Jean-François Millet (1814–1875), «Aksplukkerne», Musée d’Orsay, Paris.

¹⁶ Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.

¹⁷ I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. ¹⁸ I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. ¹⁹ Vi elsker fordi han elsket oss først. ²⁰ Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. ²¹ Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.

Johannes’ 1. brev 4, 16–21

Selv om vi har rukket å komme til 3. mai, velger jeg å dvele ved en av tekstene som ble valgt som tekst for 1. mai. For hva hadde arbeideren vært uten Gud og hans omsorg for mennesket?

Arbeiderbevegelsens ideologer, som for eksempel Karl Marx, var svært kritiske til kristen tro. De mente troen gjorde arbeiderne sløve og overbærende, ute av stand til å kjempe for det de mente var arbeidernes rettigheter.

Spørsmålet som aldri fikk et skikkelig svar, var hvordan ateismen kunne gi et moralsk grunnlag for tanken om rettferdighet. Ideen om urettferdighet og likeverd er nemlig åndelige spørsmål som vanskelig kan la seg besvare i materialismens kalde matematikk.

For hvis menneskets tilblivelse er et resultat av en kosmisk tilfeldighet, er det ikke lett å argumentere for rettferdig lønn og sosiale rettigheter. I en slik verden er det makten som gjelder, og det var da også normen i førkristen tid. Da var det bare jødene som kjente til Guds lov.

Når vi vet hva som var normen i oldtidens kulturer, er det utrolig spennende å lese Bibelens tekster med tanke på hvilke rettigheter arbeidsfolket skulle ha, og hvordan disse rettighetene ble forsvart.

Mosebøkene inneholder for eksempel flere konkrete lover om hvordan arbeidere, tjenestefolk, fremmede arbeidere og daglønnere skal behandles. Det handler særlig om rettferdig lønn, hvile, verdighet og vern mot utnyttelse.

I 3. Mosebok 19, 13 kan vi lese følgende:

Du skal ikke holde tilbake lønnen til en leiekar natten over til morgenen.

Arbeidsgiver skulle altså ikke skal trenere betaling eller utnytte arbeiderens avhengighet.

I 5. Mosebok 24, 14–15 handler det om undertrykkelse:

Du skal ikke undertrykke en fattig og nødlidende leiekar … samme dag skal du gi ham lønnen hans før solen går ned.

Men noe av det mest spennende handler om hviledagen, det vil si retten til å hvile, også for arbeidere.

I 2. Mosebok 20, 10 står det om hviledagen i et av de ti budene:

… Da skal du ikke gjøre noe arbeid, hverken du eller din sønn eller din datter, din tjener eller tjenestekvinne, hverken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine.

I alle oldtidssamfunn utenom det jødiske var arbeiderne underordnet herskerens behov. Slaver og tjenere var produksjonskraft. At en lov sier at også tjenere, fremmede og trekkdyr skal ha ukentlig hvile, er oppsiktsvekkende.

Her møter vi en lov som krever at selv herskerne må underordne seg Guds omsorg for mennesket. Men det gjelder ikke bare for hviledagen. I jødedommen gjelder denne omsorgen også retten til lønn og fravær av undertrykkelse.

Hvile var altså ikke en luksus for overklassen, men et guddommelig påbud som inkluderte alle, også slavene.

Men det er ikke bare i Mosebøkene vi finner tekster som innebærer en omsorg for arbeiderne. Profeten Jeremia skriver (22, 13) advarende om ham som ikke gir arbeideren lønn:

Ve den som lar sin neste arbeide for intet og ikke gir ham lønn.

Og profeten Malaki 3, 5 følger opp med følgende klare advarsel:

Gud vil dømme dem som undertrykker daglønnere.

Det nye testamentet fortsetter der det Det gamle testamentet sluttet, og Jakob skriver følgende (5, 4) i sitt brev:

Lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som høstet markene deres, roper.

Også Paulus er tydelig på at vi alle har samme Herre i himmelen (Efeserne 6, 9), og at arbeidsgivere skal slutte med trusler og huske at han ikke gjør forskjell på folk.

Samlet sett presenterer jødedommen og kristendommen flere prinsipper for behandling av arbeidsfolk:

• Betal lønn rettferdig og i tide
• Ikke utnytt sårbare arbeidere
• Gi hvile og menneskelig verdighet
• Behandle fremmede rettferdig
• Makt gir ansvar, ikke rett til undertrykking

Det vi må legge merke til, er bakgrunnen og motivet for denne tilnærmingen, nemlig den at vi alle er skapt i Guds bilde, og derfor har samme menneskeverd. Eller som det står i dagens tekst: Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.

Den kjente amerikanske religionssosiologen Rodney Stark viser at det var kristendommen som med sitt forsvar av enkeltindividet, eiendomsrett og likhet overfor Gud som la grunnlaget for kapitalismen, og at det var kapitalismen som med sin konkurranse om arbeidskraften som forbedret vilkårene til arbeiderne, ikke klassekampen.

Sosialismen klarer derfor aldri å gi arbeiderne de godene kristendommen og kapitalismen gir oss. Sosialistenes påstander om urettferdighet blir tomme i et gudløst univers, for de har ingen standard de kan måle rettferdigheten opp mot. Men sosialismens ord blir ikke bare tomme, de blir også farlige. For der drømmen om revolusjon og et klasseløst samfunn har vunnet fram, har resultat alltid vært det motsatte, nemlig slaveri, utbytting og nød.

Ideen om menneskeverd og rettferdighet forutsetter en åndelig åpenbaring vi kun finner i jødedom og kristendom. Det er derfor all grunn til å frykte konsekvensene av en økende sekularisering og redusert tro blant vår befolkning og politisk lederskap.