Valget mellom liv og død

¹⁵ Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det onde. ¹⁶ Gjør du som jeg pålegger deg i dag, så du elsker Herren din Gud og går på hans veier og holder hans bud, forskrifter og dommer, da skal du leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i landet du går inn i og legger under deg.

¹⁷ Men om ditt hjerte vender seg bort og du ikke er lydig, men lar deg rive med så du bøyer deg og tilber andre guder og dyrker dem, ¹⁸ da kunngjør jeg dere i dag at dere skal gå fullstendig til grunne. Dere skal ikke få leve lenge i det landet du går over Jordan for å innta.

¹⁹ I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og dine etterkommere kan få leve. 20 Du skal elske Herren din Gud, lyde hans røst og holde fast ved ham! Da skal du få leve og bo lenge i det landet som Herren med ed lovet å gi dine fedre, Abraham, Isak og Jakob.

Femte Mosebok, kapittel 30, 15–20

Dette er den siste søndagen i kirkeåret. I Den norske kirke markeres den som domssøndag, og temaet dreier seg om Guds dom, Kristi gjenkomst og verdens ansvar og håp. Bibeltekstene denne dagen tar ofte opp temaer som:

At Gud holder menneskene ansvarlige.

At Gud vil gjøre rett over all urett.

At alt skjult skal komme for dagen.

At Gud vil gjenopprette verden.

Jeg valgte teksten fra 5. Mosebok som utgangspunkt for dagens kommentar. Det er noe takknemlig med en tekst så eksplisitt og tydelig.

Markering av Gud som den endelige dommer er ikke ment som en skremsel, men for å minne oss om at Gud bryr seg om rett og urett, og jeg mener at budskapet ikke er gått ut på dato. Spørsmålet blir det som bibelteksten stiller: Velger vi livet eller døden?

Programmet Debatten som fant sted på tirsdag bør være en vekker for alle som tror at våre store mediehus har formidling av sannheten som overordnet mål. Jeg fikk assosiasjoner til kommunistpartiet i Kina, som under ledelse av Mao retusjerte bort personer som ikke lenger var godtatt fra offentlige bilder. Alle kunne se hva som hadde funnet sted, og det var også hensikten. Mao ville med dette vise hvor stor makt han hadde, hva som ville skje med hans motstandere. Han kunne skrive dem ut av historien.

Programleder Fredrik Solvang sa han inviterte til en åpen debatt, men etter hvert forstod vi at den var regissert. Han tillot ikke en debatt av det store spørsmålet som Susanne Heart prøvde å ta opp: Hvordan NRK og andre store mediehus programmerer befolkningen istedenfor å informere, og hvorfor de ikke stiller spørsmål ved statens handlinger knyttet til konsekvensene av vaksinasjonen.

Men hva har dette med dagens tekst å gjøre? Jo, det Susanne Heart indirekte pekte på, var at NRK med flere har gjort seg til dommere over hva vi skal mene og hvem det ikke er tillatt å kritisere. Hun våget indirekte å si det utilgivelige: Trusselen mot demokratiet kommer fra det vi kan kalle hovedstrømsmediene, ikke dem som disse mediene peker på. Og dette gjelder ikke bare hva vi skal få mene om vaksinering mot Covid, det handler like mye om hva det norske folk skal få mene om den rådende politikken knyttet til nasjonalstaten, Pride, transpersoner, abort, islam, innvandring, vaksineskepsis og klima. Listen begynner å bli svært lang.

NRK har hevet seg til dommer over disse spørsmålene og plasserer alle dem som er uenige, på ytterste høyre fløy, dvs. som fascister. Det var derfor ikke en «feil», slik NRK senere hevdet, da de omtalte paraden i Warszawa på Polens nasjonaldag som en «nazimarsj». En slik omtale er helt naturlig for et mediehus som konsekvent omtaler konservative politikere i Polen og Ungarn som trusler fra ytre høyre. Men det er noe paradoksalt over dette, for NRK og hovedstrømsmediene dyrker og beskytter staten og dens makthavere som et moderne presteskap. Staten er blitt den ufeilbarlige som vi ikke skal stille spørsmål ved, som kongen var det under enevoldstiden, og andre eneveldige herskere etter han.

Årsaken til dette er religiøst betinget. Vi ser en politisk retning med klare religiøse trekk vokse fram. Med sine parader, flagg og krav om underkastelse gis det i realiteten ingen frihet til å velge. Det kreves at alle bøyer seg for våre nye guder. Jesus Kristus forkastes, vi velger ikke lenger livet, og vi bryr oss ikke lenger om Ham som sier han elsker oss. Nå finner vi frihet i retten til å velge døden og foretrekker dem som forteller oss at demokratiet har gitt oss mulighet til selv å avgjøre hva som er rett og galt.

Vi tror ikke lenger på Ham som stilnet stormen, men det er blitt blasfemi å si at mennesket ikke kan gjøre det samme.

Vi tror ikke lenger på Ham som skapte mennesket som mann og kvinne, men det er blitt blasfemi å si at mennesket ikke kan skape sitt eget kjønn.

Vi tror ikke lenger på Ham som gav oss sine bud, men det er blitt blasfemi å gå imot menneskets egne bud.