Om høyresiden hadde oppført seg som venstresiden, ville vi blitt fratatt verv og jobber, og muligens arrestert for hatprat, eventuelt etterforsket av PST. Men venstresiden kan bruke ytringsfriheten sin til å oppildne til hat mot meningsmotstandere omtrent uten konsekvenser. Dobbeltmoralen lenge leve.

Om vi ser bort fra Amrit Kaur, som gikk så langt over streken at hun måtte trekke seg fra ledervervet i Rød Ungdom etter en video der hun regelrett lo av at Charlie Kirk var blitt drept, er det mange som har vist sitt sanne jeg uten at venstresiden er blitt bedt om å ta et oppgjør med tankegodset de fremmer, eller selv måtte ta konsekvensene av det. Kaurs partifelle Sofia Rana sitter fremdeles trygt i redet. I går publiserte hun følgende på Facebook, åpent for alle:

«Charlie Kirk ble drept i går. Gjerningspersonen er fortsatt på frifot, men spekulasjonene løper løpsk. En ting er klinkende klart. Selv drittsekker har en ukrenkelig rett til liv. Og enkeltpersoner som tyr til vold, bygger ikke en bevegelse.

Vi trenger heller ikke late som Charlie Kirk var en hvilken som helst fyr med vanlige politiske meninger.

Dette er fyren som mente at dødsfall fra skytevåpen bare var en «uunngåelig pris» for å beholde retten til å eie våpen. Han som sa han ville tvinge dattera si til å føde hvis hun ble voldtatt som 10-åring, så sterk abortmotstander var han. Han kalte svarte kvinner mindre intelligente. Han sa at svarte i USA hadde det bedre under slavetida. Han jubla for Israels massakrer mot palestinerne.

Podcasten hans, The Charlie Kirk Show, var ikke noe annet enn en søppelhaug av løgner, hat og fanatisme. Turning Point USA, organisasjonen han bygde, har spredd gift på over 2000 campuser i USA. De har ett oppdrag: å radikalisere unge inn i høyreekstrem tenkning og å knuse progressive stemmer.

Ja, Kirk hadde en familie. Men vi skylder ikke hatpredikanter som ofrer andres liv og frihet å bli behandla som «normale». Han brukte livet sitt til å undertrykke, trakassere og splitte.

Så nei, ikke sørg over Charlie Kirk. Sørg over titusener som har dødd på grunn av USAs våpenlobby. Sørg over ofrene for MAGA- drømmen. Sørg over de titusenvis palestinere som har mista liv. Sist, men ikke minst: organiser motstand mot det systemet som fostra Kirk.

Vi trenger ikke ensomme hevnere. Vi trenger kollektiv motstand mot trumpisme og fascisme.»

Banal relativisme

Det dumme med drapet på Kirk var altså at det var en ensom hevner, ikke en mobb, som utførte det. Hans død relativiseres bort  – ikke sørg over Kirk, sørg over palestinerne (det er alltid palestinerne). Og «ofrene for MAGA-drømmen» (sic) – hvem enn dét er. Ikke før er liket så vidt kaldt, før han beskyldes for å «undertrykke, trakassere og splitte». Alt uten evidens, selvfølgelig. Han er selvsagt høyreekstrem, fordi han tilhører en nokså tradisjonell amerikansk høyreside. Showet hans, The Charlie Kirk Show, får også hard medfart. Ordene er nesten ikke verdt å gjenta, så banalt og infantilt er språket – det kunne vært skrevet av en tenåring i opposisjon. Det er verre når det er en presumptivt oppegående person, med offentlige verv, som formulerer seg slik, og attpåtil publiserer det.

Forestill deg samme tekst, men bytt ut Charlie Kirk med et offer på venstresiden – la oss si at en fiktiv Alicia Ocado-Lopez hadde blitt myrdet mens hun sto foran en forsamling ungdommer fra Det demokratiske parti. Dagen etter deler Simen Velle, eller en annen ungdomspolitiker på høyresiden – teksten over. «Alicia Ocado-Lopez ble drept i går. (…) En ting er klinkende klart: selv drittsekker har rett til liv.» Så drar han frem noen av de politiske meningene hennes, og vrir dem så de høres ut som uakseptable, forferdelige holdninger. «Ja, Ocado-Lopez hadde familie. Men vi skylder ikke hatpredikanter som ofrer andres liv og frihet å bli behandlet som «normale.»

Jeg kan love at Velle hadde blitt anmeldt for rasisme, kvinneforakt og oppildning til vold. Han hadde ikke fått noe langt politisk liv i Norge – med rette. Menneskesynet hans ville blitt gjenstand for utallige kronikker, han ville blitt debattert hos Fredrik Solvang i Debatten, og alle som kan krype og gå av kommentatorer, fra høyre til venstre, ville tatt avstand. Partiet ville kastet ham ut, og han ville nok måttet gjennomgå en rehabilitering for å få seg jobb igjen.

Ingen «thoughts and prayers»

For sånn er det. Standarden er en helt annen på høyresiden. Vi tolererer ikke dehumanisering og voldsforherligelse, og venstresiden er kjapt ute med å ta oss om noen likevel trår feil. Voldsvenstre, derimot, ser ut til å bli mer mainstream. Etter det forferdelige attentatet på Charlie Kirk har det florert av videoer der unge mennesker godter seg over hans bortgang. I Norge er Amrit Kaur og Sofia Rana blant de mest ekstreme eksemplene, men også folk som «ekstremisme-ekspert» Lasse Josephsen, som tidvis frekventerer mediene med sine fabuleringer om det mørke internettet og akselerasjonisme, sier nonchalant: «Det vil ikke komme noen «thoughts and prayers» fra meg til Charlie Kirk, men for all del, jeg vil ikke se ham som MAGA-martyr heller.» Martin Knutsen svarer: «Han ble skutt i hjel. Hoi.» Minerva-redaktør Nils August Andresen stepper inn med litt anstendighet: «Men for faen da, gutter. Slutt med dette. Normalisering, bagatellisering og bortforklaring av politisk vold kan skje på mange måter. Dette er én av dem. Hvis du ikke har noen thoughts and prayers, vent nå i hvert fall til vi vet mer før du slenger ut akselerasjonisme.»

Josephsen ordlegger seg mer fiffig og sparsomt enn Rana, men dehumaniseringen har de til felles. Folk vi er uenige med, kan vi like godt kvitte oss med. Drap er forferdelig, MEN … Og så kommer relativiseringen av den uhyrligheten som har skjedd.

Hovedstrømsmediene bidrar på en mer subtil måte til det samme. De proklamerer først at Kirks attentat og død er en tragedie for ham og familien, før de raskt kommer frem til det de vil si: nemlig at Kirk var «kontroversiell,» tilmed nokså ekstrem. Jo da, sett med norske øyne var han kanskje det. Den jevne sosialdemokrat i NRK forstår selvsagt ikke at å være abortmotstander kan være legitimt, tilmed det moralske rette – de har ikke brydd seg om å høre på argumentene til Kirk, så de bare presumptivt konkluderer ut fra sitt eget trange meningsunivers. Fredrik Solvang hadde ikke engang hørt om Kirk før han døde – det er spesielt for en som leder det viktigste statsfinansierte debattprogrammet i Norge. Uten Kirk hadde antagelig ikke Trump vunnet valget. Han var en sentral figur i amerikansk politikk i flere år – noe som Documents opplyste lesere ikke trenger å bli innført i.

Akademiker-briller og Breivik-beskyldninger

På Debatten ble han beskyldt for å «undergrave demokratiet med demokratiske virkemidler» – hva nå enn dét skal bety – av Hilde Løvdal Stephens, førsteamanuensis i amerikanske studier ved Universitetet i Oslo. Hun fikk æren av å delta på Dagsnytt18 tidligere på kvelden også, med sine «akademiker-briller», som Solvang kalte det, der hun beskrev Kirk som en «motstander av akademia» og mente at angiveri av professorer var en «viktig del» av hans virksomhet. De som ikke befinner seg i woke-boblen, skjønner at her dreier det seg om retten til å tenke selv, og fri debatt, fremfor den ensrettingen som har foregått i akademia i mange år. Løvdal Stephens sammenlignet sågar Kirk med Anders Behring Breivik – et monster. Er det virkelig dette nordmenn må finansiere gjennom skatteseddelen – desinformasjon og brunbeising av verste sort? Takket være blant annet Danby Choi, Simen Velle og Joel Ystebø ble det dog en viss balanse, men det veier ikke opp for de beskyldningene NRK bedriver overfor en mann som ikke lenger kan forsvare seg.

Hat-retorikken kommer jo ikke først og fremst fra Kirk og hans likemenn – tvert imot talte han med respekt og åpenhet. Venstresiden hopper rett til beskyldninger om hatprat, og gjør seg selv skyldig i guffen retorikk i prosessen, mens de lurer på hvorfor samfunnet er blitt så polarisert. Uenighet er viktig og bra, som Danby Choi påpekte i Debatten, og Kirk var en forbilledlig debattant. Dessverre er det mange som ikke takler uenighet, og må stemple dem som har andre meninger som onde og farlige. Derfra er det ikke langt til vold og drap, som vi så den 10. september.

«You can tell a lot about a person by how they react when someone dies,» er én av flere mye delte sitater fra Charlie Kirk. Det er ironisk og trist at nettopp dette ble så tydelig i går.