De har mistet kontrollen over økonomien og innvandringen. Og de er livredde for at folk skal skjønne det.

Er den underliggende arbeidsledigheten egentlig langt høyere enn det offisielle arbeidsledighetstallet? Er prisstigningen egentlig mye større enn det SSB oppgir? Hvorfor underestimerer SSB konsekvent økningen i innvandrerbefolkningen?

Pynter styringspartiene på virkeligheten? Er SSB politisk styrt? Blir vi lurt? Er det dypstaten vi her aner konturene av?

Arbeidsledighetstallet og konsumprisindeksen (KPI) er, sammen med renten og utviklingen i BNP, de viktigste styringsparameterne i den økonomiske politikken. De forteller noe om aktivitetsnivået i økonomien og utviklingen i husholdningenes kjøpekraft. Og de er mål på i hvilken grad regjeringen lykkes med den økonomiske politikken.

Støre skryter av lav arbeidsledighet og sterk vekst. De offisielle tallene fra SSB er en arbeidsledighet på 4,7 %, prisstigningen er 3,5 %, gjennomsnittlig utlånsrente er 5,5 %, og veksten i fastlands-BNP er anslått til 2 % for 2025.

Bortsett fra renta, som er markant høyere i Norge, er det omtrent på snittet i OECD og ikke akkurat noe å skryte av. I Norden skiller Danmark seg ut med lav ledighet, lav inflasjon, lav rente og sterk vekst, mens Sverige og Finland skiller seg ut med høy ledighet.

Men står det egentlig så bra til med norsk fastlandsøkonomi som det Støre og SSB gir inntrykk av? Mye kan tyde på at det ikke gjør det!

Den underliggende arbeidsløsheten og prisstigningen er langt høyere enn det de offisielle tallene fra SSB viser.

Fiktive arbeidsledighetstall. Iht. SSBs Arbeids­krafts­under­søkelse (AKU) er den totale befolkningen i yrkesaktiv alder mellom 15–74 år på omkring 4,1 millioner personer. Omtrent 1,1 millioner av disse er under utdanning eller pensjonister. De resterende, den aktive arbeidsstyrken, dvs. de som er i arbeid og de som er arbeidsledige, er på omtrent 2,9 millioner personer.

Av disse er det offisielt 4,7 % arbeidsledige, eller 153.000 som ikke er i arbeid. Dette tallet er imidlertid sterkt villedende.

For det første fordi SSB regner en person som arbeider minst 1 time i uken som fult sysselsatt. Det er selvsagt helt absurd. En person som arbeider bare 1 time i uken, er jo i realiteten 97,4 % arbeidsledig.

Det er bare ca. 74 % av den aktive arbeidsstyrken som er fult sysselsatt, dvs. jobber mer enn 35 timer i uka. Det vil med andre ord si at 26 % av arbeidsstyrken, eller ca. 780.000, jobber deltid. Noen ønsker ikke å jobbe mer. Men mange gjør det. Deltidsansatte som ønsker å jobbe fulltid, er beregnet til om lag 100.000 personer.

Om vi antar at disse i snitt jobber halv tid, innebærer det en skjult arbeidsløshet på minst 50.000 årsverk. Det bringer arbeidsløshetstallet opp fra 4,7 % til 8,1 %.

Det er et omtrentlig, men særdeles konservativt anslag, både fordi SSB regner dem som bare jobber 1 time i uka eller mer som sysselsatte, og fordi SSB ikke regner dem som kunne påtatt seg arbeid, men som ikke aktivt forsøker å skaffe seg arbeid, for å være arbeidsledige!? Igjen helt absurd.

Av de resterende 730.000 går dessuten uforholdsmessig mange i Norge på trygd eller på sykelønn. De regnes med i arbeidsstyrken. Det er ca. 374.800 uføretrygdede i Norge, tilsvarende ca. 12,8 % av arbeidsstyrken. Snittet i OECD og våre naboland ligger imidlertid langt lavere, på ca. 5,5 %, til tross for at det ikke er noen grunn til å anta at helsestatusen i den norske befolkningen er noe dårligere, snarere tvert imot.

Samtidig er omkring 6 % av arbeidsstyrken og ca. 175.000 personer til enhver tid på sykelønn i Norge. Norge ligger på topp i OECD. Snittet i våre naboland er på ca. 3,5 %.

Det innebærer at omtrent 9,8 % av arbeidsstyrken, eller 286.000 flere personer enn tilsvarende i våre naboland og i OECD er på trygd eller sykelønn i Norge. Hvis vi forutsetter at helsestatusen i den norske befolkningen ikke er noe dårligere enn i våre naboland, bringer det den underliggende arbeidsledigheten opp i hele 17,9 %!

Men vi kan gå enda et skritt videre. En uforholdsmessig stor andel av arbeidsstyrken er «skjult» i en åpenbart lite effektiv offentlig sektor. Siden 1970 har antallet sysselsatte i offentlig sektor nesten tredoblet seg.

I 2023 jobbet 34 % av arbeidsstyrken – over én million mennesker – i offentlig sektor. Det er desidert høyest i OECD. Gjennom­snittet i OECD er på 18–20 %. Våre nordiske naboer ligger også godt over snittet, med ca. 29 %, men er fortsatt 5 % under Norge. Det tilsvarer en «oversysselsetting» i offentlig sektor i Norge på omkring 150.000 årsverk.

Om vi sammenlikner med våre naboland, innebærer det en skjult arbeidskraftreserve eller underliggende arbeids­ledighet – alt etter hvordan man ser det – på rekordhøye 22,9 %. Det er nesten fem ganger høyere enn det offisielle arbeidsløshetstallet på 4,7 %!  

Eller sagt på en annen måte: Dersom ikke jukset med trygd og sykelønnsordningen var så utbredt i Norge, men på linje med nivået i våre naboland, og dersom vi hadde en like effektiv offentlig sektor, ville vi hatt 486.000 flere i produktivt arbeid.

Dette vitner om grunnleggende styringssvikt og at styringspartiene ødsler med humankapitalen, den største og viktigste ressursen landet har. Den er langt mer verdifull enn oljen i Nordsjøen. Den anslås til å utgjøre 65 % av nasjonalformuen og mer enn fire ganger mer enn hele Oljefondet og det vi har av finanskapital i Norge.

Dette vitner ikke bare om styringssvikt, men om en velferdsstat som er gått helt av hengslene, og en offentlig sektor som politikerne har latt vokse over alle støvleskaft.

Hvert årsverk representerer i snitt et BNP-bidrag på ca. 1.4 millioner kroner, inklusive verdiskapning og skatteinngang. Det samlede verditapet av 486.000 tapte årsverk er med andre ord omkring 680 milliarder kroner.

Det torpederer myten om at vi trenger innvandring og import av arbeidskraft. Vi har mer enn nok av uutnyttet arbeidskraft selv – dersom alle som kan jobbe, virkelig jobbet.

Og det betyr at de offisielle norske ledighetstallene, som regjeringen stadig skryter av, bygger på en gigantisk politisk livsløgn uten rot i virkeligheten, som så mye annet i norsk politikk i dag.

Triksing med konsumprisindeksen. Konsumprisindeksen er også et sentralt styringsparameter. Målet er å holde den på 2 %. SSB beregnet at KPI steg med 3,5 % fra august 2024 til august 2025.

Men KPI er, som Rune Østgård har påpekt, basert på en «kurv full av triks». Indeksen fastsettes ved en «kurv» av ulike forbruksvarer og forbrukstjenester. Det de færreste er klar over, er imidlertid at SSB hver januar endrer innholdet i kurven.

Hvis forbruksmønsteret endrer seg og folk f.eks. spiser mindre dyre proteiner som kjøtt og fisk, og mer billige karbohydrater som spagetti og poteter, endrer SSB kurvens innhold tilsvarende. Det betyr at KPI ikke fanger opp prisstigningen på kjøtt, men snarere endringen i husholdningenes forbruksmønstre.

I realiteten blir dette som å sammenlikne epler og pærer. Det gir i hvert fall ikke et representativt bilde av prisstigningen over tid. Alle merker det når de går i butikken. Prisene på flere av de produktene vi tidligere kjøpte, er i løpet av kort tid steget til nærmere det dobbelte, og langt mer enn 3,7 % siden i fjor på samme tid!

SSB bruker heller ikke boligprisene som direkte input til KPI. I stedet brukes boligkostnadene. F.eks. tidlig på 1990-tallet, da boligprisene sank kraftig, økte SSB vektingen av boligprisene i indeksen. Da boligprisene økte igjen i 1993, reduserte SSB boligprisenes andel av indeksen til under halvdelen av vektingen da boligprisene var lave. Begge deler bidrar til at prisstigningen fremstår som langt lavere enn den i realiteten er.

SSBs konsumprisindeks presenterer derfor en vesentlig lavere prisutvikling enn husholdningenes reelle tap av kjøpekraft. Vi blir med andre ord lurt av politikerne og en forvaltning som vil fremstå som styringsdyktig og mer kompetent enn den i realiteten er.

De har mistet kontrollen med prisveksten, men forsøker å beholde kontrollen over hva folk blir fortalt, konkluderer Rune Østgård.

Han kunne lagt til at de også vanskjøtter humankapitalen, og at den reelle arbeidsledigheten er langt høyere enn de oppgir, samt at de totalt har mistet kontrollen over innvandringen, noe de aktivt prøver å skjule.

SSB underestimerer systematisk veksten i innvandrerbefolkningen. Det er så påfallende at det ikke kan være annet enn en bevisst strategi. I befolkningsprognosene som SSB utgir hvert andre år, blir veksten i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen systematisk underestimert.

Prognosene fra 1970-tallet estimerte en ikke-vestlig innvandrerbefolkning i 1980 på ca. 15.000. Den ble på 25.000. SSB underestimerte veksten med 40 %.

I 1990 hadde den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen mer enn doblet seg og vokst til 54.000. SSBs estimat i mellomalternativet fra 1980-tallet var 40.000. SSB underestimerte veksten på nytt, denne gang med 26 %.

Ti år etter, ved årtusenskiftet, hadde den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen mer enn tredoblet seg, til 180.000. Prognosen i mellomalternativet var på 150.000, en underestimering på 17 %.

I 2010 var den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen nesten doblet igjen, og var kommet opp i 310.000. SSBs estimat fra 2005-prognosen var ca. 250.000. SSB underestimerte igjen veksten, denne gang med 20 %.

Basert på 2010-prognosen estimerte SSB ytterligere veksten frem til 2020 til totalt 450.000. Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen var imidlertid i 2020 mer en doblet på nytt, og hadde vokst til ca. 650.000. SSB underestimerte igjen veksten, denne gangen med 25 %.

Basert på 2020-prognosen estimerte SSB at den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen ville vokse til ca. 700.000 i 2024.

Resultatet av den vedvarende liberale norske innvandringspolitikken er at vi i dag har en ikke-vestlige innvandrerbefolkning på nærmere 800.000 personer, hovedsakelig fra MENA, Afrika og Asia.

Innvandrerbefolkningen vokser skremmende raskt. Den er i dag 32 ganger større enn den var i 1980. Vi vet at det ikke tar mer enn tre generasjoner og ca. 100 år før ikke-vestlige innvandrere og deres barn vil være i flertall i Norge.

Basert på en enkel demografisk modell som ekstrapolerer historiske vekstrater fra de siste årene (ca. 4,5 % årlig for ikke vestlig innvandrerbefolkning inkludert 2. generasjon og ca. 0,2 % årlig for etnisk norske), vil den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen (inkludert etterkommere) trolig overstige 50 % av totalbefolkningen rundt år 2066.

Dette tilsvarer en total befolkning i 2066 på ca. 9,7 millioner, der den ikke-vestlige gruppen utgjør ca. 4,9 millioner og etnisk norske ca. 4,8 millioner.

Dét er skremmende nok. Men det er ikke poenget i denne sammenheng. Poenget her er at SSBs prognoser er notorisk feilaktige. Og de er systematisk feilaktige i én retning. De underestimerer konsekvent veksten i innvandrerbefolkningen. Historisk har realveksten i innvandrerbefolkningen overgått prognosene med 20–40 %. Akkumulert blir det et enormt avvik fra SSBs prognoser.

Hvorfor gjør SSB den samme feilen år etter år? Hvorfor trekker forutsetningene i deres modeller systematisk i en bestemt retning? Dét er så påfallende at det både fornuftsmessig og statistisk sett må skyldes at dette gjøres med overlegg.

SSB ønsker åpenbart å fremstille veksten i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen som mindre enn det den er! SSB fører oss bevisst bak lyset!

Når vi samtidig erfarer at alt tallmateriale vedrørende innvandrerkriminalitet, overforbruk av sosiale ytelser og andre forhold som kan oppfattes negativt, er grunnleggende mangelfullt, inkonsistent og vanskelig tilgjengelig, understøtter det påstanden om at SSB har en politisk agenda.

Når SSB plent nekter å regne på hva den ikke-vestlige innvandringen egentlig koster, og lager brudulje når noen andre gjør det, understøtter det påstanden om at SSB er politisk styrt.

Tidligere direktør i SSB Christine Meyer (H) sa rett ut til DN i oktober 2017 «at innvandringsregnskapet var et sårt punkt, og at hvis jeg hadde fått saken på mitt bord første gang, ville jeg stilt spørsmål om dette var riktig ut fra en etisk vurdering.»

Hun begrunnet dette med SSBs etiske regler fra 2007, som sier at «medarbeidere i SSB skal unngå å utarbeide undersøkelser eller formidle resultater slik at enkeltpersoner eller grupper blir skadelidende.»

Meyer ble sparket og SSBs etiske regler revidert i 2018. Praksis synes imidlertid å være uendret. Vi blir fortsatt systematisk villedet når det gjelder befolkningsprognosene og innvandringen.

Mye tyder imidlertid på at vi også blir villedet når det gjelder sentrale fakta knyttet til den økonomiske politikken, slik som sysselsettingen og prisstigningen.

Det er jo ikke slik det skal være i et demokrati. Forvaltningen skal være objektiv og upartisk. For hvordan skal velgerne kunne ta opplyste valg dersom vi systematisk blir villedet på de mest sentrale områdene som berører oss alle?

Det er slik dypstaten fungerer i Norge.