Etter å ha lest Kent Andersens artikkel «Fra felleskap og forståelse til fraksjonisme og borgerkrig» meldte det seg straks et kraftig behov for å ta hans kloke betraktninger og observasjoner fra makro- til mikronivå – altså golvplanet, der du og jeg beveger oss hver eneste dag.

For det hardner til. Det er ikke mye en skal si eller uttale i en viss politisk retning før en står i fare for å bli utskjelt for åpen scene eller få en på tygga.

Jeg – en «høyreekstremist»

Forleden, på den lokale fotballpuben, i bunn og grunn under en fotballkamp, kom en av mine sidemenn inn på amerikansk politikk og NRK-dekningen av minnemarkeringen for drapet på Charles Kirk, som han mente var altfor omfattende.

– Hmm, svarte jeg. – Ja, det var ganske omfattende, og i alle fall hva angår nedrakking på Trump og ja, til og med på drapsofferet Kirk. Så du ikke studioinnslagene?

– Jo, svarte min sidemann. – Altfor bred dekning.

Jeg sa meg falskt enig og la til med en smule brodd: – Altfor mye drittkasting mot hele minnemarkeringen, den drepte og Trump og hans folk, etter min smak.

Da smalt det: – Så du holder med Trump, du støtter ham? Er du Trump-tilhenger??

Jeg så på min sidemann, noe overrasket – for han var tydelig oppspilt – og bekreftet med forbehold: – Ikke tilhenger, akkurat, men jeg synes han har mye bra for seg.

Min fjernt bekjente sidemann fnøs foraktelig, tok sin cola (SV-er?) og satte seg et annet sted. Også et par andre jeg ikke kjente, flyttet seg – slik jeg oppfattet det – så de slapp å sitte ved siden av en tilnærmet fascist, i det minste en fra det «ekstreme høyre».

Stempling er «in»

For det er stadig oftere slik Ap-ere, SV-ere, MDG-ere flest og mange, mange flere ser på en som tør å si at en i større eller i noe mindre grad støtter Trump og hans politikk. I det hele tatt å si noe fordelaktig om folk som Trump og avdøde Kirk, må heretter anses å være å løpe en risiko.

Nå er det slett ikke bare forbeholdt ND-folk og Konservative å uttrykke støtte til i det minste deler av Trumps politikk, ikke minst i utenrikspolitikken, men de er de eneste som tør å gjøre det høylytt. Mange langt inn i sosialdemokratiet gjør det samme i sitt stille sinn (og forteller bare om det til folk de stoler fullt og fast på). Men konsekvensen av å si slikt høyt, er å bli stemplet som høyreradikal eller høyreekstrem.

Personlig finner jeg det underlig å bli kalt slikt, jeg som aldri en gang har stemt Høyre, men stort sett lagt inn mine voteringer i sentrum. Et sted jeg også oppfatter at store deler av Konservativts og NDs politikk ligger – og definitivt ikke til høyre for Høyre.

Men er du stemplet, så får du bære det.

Israel = paria

Stempling, utstøtelse og å sette folk i «utenforskap» (moderne for å lyse i bann og sette i gapestokk) og de harde fronter som Kent Andersen tar for seg i et mer globalt perspektiv, er ikke av ny dato. Men i dag skal det neimen ikke mye til før en blir skyteskive og aktivt utsatt for disse sterkt front-skapende mekanismene.

Bare hør: Over et bord på en velkjent kafe på Grünerløkka for en stund siden kom jeg i skade for å si at jeg godt skjønte at Israel tilsynelatende fór hardt frem i Gaza, der krigere og sivile med velberådd hu ikke kan skjelnes fra hverandre.

Mannen, som har stemt på SV hele sitt liv og frem til denne dagen hadde regnet meg som en venn og alliert, sa: – Står du på Israels side i denne kampen?

Jeg svarte, gryende forbannet: – Ja, selvsagt. Enhver med en smule kunnskap om historien, gjør vel det.

Mannen, som er professor i sosialantropologi, svarte: – Ja, og jeg hører du skriver i Document. Jeg nikket og gjorde meg klar til å gå, idet «min venn» la til: – Vi snakkes ikke mer. Deg vil jeg ikke ha noe mer med å gjøre.

Jeg trenger neppe legge til at jeg svarte «takk i like måte». Og sant skal sies, den fyren av en SV-er fra Blindern har jeg ikke hørt et pip fra det året som er gått siden «sammenstøtet», som var ment å være en hyggelig middag blant venner.

Bare «gale» støtter Trump

En annen tidligere kollega spurte meg noe oppskjørtet per telefon forleden om jeg kunne være så gal at jeg støttet Trumps angrep på ytringsfriheten. Jeg svarte at nei, der var jeg nok ikke, først og fremst fordi jeg ser på Trump som en forsvarer av ytringsfriheten (les Charlie Kirk), og at Demokrater og globalister mest tydelig sto for dette, slik jeg så det.

Da svarte han: – Ser du ikke at Trump vil sette munnkurv på alle som går ut kritisk mot ham?

– Nei, jeg ser ikke det, i alle fall ikke til nå, svarte jeg, og la til et spørsmål om hvor han hadde sine kunnskaper fra.

– Nja … det var nå så, mumlet han snurt, og da jeg antydet at det kanskje var fra NRK og lignende medier, ble han forbannet og fikk en hatefull tone innunder stemmebåndet. Da sa jeg at det fikk være nok, og jeg la på – midt i tiraden.

Ja ja, slik går nu dagen, som de sier i Drangedal. Jeg kunne fortsatt, det er lett å skrive langt, men prøver nok en gang å holde meg stringent til saken. Da kan det være riktig å trekke frem en kommentarartikkel som Hans Rustad skrev mandag, med tittelen «Gud er tilbake». I sannhet en meget god tittel, som vår hardtslående og på samme tid fintfølende redaktør i realiteten forbedret i konklusjonen, et stykke nede i teksten. For der sto det: «Europa valgte Hamas – USA valgte Gud». Mer presist kan det vel ikke sies, om man mener det ene eller det andre.

Men denne mulige tittelen ble for sterk da jeg nevnte den på den samme fotballpuben mandag ettermiddag. Jeg fikk det glatte lag. Nå er det snart bare redaktøren i Bibelselskapet som vil sitte ved siden av meg og se fotball og diskutere politikk og saker i avisene. Utstøtt på egen grunn og det man minst kan kalle høyst nøytral arena, politisk sett. Men åpenbart ikke nå lenger. Vi er inne i en annen tid, den intolerante tidsalder, den mentale borgerkrigs tid.

OBS … jeg glemte: Det er faktisk en til som sier seg enig med meg. Det er min faste bartender gjennom mange år på fotballsjappa, han heter Sahid og kom fra Pakistan – via Marokko og Spania til Norge – midt på 1970-tallet og har hatt utallige sjapper rundt om i byen siden den tid.

Nå, i en alder av 74 år, har han bare den lokale fotballpuben igjen. Han hadde hørt noe av kjafse-praten og tøvet: – Jeg holder med dæj, sa han, lojal i blikk og stemme, og la til: – Do vet, jæj stemmet FrP!

– Ha, ha, det gjorde ikke jeg. – Jeg stemte KrF, svarte jeg, og vi lo, begge to.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!