kan være. Mester Eckhart (ca. 1260-1327) oppfordret til «å bli den du er», dvs. å bli det fulle åndsmennesket, skapt i Guds bilde, med en iboende guddommelig livsflamme. Vi er individer med en verdighet som springer ut av det guddommelige element i oss. Det er en tanke som inviterer oss til å fullbyrde oss selv som samfunnsvesener, som åndsvesener og som fornuftsvesener. Det er den kristne livskunst og livsoppgave å nå sin maksimale utvikling på alle disse områder. Det er imidlertid ikke i fullbyrdelsen av det perfekte vi utløser vårt potensiale, men gjennom kampen mot det lave i oss, når vi strekker oss mot det moralske idealet.

Den kristne tro, ifølge Ratzinger, «er en av de måter man når fram til målet i kunsten å være menneske.» Tro er følelsen av «Gud, som taler til meg og innbyr meg til kjærlighet.» Tro er ikke det motsatte av viten, men et komplement. Troen er en «viten» om andre aspekter av virkeligheten, av det som ikke kan måles og veies eller fattes med sansene. Det guddommelige kan bare fornemmes og fattes intuitivt, av det guddommelige element i vår egen sjel. Eller som Vladimir Solovjov har uttrykt det: «Alt vi ser er ganske enkelt refleksjonen og skyggen av det som er usynlig for våre øyne.» Noe liknende sier Paulus: «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2 Kor 4,18) For å være hele mennesker, må den fulle virkelighet være tilgjengelig for oss gjennom både tro og viten.

Det vestlige menneskets fall

Ratzinger hevdet at vi har oppgitt vårt potensiale som kreative og moralske i spirituell forstand og vendt oss mot det lave og materielle og dermed forminsket oss selv: «… det menneske som har avvist sin egen metafysiske storhet, har falt fra den menneskelige eksistensens guddommelige kall.» Fra å være skaperverkets høydepunkt, delaktig i det guddommelige, har vi endt i destruktivitet og selvhat, som en fiende av livet, som en naturens anomali. Alt fordi vi i vårt hovmod ville opphøye oss selv til guder og dermed forstyrret den naturlige tingenes orden. Dette er frukten av «flukten fra Gud», av å forkaste det som var grunnlaget for vår sivilisasjon og våre verdier. Vi har spist de bitre frukter fra dødens tre. Den psykologiske virkningen er en angst som blir til kollektive nevroser og irrasjonelle utbrudd, og et hat som blir nihilistisk og ender med ønsket om selvutslettelse.

Et agnostisk eller ateistisk samfunn – som en gang var et kristent samfunn, men som har vendt seg bort fra Gud – er ikke et frigjort samfunn, sier Ratzinger, men et fortvilet samfunn som kjennetegnes av bedrøvelsen hos mennesker som er på flukt fra Gud og i strid med seg selv. Mennesket ser ikke lenger mot uendeligheten, mot mysteriet bakenfor den materielle verden, men har mistet fornemmelsen av det hellige, av meningen med det hele. Verden er uten holdepunkter, uten den trygge forvissning om Guds kjærlighet og om livet etter døden. I stedet hengir man seg til en stadig mer overspent optimisme og til frenetisk virkelighetsflukt – som bare avslører en dyp uro og angst.

Den dypeste årsak til denne tristhet og fortvilelse er at vi ved å avvise Gud mistet selve håpet, vi tapte vissheten og tryggheten om å bli elsket av Gud. Og vi mistet troen på menneskets potensiale, guddommelighet og kall – alt det Gud hadde ment for oss å være. Vi har gjort opprør mot vårt eget vesen. Er dette vestlige menneske fremdeles i stand til å åpne sin sjel og slik finne legedom for sin åndelige sykdom? Våre samfunn kan bare finne helbredelse fra denne tilstanden om vi har evne og vilje til å gjenfinne den guddommelige dimensjon ved livet.

Håp og fortvilelse

Den Hellige Ånd er den Guds kraft som inngir oss håp når vi åpner vår sjel og søker Hans kjærlighet. Men hva er håp? «Håpet er en frukt av troen,» forklarer Ratzinger. Det er håpet om «en grenseløs fremtid, som blir tilgjengelig for oss i troen … og som i sin bredde og dybde åpner for hele livets fylde.» Håpet er i siste instans vissheten om å bli elsket av Gud. Det motsatte av håpet er fortvilelsen. «Fortvilelse er derfor overbevisningen om for alltid å ha mistet all kjærlighet, det er den totale ensomhets gru.»

Guds realitet overgår kunnskapen og manifesterer seg i håpet, ifølge filosofen og teologen Josef Pieper. Håpet er den tålmodige og tillitsfulle forventning om det evige, om det godes fremtidige fullbyrdelse gjennom Guds plan for verden. Pieper har kalt håpet en «teologisk dyd». Dydene representerer menneskets høyeste potensialitet mot å foredle og fullbyrde det beste av den åndelige delen av vår natur. Vi kan imidlertid ikke gjøre det alene, «slik et menneske er i seg selv», som Paulus sier. For å nå den høyeste menneskelige eksistens i ordets fulle og rikeste betydning, trenger vi Guds nåde – formidlet til oss gjennom Jesus Kristus.

Troen gir mennesket en ny fremtid som bare ødelegges om håpet ødelegges. Fortvilelsen er farlig, for den truer vår moralske eksistens og risikerer å ende i nihilisme. Den fortvilede utstråler en negativ energi. Og har man først mistet håpet, vil man snart miste troen. Om vi gir etter for fortvilelsen, har vi trådt ut av veien til Kristus, da benekter vi tilgivelsen, frelsen og det evige liv. Teologisk sett er derfor fortvilelsen en synd. Usikkerheten i vår eksistens kan bare overvinnes av håpet.

Men like farlig som fortvilelsen er falskt håp. Vesten har fulgt det falske håpet og det falske lyset – mot utopier og drømmen om et jordisk himmelrike, som alltid ender i fordervelse. Det finnes bare ett sant håp, og dets fundament er Kristus.

Mørket og det indre lys

Vi er gitt friheten til å velge det onde som det gode. Det gir mennesket det mest radikale ansvar for sin egen skjebne. Men det moderne vestlige mennesket har latt seg lokke av krefter hvis fremste trekk er hatet mot Gud og opprøret mot logos og den moralske orden. Mennesket flyktet fra Gud for å kunne forbli på et lavere nivå og slippe kristentroens krav om høye og absolutte moralske standarder. «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde.» (Joh 3,19) I trass og hovmod uttalte det sitt non serviam!

Men konsekvensen av dette opprøret er at mennesket har innsnevret sin egen livshorisont og sperret seg selv inne i et fengsel av kald rasjonalisme, åndelig armod og en materialisme som dreper sjelen. Og uten Gud og uten håpet slår det oss med full tyngde: tilværelsens tomhet og meningsløshet, dødsangsten når vi ikke alltid greier å skjerme oss fra vissheten om livets endelighet.

Vi må ha en viss holdning til vår egen eksistens; for om vi ikke forstår vår plass i universet, blir livet meningsløst. Det innebærer å avvise det ateistiske og materialistiske livssyn, gjenoppdage vårt indre liv og finne «lyset i vårt indre». Vi må erkjenne menneskesjelens behov for å strebe mot åndelig visdom. Vi må løfte blikket mot det høye og det evige. Kristentroen innebærer å gi livet et levende sentrum. Kristen praksis er å sette Gud først, over egne ambisjoner – det handler ikke om å være «vellykket», men om å gjøre rett. Så lenge de kristne lever som kristne og aksler sitt ansvar, så lenge kristentroen er en levende og aktiv kraft, vil våre vestlige verdier, vår historie og våre tradisjoner overleve; for det er religionen som bærer kulturen, ikke omvendt. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» (Matt 6,33)

Friheten i Kristus

I den kristne symbolikk står lyset for liv, sannhet, håp og guddommelig nærvær. Løgnen formørker, mens sannheten opplyser. I et samfunn som er så gjennomsyret av løgnaktighet, er den kristne sannhet det lys som jager falskhetens skygger på flukt. Og i en tid av stadig mer fysisk ufrihet og slavetjeneste under løgnen og bedraget, er den kristne sannhet den eneste mulighet til virkelig frigjøring og gjenfødelse. Et løgnaktig samfunn er også et kjærlighetsløst samfunn; for kjærligheten lever bare i sannhet, og sannheten bare i kjærlighet.

Men hva er virkelig frihet? Vi er fri bare dersom vår sjel er fri. Det er friheten til å velge det gode; for den som velger det onde, har forkastet friheten og blitt en slave under sine begjær – det er den kristne betydningen av frihet. Friheten i Kristus er sjelens frihet, selv om legemet befinner seg i lenker. Vi har – som Jesus sa – mest å frykte ikke fra de som bare vil ødelegge vårt legeme, men som vil ødelegge sjelen også. Det er derfor verdens despoter hater kristendommen og forfølger de kristne med en slik nidkjærhet. De frykter den åndelige makten som ligger i troen på sjelens frihet og det evige liv; for hvem kan true den som har overvunnet dødsangsten og som frykter Gud mer enn jordiske makter? Maktmenneskene lever i mørket; de følger løgnen framfor sannhetens lys. Men jordiske makter som allierer seg med det onde har begrenset levetid. Ondskapens nihilistiske kraft omslutter til sist seg selv i et ødeleggende mørke og fortærer seg selv innenfra.

Den russiske forfatteren Anatolij Kuznetsov har engang skrevet at når vi konfronteres med den absolutte og ubegrensede makt, en makt som griper inn i alle livets sfærer, innser vi at den eneste mulige respons ikke er en ny makt, ikke nok en ideologi, men den absolutte kjærlighet som er formidlet gjennom evangeliene. Mellom Caesar på sitt mektigste og en Gud som ofte oppleves som fjern, finnes bare Kristus.

Sluttord

Historiens gang lar seg ikke stoppe; men historien handler om bevisste valg, ikke skjebne. Skjebne er det som skjer når vi unngår å velge, når vi lar alt flyte. Vi befinner oss nå i en situasjon hvor vi må foreta vanskelige valg og der nesten alle alternativer er katastrofale. Vi må erkjenne at Vesten står ved avgrunnens rand med et tetnende mørke rundt oss på alle kanter. Kirker brenner, kristne blir rettsforfulgt og fengslet for å uttrykke sin tro og for å sitere fra bibelen, den kristne arven marginaliseres overalt, og kristne tradisjoner blir forsøkt utslettet og erstattet med annet. Det føles som om sataniske krefter er løs. Men det er i trengselstiden at vi kan gjenoppdage oss selv og forstå hvem vi er. Fremfor alt trenger å gjenoppdage den kristne kilden, slik at kjærligheten til sannhet, skjønnhet, rettferdighet og det gode igjen kan bli levende gjennom troens folk.

Jesus har også navnet Immanuel, som betyr «Gud med oss». Visshet om at Gud er med oss også i mørke tider og at Den Hellige Ånd er virksom i verden, kan gi oss fornyet tillit til at lyset fra evangeliene igjen vil nå det vestlige mennesket i dets skjebnestund. Natten er over oss, men over skyene glitrer stjernene.  Og mørket varer ikke evig; etter natten, følger morgenen. Lyset vender tilbake. Vi må ikke fortvile, men holde håpet levende i våre hjerter. Det kristne håp, det som vår sivilisasjon ble grunnlagt på, har skapende kraft som ingenting annet.

Det kan passe å avslutte med noen ord av Solovjov, gjendiktet av André Bjerke:

IMMANUEL

Den svant i tidens mørke, denne time

da jorden selv, av mennesker forødt,

drakk himlens budskap inn – i den sublime

og stille stund da Gud-i-oss ble født.

Og mangt er siden sunket hen i mulmet.

Mot himlen ser nu ingen konger mer,

og ingen hyrde ser en stjerne ulme

mens engler synger at et under skjer.

Men aldri sletter tiden ut det store

som siden da består mysteriøst,

og i ditt eget indre fødes Ordet,

som denne natt i krybben ble forløst.

Ja, Gud er i oss! Ikke i de fjerne

og grenseløse verdners avgrunnsgys

og ikke mer i flamme, storm og stjerne

og ikke mer i drømmens skumringslys.

Her er han – nu! Hver dag som glir forbi oss

som grå, bekymret hverdag, tar vi del

i kjærlighetsmysteriet: Gud-i-oss.

Alt ondt er maktesløst. Evig er vår sjel.