Forfatteren Michel Houellebecq har rett: «Det finnes en ny type rasisme basert på masochisme». Prêt-à-porter-rasismen: Det holder med én avvikende mening om innvandring for å bli tvunget til å ta den på seg.

Da Tysklands statsminister Friedrich Merz kunngjorde utvisninger i «stor skala» fra byene for å bevare deres image og livsstil, ble han spurt av en journalist om han ville revurdere uttalelsene sine om innvandring.

Merz svarte:

– Jeg vet ikke om du har barn, og om du i så fall har døtre. Spør døtrene dine, og jeg mistenker at du vil få et klart og tydelig svar. Jeg har ingenting å trekke tilbake. Tvert imot: Jeg understreker at det kreves forandringer.

Hva var det Merz hadde sagt som var så skandaløst?

Statsministeren hadde vist en tanke- og ytringsfrihet som er ukjent for de fleste europeiske ledere, som konkurrerer innbyrdes i underdanighet, politisk korrekthet og fornektelse. De er så blendet av sine gode intensjoner og politiske ambisjoner at de ikke lytter til velgerne, og heller ikke til døtrene sine. Kvinner og feminister burde ha takket ham.

I mellomtiden har den tyske helseminister Nina Warken nevnt områder som er «forbudt» for kvinner.

Venstresiden har svart på sin måte.

En første demonstrasjon ble organisert foran Brandenburger Tor for å forsvare «mangfoldet». En annen samling ble holdt i protest foran CDU-hovedkvarteret. Deretter fulgte demonstrasjonen «Vi er døtrene», organisert av alliansen «Sammen mot høyresiden» ved klimaaktivisten Luisa Neubauer. En multikulturell variant av «Sex and the City».

Venstresiden kan sove trygt: Et par sånne demonstrasjoner til, og så vil AfD på ytre høyre nå 30 prosent.

Elefanten i rommet er elitens blindhet. Man snakker om fattigdom, arbeidsledighet og systemisk rasisme, aldri om kulturelle eller religiøse faktorer, for det strider mot den universalistiske ortodoksien og setter offernarrativet i fare.

Aristokraten Tocqueville tok feil når han foraktet demokratiet fordi det etter hans oppfatning betydde flertallstyranni. Vi har klart sett at det i dag betyr det stikk motsatte, nemlig mindretallstyranni.

Og venstresiden er blitt det navngjetne «store kadaveret som ligger på ryggen», for å låne et sjeldent treffende uttrykk fra Sartre.

Heldigvis finnes det fortsatt gamle feminister som Alice Schwarzer, som har forsvart Merz. «Denne grusomheten skyldes den falske toleransen», skrev Schwarzer etter natten i Köln.

«Rasisme» er universalordet som avslutter enhver ubehagelig diskusjon.

Men uansett hvor hardt de prøver å lure oss, slik de gjorde med de døde og sultende i Gaza, taler statistikken til Merz’ fordel.

I München unngår tre fjerdedeler av kvinnene å bruke offentlig transport om kvelden.

Mellom 2015 og 2022 ble det ifølge tall fra regjeringen anmeldt 8590 tilfeller av voldtekt begått av innvandrere i hele Tyskland. Asylsøkere i Tyskland utgjør 1–2 prosent av befolkningen, men 9 prosent av alle som er dømt for voldtekt.

De fleste som begår grov seksuell vold i Frankfurt, er utlendinger.

Det samme gjelder resten av Europa. Det er nok å lese Le Figaros undersøkelse denne uken om seksuelle overgrep på noen tog i Paris. Av frykt for å bli overfalt, er kvinner tvunget til å utvikle strategier, som å sitte ved siden av noen de stoler på, late som om de snakker i telefonen eller aldri gå alene om bord på et tog.

Det er derfor folk i Frankrike vil at hæren skal deployeres i de mest «sensitive» byene.

Ni av ti kvinner har oppgitt at de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller voldtekt på kollektivtransporten i Paris, ifølge tall fra regjeringen. Data registrert av politihovedkvarteret i Paris har nettopp avslørt at 77 prosent av voldtektssakene som ble oppklart i hovedstaden i 2023, ble begått av gjerningsmenn som ikke hadde fransk pass. Bare spør foreldrene til stakkars lille Lola Daviet.

I Uppsala, den pittoreske universitetsbyen i Sverige, føler 80 prosent av jentene seg utrygge i sentrum. Og hva har myndighetene i Uppsala rådet dem til? «Vi oppfordrer jenter som ikke føler seg trygge, til å tenke igjennom hva de må gjøre for å føle seg trygge, for eksempel ikke å gå alene på gaten, sørge for at noen henter dem og alt annet som kan redusere deres følelse av utrygghet.»

84 prosent av mennene som er dømt for å være medlemmer av seksuelle grooming-gjenger i England, er pakistanere. Dette er, for å bruke venstresidens favorittuttrykk, problematisk, siden muslimer «bare» utgjør 7 prosent av den totale befolkningen i Storbritannia.

En fjerdedel av alle som er dømt for voldtekt i Danmark, er innvandrere – med syrere som den største gruppen.

45,62 prosent av alle som er dømt for seksuelle overgrep i Spania, har ikke spansk statsborgerskap.

Hva slags løsninger blir foreslått?

I Regensburg rådes skolejenter til å gå til skolen i grupper.

Da vi så de massive seksuelle overgrepene på nyttårsaften i Köln (mer enn 1200 kvinner ble seksuelt overfalt av 2000 menn, hovedsakelig ulovlige innvandrere eller asylsøkere), rådet borgermester Henriette Reker kvinnene til å «holde utlendinger på en armlengdes avstand».

Med hva? En påle?

Og De Grønne i Berlin vil ha togvogner kun for kvinner.

Sannheten er at skadene som innvandringen har forårsaket i de åpne samfunnene, er så dype at det oppstår en følelse av maktesløshet, selv i Merz’ modige ord.

To italienske statsråder vet litt om det. Italias utdanningsminister Giuseppe Valditara har sagt at patriarkatet ikke lenger eksisterer i Italia, og at problemet med vold mot kvinner har økt med innvandringen utenfra Europa. Og familieminister Eugenia Roccella har sagt at «nye former for patriarkatet består, men i den vestlige verden er de gamle formene i ferd med å smuldre bort, de er i forfall, de består i andre kulturer og andre land».

Vi er vitne til et paradoksalt fenomen: Europa er ikke lenger kolonialistisk, men blir kolonisert tilbake. Ikke med militærmakt, men med demografi. De tidligere koloniserte har importert sine klanstrukturer, sine troskapsreflekser, sin hierarkiske verdensoppfatning og sitt syn på kvinner. Og statene, plaget av postkolonial skyldfølelse, nekter å motvirke dette med sin vertikale autoritet. De abdiserer fra sin rolle som suverene og reduserer seg til NGO-er som fordeler sosial fred. Denne abdikasjonen skaper et rom der lokale bøller, islamister og voldtektsmenn trives. Hver og en av dem spiller sin rolle i den samme symfonien: den triumferende tribalismens rolle.

Og hvis du ikke applauderer, diskriminerer du. Slik er den nye politiske korrekthetens religion. Kun én tanke er tillatt, men mange anklager. Etiketten «rasist» er blitt en mental snarvei. Vi trodde vi kunne redde den sosiale freden med toleranse, mens vi i virkeligheten kvalte den med løgner.

Selin Gören, en tyrkisk-tysk kvinne som ble voldtatt av tre migranter i Mannheim, har innrømmet at hun løy om identiteten til voldtektsmennene. Opprinnelig hadde kvinnen sagt at hun ble voldtatt av tyskere, mens det i virkeligheten var innvandrere. I et intervju med Der Spiegel sa Selin, talskvinne for den venstreorienterte ungdomsbevegelsen Solid, at hun hadde løyet fordi hun fryktet å gi næring til «rasisme mot innvandrere».

Spør bare Christoph Biró, sjefredaktør for Østerrikes mest solgte avis, Kronen Zeitung. Han skrev en artikkel mot «unge syriske menn med høyt testosteronnivå, som har begått seksuelle overgrep». Påtalemyndigheten anklaget Biró for «oppildning til hat». Biró ble tvunget til å ta fire ukers ferie og innrømmet deretter (under press) at han hadde «mistet sansen for tilbakeholdenhet».

Det er altså pressetaushet av frykt for moralsk lynsjing, den demokratiske sensurens nye ansikt. Og ytringsfriheten forsvant under et ras av falsk moralisme.

De som har døtre, får beskytte dem så godt de kan.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.