Flukten fra Gud

En realistisk situasjonsforståelse krever at vi innser det meningsløse i å snakke om Norge som et «kristent land». Norge ble kristnet, og Norge ble avkristnet – det oppsummerer situasjonen. Like meningsløst er det å kalle det moderne Vesten en «kristen sivilisasjon». Man må istemme med den colombianske forfatteren Gómez Dávila, som så at den siviliserte verden var i ferd med å bli «dels bordell, dels fangehull og dels sirkus.»

Den sivilisasjon vi nå lever i, er dekadent og døende – ja, det spørs om vi kan kalle det en sivilisasjon i det hele tatt, eller om den engang er verd å «redde».

«Kristendommen er den vestlige sivilisasjonens operativsystem.» Det er Ayyan Hirsi Ali som har uttalt de ordene. Og hun har rett. Den vestlige sivilisasjonen oppsto som en kristen sivilisasjon. Vi må huske en av de aller viktigste lærdommene i evangeliene: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» (Matt 6,33) Vår sivilisasjon blomstret fordi vi først søkte Guds rike og satte det åndelige aspektet ved mennesket høyest. Alt annet fulgte av det. Flukten fra Gud er derimot et metafysisk selvmord som fører til sivilisatorisk undergang.

Fra barbari til sivilisasjon

«I en tid preget av rotløshet og moralsk forvirring kan det være på sin plass med en påminnelse om kampen for Guds rike.» Slik begynner Skars kommentar.

Rotløshet og moralsk forvirring er en kronisk tilstand for det moderne menneske. Båndene som forbinder oss med våre forfedre, har blitt skjøre. Vi har tapt vår historiske bevissthet og blitt fremmedgjorte for oss selv. Særlig har vi mistet vår forståelse av å være en kristen nasjon. Vi befinner oss i en post-kristen tid som representerer et radikalt brudd med alt som har vært før oss. Men skal vi ha en fremtid, må vi først ha en fortid. Skal vi ha noe håp om å fortsette «kampen for Guds rike», må vi først og fremst gjenopplive vår historiske sans.

Skar fortsetter: «Kristendommen ble gradvis forankret i samfunnet, om enn ofte mer i ytre skikker enn indre tro.»

Norge har vært en kristen nasjon, for kristne verdier har vært nedfelt i lover og institusjoner, men i hvilken grad kan man si at nordmennene har vært et kristent folk? Den kristne tro som levende, aktiv tro har alltid vært forbeholdt en minoritet, mens majoriteten har akseptert religionens verdier og moralske praksis – for det meste uten å stille seg kritisk til troens sannhet, men også uten særlig evne til dypere åndelighet eller religiøs refleksjon.

Skar skriver videre at «Kristendommen fikk dype røtter, og Norge tok form som en samlet, kristen nasjon.»

Norge som en samlet nasjon oppsto – som Skar skriver – ved kristningsverket, særlig gjennom dyrkelsen av Olav som helgen. Men hvor dype var egentlig røttene? Kan kristendommen i Norge ha vært et overflatefenomen?

Hva om kristendommen var en tusenårig anomali og at kristentroens svekkelse betyr at vi nå vender tilbake til det som er et barbarfolks naturlige samfunnsmodus?

Kristendommen hadde en siviliserende virkning på folkene i det nordlige Europa. Det kristne menneskebildet, den kompromissløse holdningen til menneskeverdet, var en revolusjon i forhold til den primitive brutaliteten som hersket i vikingsamfunnet. Riktig nok var det et lovsamfunn, men likevel var det den sterkestes rett som gjaldt når det kom til stykket. Det nasjonsskapende arbeidet var for en stor del kirkens verk. Kristendommen skapte fred og en stabil sosial orden; og den brakte vårt land i kontakt med den europeiske høykulturen, ikke minst den intellektuelle og politiske kulturen. Alle samfunnsområder og alt samfunnsliv ble underordnet et høyere ideal. Selv kongene var underlagt en høyere myndighet, noe som satte begrensninger for maktutøvelsen – om enn ikke alltid i praksis. Men hvilken «høyere myndighet» skal nå sette begrensninger for våre politiske lederes maktbegjær?

Nord-europeeren ble aldri sivilisert på samme måte som syd-europeeren; hos oss var sivilisasjonen alltid et tynnere ferniss. Kristendommen maktet likevel å holde barbarenes urkraft i tømme og skapte en samfunnsutvikling som hadde vært umulig ellers. Den moderne nasjonen Norge er et produkt av århundrer med kristendommens siviliserende effekt. Men opplever vi ikke nå, når kristendommen har mistet så mye av sitt grep på menneskene, at råskapen og det primitive vender tilbake?

Kristendommen og makten

I det romerske riket ble kristne lenge forfulgt – ikke fordi de dyrket en annen gud, men fordi de nektet å dyrke Caesar som en gud. Derfor ble de betraktet som opprørere og forrædere og som en trussel mot statens autoritet. Ingen totalitær eller tyrannisk stat tolererer dem som ikke vil dyrke staten eller dens avguder. Og det vil ikke tåles at noen har transcendente, absolutte og universelle verdier hvormed man feller moralske dommer over staten og dens håndlangere – heller ikke i et demokrati. Om kristendommen i dag tolereres, er det kun for at den er «temmet» og ikke utgjør noen trussel mot makten. Men den situasjonen vil ikke vare.

Blant annet fra Kirken, i kontinuerlig strid med de verdslige styresmakter, oppsto det en teoretisk politisk tradisjon, som la vekt på å definere og avgrense maktens rekkevidde og beskytte enkeltmenneskene mot overgrep. Med den kristne etikkens stadig svakere stilling har dette gjenoppstått som et problem i vår egen tid, med trusselen fra en stat som tilraner seg stadig mer inngripende makt – og som ikke kvier seg for å bruke den mot egne borgere. Det har blitt stadig tydeligere i senere tid.

Demokrati er i seg selv ikke noe vern mot en utvikling mot en amoralsk totalitær stat. For demokrati som politisk styringsform er bare et rammeverk, en prosess, en prosedyre; den er uten et eget moralsk, positivt innhold. Også staten i seg selv er moralsk nøytral. Det er det kristne verdigrunnlaget som inntil nylig har utgjort statens og demokratiets positive moralske substans. Med kristningen av landet ble det skapt et pactum sociale, en «samfunnskontrakt» inngått av likesinnede som er bundet sammen av felles verdier, livssyn og virkelighetsoppfatning, og som virker for det samme felles gode.

Kristendommen skapte den sosiale realitet og de felles oppfatninger som i det hele tatt gjorde demokratiet mulig.

Men demokrati tenderer naturlig mot anarki. Det er en fundamentalt ustabil styreform som trenger eksterne verdier – sentripetale, «innovervirkende» krefter – for å gi det balanse, slik at ikke sentrifugale samfunnskrefter får overtaket. Når det liberale demokrati kunne fungere, var det fordi det eksisterte et felles verdigrunnlag og moralsyn som vi hadde fått i arv fra vår kristne fortid. Men når dette kristne fundament er helt borte, vil heller ikke samfunnspakten og det sekulære demokratiet vare; for om den transcendente «overbygning» er borte, svikter også den moralske orden, og til slutt vil bare diktatur kunne forhindre anarkiet.

En avkristnet nasjon?

Skar avslutter: «Dette er ikke kun historie. Dette er vår levende arv. I en tid da kristne verdier presses ut av det offentlige rom, minner olsok oss om hva vi en gang var – og hva vi fremdeles kan være. Et folk forent i tro, med ryggrad og vilje.»

Ja, dette er vår nasjonale arv, identitet, sjel og vårt kollektive minne – ikke noe abstrakt, men «levende», som Skar skriver. Det er kunst, tradisjon, skikker, ritualer, tankesett og alle den materielle kulturens artefakter som uttrykker generasjoners erfaringer gjennom hundrevis av år. Men hvor lenge vil den bestå som vår levende arv? Vi er i ferd med å synke ned i den historiske glemselens mørke. Vår historie raseres raskt – med bevisst hensikt og metodisk grundighet. Det er avgjørende at vi gjenerobrer den historiske arvens territorium; for et folk uten historie er bare råmateriale for fremtidens tyranner.

Vi har tapt det åndelige fellesskapet som tidligere skapte samhold og sosial stabilitet. Kristentroen har ikke lenger noe nærvær. Offentlige arenaer har blitt systematisk renset for kristne referanser, og det religiøse har knapt noen eksistens i menneskenes aktive bevissthet.

I den grad tanker om livets høyere mening eksisterer, er det kun som private tanker og ikke noe som manifesteres i ytring, adferd eller handling. Majoritetens eksistensmodus er praktisk ateisme.

I dag kan vi si det samme som den franske forfatteren Charles Péguy sa om sitt hjemland allerede i 1910, nemlig at folket nå ikke lenger var kristne på noen som helst måte. Åndelig sett hadde de nådd det aller laveste nivå – ja, helt ned til det absolutte nullpunkt! For Péguy var det et mysterium hvordan et land som Frankrike, «kristent i sjel og hjerte», kunne bli så fullstendig avkristnet.

Om Péguy overdrev litt den gang, ville ordene hans vært gyldige for Norge i dag. Når kors og andre kristne symboler blir fjernet for ikke å vekke anstøt, når offentlige fora er hermetisk lukket for kristne synspunkter, når staten ikke prioriterer vår egen tro selv når den bekreftes i Grunnloven, når satanister inviteres til å anvende kirkerommet, når vi har prester som ikke tror på Gud og en kirke som ikke følger Bibelens ord og ignorerer forfølgelse av kristne – må vi konstatere at landet er avkristnet.