Øystein Steiro Sr. 
UD har overført mellom en halv og én milliard kroner i bidrag til World Economic Forum siden WEF ble etablert av Klaus Schwab i 1971. Eksakt hvor mye er det vanskelig å finne ut av. UD vet det antakelig ikke selv.
Overføringer til internasjonale organisasjoner fra UD og NORAD rapporteres i brede kategorier uten å spesifisere hvem som er mottakere. WEF publiserer selv ikke detaljerte oversikter over offentlige bidrag fra enkeltland.
Vi skattebetalere, som betaler for moroa, vet m.a.o. ikke hvor mye UD har gitt WEF av våre egne penger. Dét er ille nok i seg selv.
Vi vet heller ikke hva pengene er blitt brukt til! De kan ha blitt brukt til hva som helst. Akkurat slik er det. Og dét er minst like ille. Det er snakk om mange penger.
Vi har levd lenge nok til å vite at der det er snakk om store beløp fra felleskassa og beløp som disponeres av noen få på andres vegne, er det også snakk om store fristelser og mulighet for misbruk. Når det gjelder WEF, har vi bare ventet på det.
Klaus Schwab er satt under etterforskning både for å ha misbrukt tildelingene til egne private formål, for å ha manipulert forskningsresultater for å imøtekomme sentrale donorer, samt en rekke andre kritikkverdige forhold.
Han måtte trekke seg som styreleder i april i år etter en varslerskandale hvor flere tidligere og nåværende ansatte i WEF gikk til media. Saken er blitt detaljert dekket i The Wall Street Journal, The Financial Times og en rekke andre utenlandske aviser.
Foreløpige undersøkelser utført av et sveitsisk advokatfirma har avdekket over 11 millioner kroner som Schwab og kona har brukt til eksklusive private feriereiser og til eget forbruk samt til dekning av utgifter bl.a. til tjenere og renovering av en luksusvilla.
At ikke Børge Brende (H), som har vært CEO i WEF nå i 8 år, kan ha visst om dette, er vanskelig å tro. I så fall har han ikke gjort jobben sin. Det samme gjelder Espen Barth Eide (Ap), som var direktør i WEF og medlem av WEFs styre fra 2014 til 2016.
I tillegg til Børge Brende (H) og Espen Barth Eide (Ap) har Jonas Gahr Støre (Ap) vært aktiv i WEF-sammenheng. Det samme gjelder Erna Solberg (H), som også er medlem av WEFs Council of Women World Leaders, Gro Harlem Brundtland (Ap), Anniken Huitfeldt (Ap), Kjell Magne Bondevik (KrF) og Kristin Halvorsen (SV).
Om ikke norske skattebetalere har hatt noen glede av alle pengene som er gått til WEF, så har i alle fall mange sentrale norske rikspolitikere, fra SV til Høyre, hatt det!
Dekningen i narrativstyrte norske medier har som ventet vært sparsom, på samme måte som dekningen av skandalene knyttet til Terje Rød-Larsen (Ap), som ble sparket fra International Peace Institute, og Grete Faremo (Ap), som ble sparket fra FN, begge pga. pengerot.
Vi vet ikke hvor mange penger WEF har fått av UD. Vi vet at Norge er en av de største bidragsyterne til WEF, på samme måte som UD er en hovedbidragsyter til Clinton Foundation, Gates Foundation, IPI og en rekke andre private NGO-er. UDs giverglede på norske skattebetaleres vegne er stor.
UD har gitt 650 millioner kroner til Clinton Foundation, og er den nest største bidragsyteren etter Saudi-Arabia. Hva skattepengene våre er brukt til, må fuglene vite.
Norge er også en av de største bidragsyterne til Gates Foundation, spesielt gjennom vaksinealliansen Gavi, der Norge til nå har gitt 20 milliarder kroner og har forpliktet seg til å gi ytterligere 8 milliarder kroner frem til 2035. Det er ikke småpenger!
UD var også en hovedbidragsyter til IPI inntil Terje Rød-Larsen (Ap) fikk sparken pga. pengerot og nære forbindelser med Jeffrey Epstein. UD har gitt anslagsvis 130–150 millioner kroner til IPI. Det er vanskelig å få frem det eksakte beløpet. 36 millioner kroner ble gitt mens Geir O. Pedersen, Terje Rød-Larsens venn og kollega fra FAFO, var ekspedisjonssjef i UD.
Riksrevisjonen har kritisert UD for manglende oppfølging av hvordan pengene ble brukt, inkludert svakheter i saksbehandling og habilitetsvurderinger, men uten at det har fått noen konsekvenser verken for de impliserte eller for saksbehandlingen videre fremover. Den er like mangelfull som tidligere.
UDs giverglede på norske skattebetaleres vegne har gitt sentrale norske politikere lukrative verv, attraktive posisjoner og fribillett til bugnende bord, dyre viner og omgang med verdens jetsettere.
Beløpene er enorme. Kontrollen er minimal. Dét er selvsagt ikke holdbart i et demokrati!
At Riksrevisjonen gjentatte ganger har påtalt den manglende kontrollen med pengebruken i UD som «særdeles kritikkverdig», gir de såkalte styringspartiene – Arbeiderpartiet og Høyre – totalt blaffen i.
Dette forteller mye om politikernes omgang med fellesskapets midler, og om særdeles tvilsomme rutiner i statsforvaltningen.
Staten har steinkontroll med skatteinngangen. Likningen blir nå ferdigutfylt med stor presisjon på et bemerkelsesverdig høyt detaljnivå. Men kontrollen med hvor skattepengene går og hva de blir brukt til, er mildest talt svært mangelfull eller «særdeles kritikkverdig», for å bruke Riksrevisjonens terminologi.
Det er et stort paradoks og fullstendig uakseptabelt.
Det er ikke meningen at våre skattepenger skal gå til elitistiske private organisasjoner fullstendig utenfor nasjonal demokratisk kontroll, med minimal transparens og fullstendig fritatt for normale budsjettrutiner, regnskapspraksis og resultatkontroll.
Fellesskapets penger skal brukes til fellesskapets beste, ikke til å tjene interessene til privatpersoner, enten de heter Børge Brende, Barth Eide eller Klaus Schwab.
At ikke UD har kontroll med pengebruken, er en vedvarende politisk skandale. At WEF og Klaus Schwab nå blir eksponert, er en stygg ripe i lakken for Børge Brende.
Saken reiser spørsmål ved norsk diplomati slik det har vært praktisert siden engasjements- og globaliseringspolitikken slo igjennom på 1990-tallet.
Den reiser også spørsmål ved politikere som tror de kan strø rundt seg med skattepengene som de vil, bare fordi de har fått en rammebevilgning innenfor statsbudsjettet til bistand som er så enorm at de har problemer med å få brukt opp alle pengene.
Og den reiser prinsipielle spørsmål ved milliardoverføringer til lite transparente, private internasjonale NGO-er som ikke er underlagt demokratisk kontroll.
Det minste vi må kunne forlange, er at det er oversikt over hvem som får hva, og hva pengene går til. Schwab-saken er alvorlig nok i seg selv. Støtten til WEF bør opphøre straks, og av flere grunner.
Og det trengs en grundig opprydning i UD og i norsk bistandspolitikk. Det må utvikles tydelige kriterier for bistanden mht. transparens, regnskapskontroll og resultatoppfølging. Politikerne kan ikke få carte blanche til å bruke de enorme sekkepostene i statsbudsjettet som de vil.
Bistandspolitikken bør underlegges bred debatt. Det er rett og slett for mye penger på vidvanke. Og mye tyder på at resultatene er magre, og at bistanden heller fører til bistandsavhengighet enn til utvikling, og at en betydelig del av den forsvinner i administrasjon og korrupsjon.
En folkeavstemning ville trolig avdekket at den stille majoritet, skattebetalerne og «folk flest» vil mene at bistanden bør avgrenses til humanitær bistand og krisehjelp.
Hva skattepengene går til, vil selvsagt ikke den politiske eliten og det stadig voksende humanitærpolitiske kompleks at de skal vite.
For om «folk flest» visste det, ville det bli simsalabim og slutt på røde løpere, champagne, eksklusive canapéer og lukrative internasjonale retrettstillinger for sånne som Erna, Jonas, Jens, Thorbjørn, Terje, Grete, Espen og Børge.
Vaktmester
