Det norske oljefondet solgte seg nylig ut av den amerikanske anleggsutstyrsprodusenten Caterpillar. Den offisielle begrunnelsen er at selskapet leverer maskiner som brukes av Israel i Gaza. Virkningen er en diplomatisk krise med USA, vår viktigste sikkerhetspolitiske allierte.

Amerikanerne reagerer med dyp bekymring og antyder gjen­gjeldelse i form av toll og visum­restriksjoner. Timingen kunne knapt vært mer dramatisk – vi står midt i innspurten til stortings­valget, bare måneder etter at Norge offisielt anerkjente Palestina.

Det som tilsynelatende er et etisk standpunkt, er i realiteten en geopolitisk handling. Og det er en handling som avslører tre dype spenninger i norsk politikk: forholdet til USA, dobbelt­moralen i vår moral­aktivisme – og avstanden mellom eliten og folket.

Alliansens pris

USA er ikke en hvilken som helst handels­partner. Det er den ene stormakten som faktisk garanterer Norges sikkerhet. Hele vår forsvars- og sikkerhets­politikk hviler på NATO og amerikansk tilstede­værelse i nord­områdene. I en tid hvor Russland moderniserer atom­arsenalet og øker aktiviteten i Arktis, er ikke dette detaljer.

Når oljefondet trekker seg ut av Cater­pillar for å sende et signal til Israel, sender vi i praksis et like sterkt signal til Washington. Budskapet er: Norge setter seg til doms over USAs nærmeste allierte i Midtøsten – og gjør det gjennom et av verdens største fond. Amerikanerne tolker det selvsagt som et politisk angrep, selv om våre egne byråkrater kaller det «etisk forvaltning».

Det er dette som gjør saken eksplosiv: Vi opptrer som en moralsk stormakt, men glemmer at vi er et militært småland.

Den norske dobbeltmoralen

Det er heller ikke første gang Norge bruker oljefondet til å markere etisk indignasjon. Fondet har solgt seg ut av tobakk, kull og våpen­produsenter. Nå er turen kommet til Cater­pillar, fordi selskapet leverer bulldosere og maskiner som Israel benytter til å rive hus og bygge barrierer.

Men hvor konsekvente er vi?

Norge eksporterer olje og gass i stor skala, og bidrar dermed til utslipp som overgår alt Cater­pillar noensinne kan representere. Vi handler med Kina, et land som driver systematisk under­trykking av uigurer, sensurerer egen befolkning og bygger et digitalt overvåkings­regime uten sidestykke. Vi investerer fortsatt i selskaper i Gulf-statene, hvor demokrati er et fremmedord og migrant­arbeidere behandles som slaver.

Med andre ord: Norge velger etikk når det er billig. Når kostnadene er små, står vi gjerne på barrikadene. Når de blir store, velger vi å se en annen vei.

Elite mot folk

Timingen kunne ikke vært mer symbolsk. Norske velgere er opptatt av strøm­priser, skatte­trykk, innvandring og trygghet i hverdagen. Men hva signaliserer den politiske og økonomiske eliten? At det virkelig viktige er å markere seg som et etisk fyrtårn i inter­nasjonal politikk.

Dette gapet mellom folk og elite vokser. Oljefondet forvaltes av et byråkratisk apparat som i praksis er løsrevet fra folke­styret. Beslutningene tas av et etikkråd som ingen velger har hatt innflytelse på, men som kan utløse geopolitiske jordskjelv.

Dermed blir fondet – som egentlig skulle være et nøkternt finansielt instrument for å sikre kommende generasjoner – brukt som politisk verktøy. Ikke av Stortinget, ikke av folket, men av en liten krets eksperter og byråkrater.

Det er vanskelig å tenke seg et tydeligere eksempel på hvordan demokratiet uthules innenfra.

Symbolpolitikkens pris

Det finnes dem som vil si at dette bare er en symbol­handling. Olje­fondets investeringer i Cater­pillar utgjorde uansett en liten andel, og salget skader ingen. Men symboler er ikke uten kraft – tvert imot.

I Washington ser man ikke på beløpet, men på signalet. Og signalet er at Norge, et land som lever under USAs sikkerhets­paraply, stiller seg på linje med Israels fiender. Når dette kombineres med den offisielle aner­kjennelsen av Palestina, fremstår bildet klart: Norge driver utenriks­politikk på tvers av sine egne sikkerhets­interesser.

Dét kan få konkrete konsekvenser. Allerede nå snakker amerikanske politikere om toll og visum­restriksjoner. Neste gang Norge ber om støtte i NATO, kan prisen være høyere.

Den virkelige prøven

Hva forteller denne saken oss? At Norge har gjort moral til geopolitikk. Vi tror vi kan bruke fondet til å undervise verden i etikk, samtidig som vi selv lever av olje, handler med diktaturer og legger vår sikkerhet i hendene på USA.

Det er en farlig illusjon. For verden leser ikke våre handlinger som etiske fotnoter. Den leser dem som politiske signaler. Og i stormakts­politikk er slike signaler aldri gratis.

Vi står nå foran et valg. Ikke bare et valg mellom partier, men et valg om hvilken rolle Norge skal spille i verden. Skal vi fortsette å opptre som en moral­politisk stormakt – koste hva det koste vil? Eller skal vi erkjenne at vår styrke ligger i nøkternhet, allianser og real­politikk?

Én ting er sikkert: I en tid hvor krig og uro brer seg, kan vi ikke både være en militær småstat og en moralsk stormakt. Den kombinasjonen er dømt til å ende i konflikt.

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.