Gasskraftverket på Kårstø i Rogaland kostet to milliarder kroner, men ble revet etter ca. ti års drift i 2018. «Fossilkraft tilhører fortiden», uttalte Lars Haltbrekken (SV) da, men den tilhører også nåtiden og fremtiden. Foto: Alf Ove Hansen / NTB.

Del 1

Fase 2: Når gass overtar – og marginene krymper

Om noen tiår vil fasen der kullkraft dominerer som marginalkraft i strømnettet (Fase 1), gradvis gå over til en tid hvor gasskraft overtar denne rollen (Fase 2).

Det er ikke fordi kull nødvendigvis er borte, men fordi gass blir det fleksible, responsive innslaget som dekker topper i etterspørsel. På overflaten kan det virke som en forbedring: Gass slipper ut mindre CO₂ enn kull per energienhet.

Men den vesentlige innsikten er at forskjellen i globalt utslipp mellom gass og fossil energi brukt lokalt – for eksempel til oppvarming eller transport – er liten.

Med andre ord: Når gass er marginalkraft, er elektrifisering ikke lenger skadelig – men den er heller ikke særlig nyttig. Forskjellen i utslipp er marginal. Det betyr at man i denne fasen bør holde igjen på store elektrifiseringsprosjekter og heller bruke ressursene der de virkelig monner: utbygging av utslippsfri energiproduksjon.

Et eksempel på logisk feilprioritering er å investere tungt i ladeinfrastruktur for tungtransport mens strømnettet fortsatt er dominert av gass. Da koster tiltaket mer enn det smaker – både i penger og i CO₂-regnskap.

Balansekraftens dilemma – hvorfor sol og vind ikke er nok

Sol- og vindkraft har lenge vært selve bærebjelkene i den fornybare fortellingen. Men for at et strømnett skal fungere, må tilbud og etterspørsel alltid være i balanse. Når vinden stilner og solen ikke skinner, må andre kilder stå klare til å levere strøm umiddelbart. Det kalles balansekraft.

Og her støter fornybarsatsingen på sitt teknologiske hinder: Sol og vind må ha backup. I dag er det først og fremst vannkraft og gasskraft som kan fylle denne rollen. Men vannkraft er begrenset – i Europa er potensialet allerede nesten fullt utnyttet. Og gass, som vi har sett, har sitt eget utslippsproblem.

Derfor vil Fase 2 kreve ikke bare flere solcellepaneler og vindturbiner, men også massive investeringer i balansekapasitet – gjerne i form av pumpekraftverk, moderne gasskraftverk med CCS, og ny kjernekraft.

Kjernekraft – det ubekvemme svaret

Blant alle energikildene som kan sikre stabil strøm uten utslipp, er kjernekraften den mest stabile og arealeffektive. Men politisk sett er den også den mest kontroversielle. Frykt, symbolikk og gamle ulykker har gjort kjernekraft til en politisk het potet i mange europeiske land.

Likevel peker tallene entydig i én retning: Uten kjernekraft vil det være praktisk talt umulig å fase ut kull og gass i tide – og samtidig få nok strøm til å dekke det økte behovet fra elektrifisering.

En enkel beregning fra fagnotatet nevnt i del 1 anslår at EU i 50 år fremover må bygge kjernekraftverk som hver produserer 25 TWh hvert eneste år for å møte behovet. Problemet er ikke bare politisk, men praktisk: Kompetansen er svekket, og kapasiteten i industrien er rustet ned. Vi må håpe at ingeniørfagene har bedre hukommelse enn det politiske systemet.

CCS – teknologien som ikke er moden

Karbonfangst og -lagring (CCS) trekkes ofte frem som løsningen på alt fossilt. Men teknologien er både umoden og ekstremt energikrevende. Særlig i Fase 1, når strømmen kommer fra kull, vil bruken av CCS forverre regnestykket. Det blir nærmest en dobbeltstraff: Man bruker kullstrøm til å fange utslipp, og ender med høyere samlet utslipp.

CCS bør derfor vente til man er i Fase 2 – og helst utsettes til fase 3, når man har overskudd av utslippsfri strøm. Før den tid er det langt mer effektivt å bygge mer ren energi enn å bruke strøm på å rense den skitne.

Fase 3 – når elektrifisering faktisk virker

Først i den tredje og siste fasen, når marginalkraften er utslippsfri – det vil si at ekstra etterspørsel dekkes av sol-, vind-, vann- eller kjernekraft – kan man elektrifisere med god samvittighet.

Det er først da at tiltak som elbiler, elektrifiserte plattformer, varmepumper og grønt hydrogen gir faktisk effekt i det globale energiregnskapet. Først da gir det mening å rulle ut massive elektrifiseringspakker – ikke før.

Men det er også her den store ironien ligger: Når det endelig er trygt og effektivt å elektrifisere, har mange allerede brukt opp både ressursene og befolkningens tålmodighet. Å bruke opp det politiske og økonomiske handlingsrommet for tidlig, på tiltak som ikke virker, er den største faren.

Energipolitisk realisme – en ny prioriteringslogikk

Forfatterne av fagnotatet foreslår en nøktern, men ambisiøs prioriteringsplan:

• Fase 1 (nå):
  • Ikke elektrifiser.
  • Ikke bygg ut CCS.
  • Bruk alle tilgjengelige ressurser på utbygging av utslippsfri kraft.
  • Bevar og utvid gasskraft for balansekraft.
• Fase 2 (om 20–30 år):
  • Start forsiktig elektrifisering.
  • Utvikle standardiserte, effektive systemer for eltransport.
  • Optimaliser CCS for gasskraft.
  • Fortsett kjernekraftutbygging.
• Fase 3 (om 50 år eller mer):
  • Rull ut fullskala elektrifisering.
  • Bygg E-fuel for luftfart og skip.
  • Utnytt overskuddskraft til lagring og eksport.

Denne planen innebærer at Norge og EU ikke bruker strømmen sin til elektrifisering nå, men lagrer innsatsen til man har råd til det – både økonomisk og energimessig.

Veien videre – behovet for ingeniørens blikk

Bak mange av dagens tiltak ligger en grunnleggende feilslutning: at vi kan vedta oss frem til en utslippsfri verden. Men energisystemer er fysiske og teknologiske realiteter. De lar seg ikke kommandere av resolusjoner og retorikk.

Derfor må også politikkens språk endres. Det må suppleres med fysikkens. Med en forståelse av marginalkraft, energikvalitet, balansekraft og faktiske kostnader.

Vi trenger ikke mer retorikk om overganger, men mer kunnskap om hva som faktisk virker – og når det virker.

Del 3

Kjøp Kents bok her!