Erna Solbergs utspill om å sikre seg stats­minister­posten ble et sjeldent øyeblikk der maktens teater falt sammen. I stedet for å samle Høyre i slutt­spurten, har hun synlig­gjort partiets største svakhet: mangelen på et politisk prosjekt som skiller seg fra Arbeider­partiet. Mens Solberg snubler i sitt eget maktspill, vokser Listhaug på å fremstå som den som setter politikken – ikke posisjonene – i sentrum.

Maktens teater mister sitt publikum

Det er et øyeblikk i politikken når rollespillet blir for synlig. Da er det ikke lenger mulig å opprett­holde illusjonen om reelle alternativer, og velgerne reagerer spontant. Erna Solbergs utspill om at hun måtte bli stats­minister, er et slikt øyeblikk. Hun viste frem det nakne makt­begjæret – uten ferniss av politikk, ideer eller visjoner. Og hun avslørte dermed Høyres egentlige funksjon: ikke å skape forandring, men å holde forvaltningen av det bestående globalistiske prosjektet i gang.

Målingen som sendte Høyre ned og Frem­skritts­partiet opp, er ikke bare et utslag av kortsiktig irritasjon hos velgere. Den uttrykker noe dypere: en gryende vilje til å rive seg løs fra teater­stykket som Ap og Høyre i fellesskap har spilt i tiår. Publikum gjesper. Fore­stillingen er utslitt.

FrPs øyeblikk

Sylvi Listhaug har en fordel som Erna aldri kan gjenvinne: Hun fremstår som ekte. Når hun snakker om at politikk, ikke posisjoner, skal være i sentrum, er det ikke bare en replikk – det er en posisjon som henger sammen med hele FrPs selv­forståelse. FrP lever av å være kontrasten, det bråkete barnet i klasse­rommet som sier det de andre tier om. Og i dette øyeblikket får partiet belønning for nettopp dét.

Forskjellen er at Listhaug har lært av partiets egne feil. Hun har lagt seg nærmere den brede folkelige uroen over innvandring, økonomi og svekket tillit til staten, men uten å falle i den gamle fellen av å være rent protest­parti. Hun evner å binde misnøyen til et program – uperfekt, men mer konkret enn de andre. Når Høyre famler, blir FrP dermed det naturlige samlings­punktet for alle som kjenner på at Norge beveger seg i feil retning.

Skinn-demokratiet

Kritikken mot Solberg treffer et langt større problem enn en personlig tabbe. Den treffer selve strukturen. Norge lever i et system hvor to blokker – rød og blå – later som de representerer ulike retninger, mens de i praksis forvalter den samme over­nasjonale agendaen. Globaliseringen, klima­reguleringene, EØS-regimet, den stadig tettere integrasjonen med Brussel – alt dette står fast, uavhengig av hvem som sitter i stats­minister­boligen.

Det er derfor Solbergs insistering på å være sjef, fremstår så hul. Hun kan ikke vise til store forskjeller i politikken fra Jonas Gahr Støre. Hun kan ikke peke på et alternativt nasjonalt prosjekt. Hennes eneste kort er henne selv – en repetisjon av de åtte årene hun allerede satt ved makten. Velgerne ser det. Og de liker det ikke.

Et oppbrudd i velgermassen

Når folk vender seg bort fra Høyre, er det ikke nødvendigvis en kjærlighets­erklæring til FrP. Det er et signal om at de ikke lenger kjøper den gamle varen. En stadig større del av befolkningen kjenner på uro: over økonomien, over sikkerhets­situasjonen, over innvandringens konsekvenser, over svekket nasjonal styring. De leter etter noen som sier det som er åpenbart for alle som vil se – at Norge ikke kan fortsette å late som om alt er i orden.

Dette åpner et rom som FrP nå fyller, men som også andre krefter kan tre inn i. Demokratiets legitimitet hviler på at folket føler at stemmene deres faktisk betyr noe. Når opplevelsen sprer seg av at de to store partiene bare er to versjoner av den samme styrings­linjen, da skapes grobunn for noe nytt.

En ny akse i norsk politikk?

Det som er i ferd med å skje, er at den gamle høyre–venstre-aksen mister forklarings­kraft. Konflikten går ikke lenger mellom Arbeider­partiet og Høyre. Den går mellom globalisme og nasjonalisme, mellom forvaltning av det bestående og et krav om reell forandring. Her ligger Listhaugs styrke: Hun kan plassere seg tydelig på den nasjonale siden, uten å måtte bære ansvaret for tiår med administrasjon av EØS og åpne grenser.

Spørsmålet er hvor langt hun tør å gå. For FrP har også hatt sin andel av kompromisser, sin del av maktens fristelser. Det norske folk vil ikke godta mer staffasje. De vil se om ordene blir fulgt av handling.

Veien videre

Solbergs problem er ikke at hun gjorde en feil­vurdering i kommunikasjon. Hennes problem er at hun ikke lenger har en historie å fortelle. Hun kan ikke forklare hvorfor hun må være stats­minister – annet enn at hun har vært det før. Hun representerer en tid som er i ferd med å ta slutt, en politisk kultur hvor makt var et mål i seg selv, ikke et middel til å forandre landet.

Hvis tendensen fra denne målingen holder seg, kan Norge stå foran en større politisk forskyvning enn vi har sett på flere tiår. For første gang på lenge er det mulig å tenke seg at Høyre mister rollen som uunngåelig regjerings­parti. Og det vil ikke bare være en seier for FrP – det vil være et signal om at folk er lei av skue­spillet.

Den som forstår dette, og som våger å tale klart og handle deretter, kan bli den som skriver neste kapittel i norsk politikk. Det er ikke lenger nok å kreve stats­minister­stolen. Man må vinne folkets tillit på ny – og det gjør man bare ved å sette nasjonens interesser først.