Jonas Gahr Støre er i Kyiv hvor han møter Zelenskyj. I innspurten av valgkampen velger Støre å bruke tiden på å reise til Ukraina. Hans regjering har nettopp bevilget syv milliarder til Ukrainas luftforsvar sammen med Tyskland. Støre vil vise norsk solidaritet. Men kan det slå tilbake? Er nordmenns innsatsvilje like  grenseløs?

I andre land har det oppstått en motreaksjon. Det finnes store behov på hjemmebane. Hva med dem? Hva er det som gjør Ukraina så spesielt at de fortjener all vår innsats? Krigen er på mange måter tapt. Burde ikke innsatsen konsentreres om å finne frem til en fredsløsning, slik Trump forsøker?

Støre står bak en annen sosialdemokratisk statsminister, Mette Frederiksen, som fortsatt sier at de skal stå bak Ukraina til seieren er vunnet. Det er vanskelig å forstå hvordan en statsminister i et demokratisk land kan si noe slikt etter 3,5 års krig. Hvor stor pris er man villig til å betale? Er det noe ens egne velgere er blitt spurt om? Hva er risikoen for alvorlig konflikt med Russland? Og hva med det moralske ansvaret for alle de drepte og lemlestede?

Det siste spørsmålet stilles aldri, mens Gaza messes hver dag på inn- og utpust.