Ved Vaterlandsbrua i Oslo. Foto: Bente Haarstad.

Jeg skriver ikke dette som en betraktning, men som et vitnesbyrd. For vi lever i en tid der en hel sivilisasjon river ned sine egne murer, ikke i panikk, men i triumf. Vi gjør det i lyse dager, med taler og faner, som om handlingen er et bevis på vår overlegenhet. Og vi nekter å se at portene vi åpner, fører rett ut i et mørke som har truet oss i århundrer.

Vi fjernet murene i den tro at fraværet av grenser ville føre til fred. Men fra det åpne landet kom ikke fred. Det kom en vind, kald og støvete, som bar med seg minner om gamle erobringer og gamle doktriner. Den vinden har ikke tenkt å forlate oss. Den søker ikke kompromiss.

De kalde tallene

Professor Betz, og andre som ham, legger tall foran oss som en regnskapsfører over de døde. Fragmentering. Tap av tillit. Økonomisk forvitring. Politisk maktesløshet. Det er ikke statistikk, det er en opplisting av symptomer på et samfunn som har sluttet å elske seg selv.

Men de skjuler sykdommens navn. De sier «folk» – et ord uten ansikt. De peker på «spenninger» – et uttrykk uten vilje. Men sannheten er at denne prosessen har en arkitekt. Den har en lære, en plan, en utholdenhet som vi ikke har.

En fiende uten uniform

For den jevne brite ønsker ikke å rive ned landet sitt. Han vil bygge, bevare og etterlate. Han reiser broer, han vedlikeholder kraftverk. Han ønsker trygghet for barna.

Oppløsningen av England, og av hele Vesten, kommer ikke fra ham. Den følger en doktrine erklært for fjorten århundrer siden: jihad – med penn, med penger, med ord, og når tiden er moden – med sverd.

Islam i sin klassiske form er ikke bare en religion. Det er en totalitet – et imperialt prosjekt med politiske, juridiske og kulturelle mål. Det søker ikke å dele makten. Det søker ikke å være en del av et mangfold. Det søker seier eller underkastelse. Og i mellomtiden søker det å oppløse den tilliten og det samholdet som står i veien.

Scener fra stillheten

I Rotherham sitter en kvinne ved kjøkkenbordet og holder en slitt notisbok. Den er full av datoer. Første gang datteren ikke kom hjem i tide. Første gang hun våget å fortelle. Datoen hun gikk til politiet. Datoen hun sluttet å gå. Hun legger hånden over boken, som om hun kunne hindre minnene fra å slippe ut.

I Birmingham låser en gammel mann døren til huset sitt for siste gang. Han flytter ut av gaten der han har bodd i førti år. Han kjenner ikke naboene lenger. Språket som fyller luften, er ikke hans. På hjørnet er det en butikk som en gang var puben hans – nå tilhører den en halal-slakter. Han bærer ikke nag. Han bærer bare følelsen av å være overflødig.

I Stockholm sitter en politibetjent i bilen sin og ser på blokken foran seg. Han vet hvem som bor der. Han vet hva de gjør. Han vet at han ikke kan gå inn uten at det blir bråk i avisen neste dag. Han sitter der til vakten er over.

Våpenet som ikke smeller

Det mektigste våpenet lager ingen kruttrøyk. Det er fødselsregisteret. Demografi er brennrøret – en krig som føres med livmødre og generasjoner. Én mann, fire koner, et dusin barn. Hver generasjon dobler, tredobler og firedobler styrken.

Dette er ikke tilfeldig. Det er ikke en skjevhet i integreringsstatistikken. Det er et mål i seg selv. Befolkningsveksten er en del av doktrinen. Og mens vertsbefolkningens tall kryper til under selvoppholdelsesnivå, vokser parallellsamfunn som ikke bare fyller tomrommet, men overtar terrenget.

Taktikken som knuser sjeler

Vi har sett den i arbeid. Ikke bare i lovverkets kriker, ikke bare i moskeenes tålmodige vekst, men i volden mot de mest sårbare. Den industrielle voldtekten av jenter i engelske byer er ikke et brudd på en norm – den er en erklæring. Et våpen.

I en anonym rettssal står en jente med nedslåtte øyne. Hun svarer på spørsmålene med ettstavelsesord. Dommeren ser på henne som om hun var en tallrekke, et tilfelle blant mange. Saken hennes vil ikke bli husket om to måneder. Men hun vil bære den resten av livet.

Når makten forråder

Dette er den største forbrytelsen: at maktens menn og kvinner, de som har avlagt ed på at de skal beskytte sitt folk, har valgt å se bort. Ikke av uvitenhet – de kjenner tallene, de kjenner doktrinen, de kjenner historien. De velger stillhet. De velger at andre skal betale prisen.

Og folket, blendet av en falsk moral som ikke vil skille mellom gjest og erobrer, nekter å se at tiden ikke lenger er vår.

Skjebnens tall

Historien viser at når tallene når toppunktet, tipper alt. Balkan. Libanon. Ingen av dem falt over natten. De bare våknet til en ny virkelighet – lover, skikker og maktstrukturer som ikke lenger var deres egne.

I Beirut på 1970-tallet kunne man gå i kirke og drikke kaffe på franske kafeer. Ti år senere var bybildet endret. Det skjedde uten at folk merket det fra dag til dag. Til slutt var det bare borte.

Når et folk mister flertallet, mister det også retten til å bestemme over sitt eget land. Resten er bare formaliteter.

Dommen

Dette er ikke et spørsmål om politikk. Det er ikke et spørsmål om integrering, toleranse eller økonomi. Det er et spørsmål om overlevelse. Vi står ikke ved begynnelsen av prosessen; vi står midt oppi den. Brennrøret brenner.

Demografi er skjebne. Og den som forstår dette, forstår at tiden for å handle ikke er i morgen. Den er i dag.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.