Øystein Steiro Sr. 
Det er enkelt å være raus på andres bekostning. Det er kanskje både enkelt og forståelig å være raus med norske oljepenger, for dere som er danske.
Helt siden forsynet og dyktige norske forhandlere sørget for at de store olje- og gassfeltene i Nordsjøen lå på norsk, og ikke på dansk side av delelinjen, har misunnelsen mot de ressursrike ‘fjellapene’ i nord ligget som en mørk sky over dansk-norske relasjoner i Det danske utenriksdepartementet på Asiatisk Plads 2 i København.
Det absurde forslaget om at Norge, som en følge av de økte gassprisene etter at Russland invaderte Ukraina, har en moralsk plikt til å stille en garanti på 140 milliarder euro i lån fra EU til Ukraina fra konfiskerte russiske aktiva, har fått sin tilslutning ikke mindre enn fra statsminister Mette Fredriksen i Danmark, tidligere statsminister og tidligere generalsekretær i NATO Anders Fogh Rasmussen og nå sist, redaktøren i avisen Politiken, Christian Jensen.
Mette Fredriksen har uttalt at det er «naturligt» at Norge tar risikoen ved lånet. Fogh Rasmussen har sagt at «Norge har råd og plikt til å gjøre mye mer og ta ansvar for Ukrainas og Europas sikkerhet.» Politiken har vært ute i en rekke artikler fra januar til mars i år med kritikk av manglende norsk støtte til Ukraina, nå senest i en kronikk i Aftenposten 10.11.
Danmark legger med andre ord politisk press på Norge.
Det bør kanskje ikke være uventet fra et land, som i diplomatiske kretser selv er kjent for en kynisk utenrikspolitikk hvor ‘flagget følger flesket’, og hvor moralen stort sett er til pynt, som det røde eplet i grisens tryne.
Nå mener danskene at de kan «holde det moralske speilet opp foran Norge».
Det er ikke bare dobbeltmoralsk mht. byrdefordeling og et økonomisk regnestykket som kommer veldig dårlig ut for Norge. Det er sikkerhetspolitisk en veldig dårlig idé, om ikke for Danmark, så åpenbart for Norge.
For når det gjelder giverglede og moralsk ansvar, har danskene ingen ting de skulle sagt.
Basert på oppdaterte estimater fra Kiel Institute for the World Economy, har Norge gitt langt mer i militær og sivil støtte til Ukraina enn Danmark, både i absolutte tall og per innbygger. Til dags dato har Norge gitt til sammen 205 milliarder NOK og Danmark 116 milliarder NOK.
Norge har altså gitt nesten dobbelt så mye, og enda mer per innbygger, sammenliknet med Danmark. Frem til 2030 har Norge forpliktet seg til å gi hele 274,5 milliarder NOK til Ukraina.
Dette til tross for at Danmark ikke kan påberope seg noe svakere økonomi og betalingsevne enn Norge. Inflasjonen og renta er lavere. Den danske krona er langt sterkere. Danmark har langt færre på trygd og ansatte i offentlig sektor. Novo Nordisk, verdens største farmasiselskap, går så det griner og er en av flere solide motorer i dansk økonomi.
Det er ingen økonomiske grunner til at Norge skal gi mer enn Danmark til Ukraina. Inntektene fra Nordsjøen er ikke gratispenger, men et resultat av risikovilje, ingeniørkunst og hardt arbeide, på samme måte som de gode resultatene i danske Maersk og Novo Nordisk.
Det er dessuten søkt å karakterisere Norge som krigsprofitør pga. de økte gassprisene. Gass- og energiprisene begynte å øke allerede sommeren 2021, lenge før russerne gikk inn i Ukraina i slutten av februar 2022.
Det skjedde som en følge av nedstengningen av europeiske kjernekraftverk uten at alternativ kraft var tilgjengelig.
Energiprisene fortsatte å stige i 2022, delvis som en følge av krigen. Men sank igjen allerede våren 2023. De har siden ligget på samme nivå som i 2021, delvis som en følge av at Norge økte produksjonen av gass så mye remmer og tøyler kunne tåle, etter anmodning fra EU for å avhjelpe energimangelen i Europa.
I dag er gassprisene på samme nivå som før krigen, selv om krigen raser fortsatt med uforminsket styrke.
At krigen i Ukraina midlertidig bidro til å øke gassprisen, er uomtvistelig. Det samme er det faktum, at EU selv bidro til å skape energikrisen. Men påstanden om at Norge utnyttet situasjonen, holder ikke vann.
Det er dessuten en vel så viktig sikkerhetspolitisk side ved forslaget om at Norge skal garantere for EU-lånet på 140 milliarder EURO (1.645 milliarder NOK) til Ukraina.
Garantien gjelder beslaglegging av aktiva som tilhører Russland. EU krever at de skal gå til gjenoppbyggingen av Ukraina. Det er et lån alle vet at Ukraina aldri kommer til å betale tilbake. Det er imidlertid midler, som alle vet at Russland kommer til å kreve tilbake. Og om Norge skal garantere for de konfiskerte aktiva, kommer russerne til å kreve de tilbake av Norge.
Dermed blir dette en bilateral konflikt mellom Norge og Russland, og ikke en multilateral konflikt mellom EU og Russland, slik det ville blitt om EU stilte seg solidarisk bak garantien.
Det setter Norge, som til forskjell fra Danmark og de fleste andre EU-land, deler grense med Russland, i en særdeles vanskelig sikkerhetspolitisk skvis.
En slik interessekonflikt, vil lett utvikle seg til noe annet og noe langt mer alvorlig enn en begrenset juridisk konflikt mellom Russland og Norge.
En felles garanti fordelt i forhold til f.eks. EU-landenes BNP, er det eneste rimelige og det eneste fornuftige, om EU i det hele tatt skulle finne på å gå ned den veien.
At danskene fremstiller Norge som krigsprofitør og mener at Norge tjente 1,300 milliarder NOK utover normalt prisleie, som følge av krigen, er fullstendig absurd.
At de nå til overmål mener at Norge skal garantere for 1.645 milliarder NOK for et lån som garantert vil bli misligholdt, er ikke bare absurd dobbeltmoral. Det er direkte frekt!
Kan ikke Danmark bare selge Grønland til USA, som en foreslår under i kommentarfeltet? Det vil gi kjempeinntekt. Simsalabim, så er det problemet løst!
Danskene tenker på alle pengene de kan spare på at Norge tar garantien på sin kappe. Men det er det antakelig få på Asiatisk Plads no. 2 eller på Rådhusplassen i København, som har tenkt på de sikkerhetspolitiske konsekvensene dét kan få for Norge.
Det bør de imidlertid tenke nøye gjennom på 7. juniplassen i UD i Oslo.
Vaktmester
nbsp;
