Fra parti­leder­debatt­en under Arendals­uka 11. august 2025. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Det var noe ytterst merkelig ved mandagens parti­leder­debatt: De store sakene, de som skiller folk og velger­grupper, som innvandring, «det grønne skiftet» og vårt forhold til EU, ble nesten ikke nevnt. Det virket som om deltakerne og program­lederne hadde kommet frem til en slags saks-sensur på forhånd.

Det siste har jeg faktisk en kilde på, uten at vedkommende skal outes her. Men det var selsomt å se og høre hvordan parti­lederne som vi alle kjenner, stotret seg utenom de nevnte saker, især EU-spørsmålet. Vår stadig tettere tilknytning til den totalitære EU-unionen har omformet Norge til et lydrike de siste årene, og det uten at vi er medlemmer. Men altså: ikke noe tema.

Feig og slapp

Jeg har tidligere denne måneden skrevet at valgkampen har vært slapp og feig, noe som om mulig kom enda klarere frem mandag kveld. Bare Sylvi Listhaug virket noenlunde kampklar, selv om også hun – så langt det var mulig – holdt seg unna de mest brennbare spørsmålene.

Hun var riktignok innom «det grønne skiftet» (i alle fall indirekte, flere ganger), uten at det var nok til å fyre opp resten, foruten MDG, der Arild Hermstad slo en siste spiker i sin egen kiste da han sa at vi må alle ned i leve­standard, kraftig. MDG blir neppe å se på Tinget i neste periode.

KrF, derimot, limer seg opp mot Erna, i et håp om at Høyre ennå kan gjøre et godt valg (skjønt sjansen minker for hver dag som går), og gjør Venstre det samme (kan fort havne under sperre­grensen), håper Dag Inge Ulstein at disse tre kan skape regjering alene, uten FrP. Ren ønske­tenkning, selvfølgelig; under sperre­grensen er mer sannsynlig. Men Ulsteins jobb er å berge partiet, og det kan han under tvil klare.

Avslørt «grønt skifte»

For i øyeblikket er det Sylvi Listhaug og FrP som står mot Jonas Gahr Støre. Sylvi ville heller ikke denne gang svare på om hun er stats­minister­kandidat, men nøyde seg med å si at det største partiet bør få stats­ministeren. Egentlig et ok svar. Først valg, så velges regjering ut fra valg­resultat. Og blir FrP klart størst, så blir Sylvi Listhaug FrPs første stats­minister. Mest sannsynlig i en regjering med Høyre, og nettopp derfor tones viktige saker ned, slik vi har sett valgkampen igjennom.

Dette med å tone ned saker, gjelder like mye for Ap, som helst ikke vil snakke om et stadig mer mislykket «grønt skifte». Lureriet er gjennom­skuet av altfor mange, og Støre vet det. Innvandring vil han ikke ta i, verken på den ene eller andre måten, og EU-saken vet han splitter partiet.

Og hans støttepartier, Rødt og SV, med to ganske slitsomme pratmakere i front, øser ut penger til eventyrlige under­balanserte stats­budsjett i årene som kommer, dersom de skulle komme til noen som helst makt. De tror at staten og det offentlige er Norges motor – en misforståelse så grov at den kan ende med at hele samfunns­maskineriet ender i grøften. Men vi har jo oljefondet, tenker de. Jeg svarer: Har vi nå det, egentlig?

Israel og israelske virksomheter får i alle fall ikke ta del i denne formuen lenger, rent investerings­messig. Det var blant de få spørsmål der enigheten var klippefast blant parti­lederne i debatten.

Liten tue velter stort lass

Som vanlig glimret «Andre» med sitt fravær. Stortings­partiet, i samarbeid med NRK, har bestemt at ingen nye partier bør komme inn på Stortinget. Basta. Så får vi se, da; det siste jeg hørte, var at ND nærmet seg tre posent på noen målinger (Sørlandet, Oslo, Akershus), og det kan holde til et distrikts­mandat.

Som kjent: Liten tue kan velte stort lass.

 

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

 

Flere artikler i denne serien

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.